Jeg kuttet ut min nærmeste familie for flere år tilbake - det har vært en lettelse å slippe dem!
Etter å ha brukt mesteparten av livet på å ønske kjærlighet og beundring tilbake fra dem og
ikke deres slemme og spydige bemerkninger ("bare spøker litt med deg, jo - såpass må da vel tåle"),
nedlatende blikk, allianser og andre former for hersketeknikker.

Min eneste anger er vel at jeg ikke tok konsekvensen av dette FØR datteren min ble født.
Jeg savner tantebarna mine - men det er også alt. Blodsbånd er kanskje veldig oppskrytt.
Når det er sagt: man må ha gode og nære venner.
Jeg har to igjen - og det holder for meg