Jeg er veldig glad i trening og fysisk aktivitet, og tror fullt og fast på at trening er sunt uansett hva du feiler. Likevel mener jeg at det er faser i livet hvor man ikke orker og da skal man ikke presse kroppen. Selv har jeg smerter i hender og føtter hver dag og hele tiden. Smertene blir verre av fysisk aktivitet, likevel trener jeg. Fordi jeg mener at det er bra for meg likevel. Men mangler jeg energi og føler meg helt tappet trener jeg ikke. Da sier kroppen til meg at den ikke orker.

For friske er det slik at litt ubehag er forbundet med å trene. Med det snakker jeg om det kjente begrepet "dørstokk mila". Man orker ikke å gå i gang med trening fordi det er mer behagelig å sitte i godstolen (til stor forskjell fra at man ikke orker fordi kroppen er utmattet pga langvarig sykdom). Når man sliter med å vite om det er "dørstokk mila" eller sykdommen som er problemet bør man prøve å trene, hvis det etter 10 minutters aktivitet fortsatt er ubehagelig, skal man avsluttet. Kjenner du etter 10 minutter at du er kommet i gang og at dette er kjekt så skal man fullføre treningen.

Problemet er at vi skal trene hardt. Da er vi liksom så flinke. Men særlig for oss med hypothyreose og binyreproblem er dette helt feil. Selv for friske mennesker er det helt feil. Det er av største viktighet at mesteparten av treningsøkta er med lav puls (125-140 slag i minuttet litt avhengig av hvor du har makspulsen din) Er man frisk og eller i god form kan deler av treningsøkta være 65-85% av makspuls ( makspuls er grovt regnet 220 slag per minutt minus alder), men hoveddelen av en treningsøkt skal du ha lav puls. Friske mennesker bør ha noen harde og noen lette økter i uka. De lette øktene kalles for restitusjonstrening. Vi som er syk bør holde oss til kun restitusjonstrening til vi kjenner at vi orker mer.