En fin artikkel i dagens Morgenbladet som er åpen og klar til å lese, også for ikke-abbonenter, handler om kropp og psyke.

Første setning lyder
Hva har skolemedisinen gitt fra seg som alternativmedisinen har plukket opp?
Det fremstår som et tankekors at mens det tilsynelatende foreligger en sterkere anerkjennelse av psykososiale aspekter ved somatisk sykdom i medisinfaget i dag enn tidligere, gis det stadig mindre tid til å drøfte slike forhold i møte mellom lege og pasient. Dersom psykososiale aspekter er viktige for utvikling av sykdom bør de vel også tas med i bildet når behandlingen skal utformes?
I artikkelen henvises det til og siteres det fra en artikkel i Tidsskriftet "Menneskets biologi - mettet med erfaring"

Her siteres det at
Artikkelforfatterne refererer konkrete områder hvor studier viser at, og til en viss grad hvordan, relasjonelle erfaringer griper inn og preger menneskers molekylærbiologiske konstitusjon. Et eksempel handler om at psykososialt stress i svangerskapet, gjennom morens produksjon av stresshormoner fra binyrene, former fosterets fremtidige regulering av de samme hormoner.
Dette er jo interessant, ikke sant!

Videre
Et annet eksempel viser hvordan traumatiske hendelser i morens egen barndom kan spores i stresshormonreguleringen både hos henne selv som voksen og hos hennes barn. I begge tilfeller er reguleringen antatt knyttet til epigenetiske mekanismer. Det er da særlig stresshormonet kortisol som har vært studert.
Jeg må skrive inn mer her, dette er så interessant

Hjernen synes imidlertid å forbli mottakelig for relasjonelle effekter gjennom hele livet. Dette gjelder også i helbredende retning (salutogenese). Flere studier viser strukturelle forandringer i hjernen knyttet til vellykket psykoterapi
Det samme gjelder for utøvere av mindfulness, det foreligger masse forskning der som viser at hjernens spor kan endres ved hjelp av mindfulness. Mindfulness kan man utøve på egen hånd, uten å betale i dyre dommer hos psykolog, eller sitte fast i en venteliste over år.

Jeg har skrevet om salutogenese tidligere.

Her ligger det store håp, vil jeg si. Fatt mot, alt er ikke tapt selv om starten av livet kanskje kom skjevt ut av ulike grunner.

Forfatter av artikkelen i Morgenbladet er litt skeptisk til endel av tankegodset som presenteres i Tiddskriftet, som her

Her kan det imidlertid virke som om forfatterne ser seg litt blinde på sitt eget perspektiv, nemlig det molekylærbiologiske. For hvem definerer hva som kvalifiserer som «biomedisinens formelle faglige begreper» og «å forholde seg til denne samhørigheten på en konsistent måte»?
Her i Norge har vi for eksempel en lang og spesifikk medisinsk tradisjon som ser erfaringers betydning for helsen, ikke i lys av molekylærbiologiske mekanismer, men med utgangspunkt i det fysikalske. Tradisjonen, hvor psykiateren Trygve Braatøy (1904–1953) står sentralt, overlapper i dag delvis med psykoanalytisk psykologisk og psykiatrisk tenkning, delvis med den medisinske spesialiteten «Fysikalsk medisin og rehabilitering». Videre er Braatøy-tradisjonen nedfelt i faget «Norsk psykomotorisk fysioterapi» som han utarbeidet sammen med den legendariske fysioterapeuten Aadel Bülow-Hansen.
Dette sitatet sier mye om massebehandling kontra det å se på det enkelte individ

Allerede i 1951 oppsummerte Braatøy denne problemstillingen treffende i boken Lægen og pasienten:
«Vi har forsømt å fremholde at «gjennomsnitt» alltid må bety «å kutte en hel og skjære en tå» i enkelttilfelle. Hvis institusjonen forbyr individuelle hensyn blir den kvalitetsfiendtlig.»
Morgenbladet avslutter med denne gode kommentaren

Et mer dyptgående, og kanskje også mer risikofylt svar, vil være å tenke at tillitsrelasjonen er nødvendig for at legen skal kunne være en terapeut for pasienten, en som ikke bare ser lokal organpatologi og resultater av kjemiske prøver, men som søker et dypere svar på hvorfor akkurat dette mennesket utviklet sin sykdom. Og som forsøker å tilpasse behandlingen deretter.
Jeg kan anbefale nærlesning av både artikkelen i Morgenbladet og den i Tiddskriftet. God lesning