Det er tungt når man føler seg fanget i et mønster og ikke har overskudd eller krefter til og lete etter muligheter som vil øke livskvaliteten. At man har familie og venner som ikke spiller på lag er også grusomt.
Jeg tenker som så at man må begynne med en ting; "venner" og slekt som tømmer en istedet for og styrke, har jeg i stor grad trukket meg vekk ifra. Det hjalp meg.
Jeg var så heldig og få diabetes 1 for snaut halvtannet år siden, så jeg ble tvunget, om jeg ville eller ikke, til og spise og drikke på en annen måte enn før. At et kosthold uten tilsetningstoffer, sukker, korn og stivelse også er bra for binyrene tenkte jeg faktisk ikke over da. Kostholdsendring trenger absolutt ikke være en nedtur i det hele tatt, siden det for hver ting du fjerner fra kostholdet finnes en mengde alternativer og kose seg med.
Mitt store gjennombrudd i hvordan stoffskiftet ødela min livskvalitet kom likevel først etter at jeg fikk opp ferritin og d-vitaminer, og jeg anbefaler alle som føler seg elendige selv om man får stoffskiftemedisin, og øke disse nivåene. Min lege sa at ferritin på 12 var helt bra siden jeg var innenfor referanseområdet (10-170). Kroppen min var ikke enig....
Ellers er jeg veldig glad fpr positiv-tråden. Jeg har allerede en slik hjemme; hver lille ting som friske mennesker tar som en selvfølge skrives på et A4 ark og henges på kjøleskapet. F.eks: "jeg har dusjet", "jeg har strikket en strømpe", "jeg har vasket kjøkkengulvet"
Slike klapp på skulderen er gull verdt for selvtilliten.
Dessverre finnes det ingen mirakelkur for og bli bra, men babysteps er det som har fått meg tilbake på føttene.
Sender deg en stor klem og håper ting blir bedre etterhvert