Hei! Ja da var det min tur å komme inn på forumet. Jeg er 32 år, kvinne, og har et 15 mnd gammelt barn. Jeg har selvsagt tusen spørsmål, mange av dem har jeg fått svar på her inne. Bortsett fra ett: HVORFOR er så mange leger opptatt av TSH-modellen, når pasientene ikke blir bedre? Er de dominert av så store egoer at de ikke har plass til seg selv? Er det menneskelig svikt? Frykt? Jeg forstår ikke.

Min historie går i kategoien fæl, så skal være så kortfattet som mulig. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har hatt hypotyerose, og jeg aner ikke hvilken type jeg har. I mai var jeg til endokrinolog i Bergen, og jeg var ikke imponert. Selv om jeg hadde NULL i kunnskap. Jeg spurte om jeg ikke skulle til ultralyd av kjertelen.Han trykte to ganger på skjoldbruskkjertelen min og sa: Nei, det er ikke nødvendig. Jeg kjenner at du har 10% funksjon igjen. Etter 2 mnd var min TSH stabil, og han satt meg på levaksin på 50, som jeg skulle følge resten av livet. Og det var det. Siden den gang har jeg ikke målt annet enn TSH, da min tidligere fastlege ikke har kunnskap.

For å være positiv, så skal jeg til Arendal Helsesenter den 14 mars. Jeg grugleder meg. Tenk om han finner noe fælt? Eller tenk om jeg blir bedre med armour?

For å være brutalt ærlig, så har jeg sikkert gått svært lenge syk. Jeg har ingen utdannelse. Jeg har ikke hatt en hobby siden jeg var 15 år. Jeg klarte aldri arbeid. Og som de fleste her, skjønte jeg ikke hvorfor. Det jeg sliter med nå, er at det er siste sjanse for meg med Arendal. Jeg lever i zombieland. Jeg har ingen vitalitet. Jeg husker ikke når jeg var ute av huset sist. Jeg har ingen livsglede. Dette begynte i 2006, da jeg ble svært syk, og legene mumlet om ME. Siden har jeg hatt et par relativt gode perioder, før jeg havner i grøfta igjen.

Forståelsen til de rundt meg er laber. Jeg er lat. Jeg har aldri vært syk og snylter på staten. Hadde jeg trimmet mer og gått ned noen kilo, hadde jeg følt meg bedre. Mosjon avler energi. Jeg må også tenke på at det er en belastning for familien at jeg er syk. De blir jo bekymret. (sitater) Spis frukt og vær glad.

Men heldig er jeg, jeg har verdens beste mann. Han visste jo om at jeg ikke er frisk, men jeg visste ikke for 3 år siden at det var sitat: langt fremskreden hypotyerose. (på hvilket grunnlag fikk jeg aldri svar på.) Han heier meg frem når jeg utfører "min daglige aktivitet". Jeg MÅ f.eks ha vasket opp/vasket klær. Uten går det på selvtilliten løs. (selvpålagt.) Han tar vare på barnet, vasker hus, gir pus mat, handler, og gir meg mat. Og ler med meg når jeg glemmer hva en bil heter (den boksen du tar inn nøkkel i og fyker avgårde).

Dette er jo svært oppdelt, og er ikke i nærheten engang av å fortelle hvem jeg er. Jeg er syk ja, svært syk. Hukommelse som en gullfisk. Avskrudd. Ressursmanglende. Men også verdens beste, jeg er klok, sterk, snill, en bærebjelke i familien. En god mor til tross for alt.

Jeg lurer på om jeg kommer til å fungere, eller om jeg kommer til å dø, da jeg ikke har vitalitet og livsgnist igjen? For å være helt ærlig, så lever jeg en gamlehjemstilværelse, og venter på den store befrielsen. Om det ikke skjer et mirakel. Faktisk tror jeg de på gamlehjem er mer aktive enn meg.

1. Er det håp?
2. Er det flere som lever som meg? Som er så dødelig sliten?

Jeg aner ikke hva blodprøvesvarene mine var/er. Jeg har nettopp tatt både T3 of T4, og antiTPO, etter eget ønske. De er til analyse. Jeg tar alle vitaminer og mineraler, bortsett fra magnesium, som etter noen mnd ga meg urolige ben. Jeg tar 15 mg ritalin hver dag. Det fikk meg opp av den grusomme depresjonen, og får meg til å sovne om natta, og av og til på dagen også. Jeg er dog bekymret, for jeg aner ikke om ritalin er farlig, siden hypothyerose blir påvirket av hypofysen e.l. Og ritalin påvirker også disse områdene. Men uten ritalin frem til arendal, er jeg selvmordskandidat. Jeg tar til mitt forsvar en latterlig lav dose. (og har diagnosen ADHD).

Mange tror ikke på at jeg har det så ille, men det er sant likevel. Jeg har i likhet med andre jordboere, et medfødt ønske om å overleve. Og jeg har et spørsmål til, mange her inne sier at det har tatt for lang tid før de har blitt behandlet, og blitt varig skadet. Hvordan varig skadet?