Jeg kniper sammen øynene, og knytter nevene.
Inni meg hyler jeg "gjennomfør det, gjennomfør det".
Men kroppen lystrer ikke, det står helt rolig.
Jeg står forann inngangsdøren til legekontoret, menneskene går forbi meg.
Noen titter mistenksomt bort på meg, andre ser ned i bakken og skammer seg.

Bak meg sitter det to fjortiss jenter, jeg hører de kommenterer den jenta som står der og gråter.
Hjertet banker hardt, jeg er så sliten og tårene bare strømmer på.
Inn skal jeg, og jeg klarer endelig og få kroppen til å lystre.
Med trege bevegelser går jeg inn på legekontoret, og hendvender meg i skranken.
Ut av munnen kommer det en svak svak pipestemme, stemmen skjærer seg helt.
Damen bak skranken dro på smilebåndet og tok til å le.

Jeg spurte om det var denne dagen jeg hadde time hos legen.
Det har vært noen bomturer de siste månedene da jeg har mistet kontroll over hukommelsen
Det viste seg å være feil denne dagen også, kunne virkelig trengt den søvnen den dagen her.
Men det er ihvertfall noe av hva jeg gjør om dagen.

Spesielt det med å snakke, og fullføre setninger har begynt å bli en utfordring.
Leser at dette er vanlig ved stoffskifte. Får meg ihvertfall en god latter i ny og ne
Kommer ikke over den gangen hvor jeg satt kokeboka i kjøleskapet og gelen i gangen.

Det er veldig godt at jeg får sove litt om dagen, ellers så hadde jeg vært veldig frustrert og lei meg.
Det hjelper veldig og få skrudd av telefonen, og bare være helt alene.
Det har vært en utfordring og få være alene, det er jo bare hyggelig at pårørende bryr seg.
Men når man er veldig sliten trenger man og få bruke energien på seg selv. For en uke siden så klarte jeg endelig å si ifra at nå trenger
jeg å være for meg selv. Jeg orker ikke og ta stilling til og redegjøre for min helse hverdag. Det var på en topp 10 telefoner fra ulike mennesker
hverdag. Det ble litt mye.

Jeg skrev ovenfor her at jeg skulle femme sykdommen, men det har jeg ikke hatt energi til den dagen det var planlagt.
Sov meg gjennom hele greia, og det ble forsømt. Det var så frykterlig leit, for det var noe jeg så veldig frem til. Men det byr seg vel en annen mulighet.
Jeg tror jeg må akseptere at jeg er sjuk, og ikke kan forholde meg til tidspunkter og avtaler for en periode. Det er egentlig skikkelig dumt.
Men det er vel litt for at jeg ikke skal bli deprimert av det også. Denne sjukdommen har ødelagt mye for meg, mht til utdanning osv. Det er fordi legene ikke oppdaget den tidsnok. Men bank i bordet, så skal jeg prøve og ikke være bitter. Gjort er gjort og spist er spist. Bare glad at jeg endelig ble tatt på alvor, etter uttallig lege bytter og mye grining.

Dette ble veldig personlig, Jaja, God Natt!