Nå er det gått over et halvt år siden jeg ble operert for papillær skjoldbruskkjertelkreft og etterpå gjennomgikk jodbehandling i.f.m. dette.

Startet opp med Levaxin 150 mikrogr./dag i juli. Tok stoffskifteprøver v./ Rikshospitalet i september og ble da forespeilet ny blodprøvekontroll et år senere. Scintigrafien etter jodbehandlingen (juli) viste mulig spredning til lymfer og/eller trachea hvilket medførte ny ultralyd i september. Heldigvis så alt bra ut på ultralyden, men jeg synes det er litt rart at de ikke foretar ny scintigrafi med kontrast (jod) for å være sikker? De kan vel ikke se alt på ultralyd? Det var ikke bare spørsmål om lymfemetastaser, men i trachea også og jeg føler stadig at jeg har noe "grums" i halsen. Kan dette være arrvev? Vet ikke når det er planlagt videre kontroll av halsen min, da det eneste jeg er satt opp til er nye blodprøver om ca. et halvt år.

Jeg lurer også på hvordan andre føler medisineringen etter operasjon fungerer? Med mine 150 mikrogr./dag hadde jeg rett før jul TSH på 0.02, FT4 23,5 og FT3 på 6,0 (prøver tatt hos fastlegen). Vet godt at TSH skal understimuleres og at slik sett synes alt å være i skjønneste orden. MEN jeg er også innenforstått med at det å være hypertyreot under andre omstendigheter anses som behandlingstrengende da hypertyreose er en plagsom og tidvis alvorlig sykdom. Synes derfor det er rart at det ikke er mere fokus på virkning/bivirkning av vår medikamentelle behandling.

Er utrolig takknemlig for å ha en fastlege som stiller opp så jeg kan følge med på stoffskifteprøvene mine på tross av at spesialisthelsetjenesten ikke anser dette nødvendig nå. Likevel er det ikke annet å forvente enn at fastlegen mangler erfaring og kunnskap om min tilstand. Føler meg for tiden svært sliten og ganske irritabel. Sliter også mye med ekstraslag (ventrikulære) og liker ikke muligheten for at rytmeforstyrrelser kan forverres ytterligere hos hypertyreote pasienter. Har en følelse av ikke å bli prioritert av spesialistene da vår diagnose har såpass god prognose.

For meg synes det uansett viktig å kunne opprettholde en god livskvalitet og optimalt funksjonsnivå. Min oppfatning var at denne krefttypen er snill og lett lar seg behandle. Ut fra dette kunne jeg regne med å bli 100% helbredet! For min del har siste året vært tøft og jeg savner et støtteapparat også for oss med denne "snille" kreftdiagnosen. Kanskje jeg kunne blitt raskere "helbredet" dersom oppfølgningen hadde vært bedre?

Hvordan er det med dere andre? Er dere blitt "helbredet" og lever som før uten noen bivirkninger av den høye thyroxin-medisineringen? Hva synes i så tilfelle å være optimal dosering og blodprøveverdier for dere?