Jeg synes det er så trist å tenke på alle de eldre som sitter rundt og sturer på alderhjemmene.
Mange av de blir mer ineffektive pga. at pleierne tar fra de den ADL-funksjonen de allerede har.
Og da mister de den, og kanskje får mer plager som f.eks depresjon...
Jeg tenker på alle de som ikke blir oppdaget om de har lavt stoffskifte og blir forvekslet med demens fordi de begynner å glemme, eller
annet. Jeg synes det er skummelt og trist og tenke på. Tenk om de blir mer og mer deprimerte fordi de føler at ingen forstår og at de gir opp.
Det er så utrolig viktig å følge opp stoffskifte uansett alder. Men spesielt er det for de eldre, for de kan så lett bli misforstått..?
Nei, jeg tror ikke jeg vil bli gammel i det landet her.

Jeg synes det er så trist å tenke på at vi har så dårlig tid.
Vi stresser oss avgårde uten og egentlig føle og kjenne på våre egne følelser og behov.
Har vi blitt roboter og automatiserte? hvor ble det av med menneskeligheten og følelsene våre.
Jeg mener ikke at vi er følelsesløse, men vi er så stresset heletiden. Så vi virker så annerledes en det vi kanskje er når vi er avslappet.
Hvor ble det av den tida hvor vi satt på cafè og kunne sitte der en hel dag uten å se på klokken.

Vi kjører og vi kjører, byen blir bare gråere og gråere.
På fortauene går det sånne fremmede mennesker, som er tildekket med så mye klær.
De er fra en annen kultur, og kommer hit til Norge for å få et bedre liv.
De har så god tid, de smiler og har det bra. Hva er det vi har gått glipp av?
Hva gjør disse menneskene, siden de alltid smiler og slår av en prat.


Stress, det gjør meg kvalm og jeg må kaste opp.
Alle disse mennskene går bare forbi meg, jeg klarer ikke å fokusere og gripe inn.
Det er som om jeg ikke er tilstede, men sitter i en kinosal og ser på film.
Hva er det jeg egentlig tenker, og hvorfor tenker jeg det?
nei, det har jeg ikke svar på.

Dette var et Essay uten mål og mening.