Enten er ett eller annet galt med meg eller så lider jeg av hypokondertendenser for første gang i mitt liv.

Etter en tøff høst med depresjon og problemer med spising, har det gått seg greit til. Jeg spiser normalt og går til psykolog et par ganger i måneden. Jeg går ikke på noen medisiner.
Likevel er jeg fullstendig utmattet fremdeles. Jeg har vært hos fastlegen og tatt blodprøver og fått beskjed om at alt så normalt ut. Nå er hun på ferie, så jeg er usikkert på hvilke blodprøver hun tok (vet hun tok diabetes, stoffskifte, d-vitamin hvertfall) og verdiene av disse. Jeg får dem tilsendt neste uke.
De skal leses med lupe og jeg kjenner jeg kommer til å be om ytterligere undersøkelser. Jeg kan ikke begripe at det ikke er noe galt. Jeg har aldri i mitt liv vært så sliten som jeg er for tiden.

Kjapt oppramset:
Tretthet/utmattet: Jeg må legge meg 22.00 for å overleve å stå opp 6.00. Tidligere (vi snakker om for et år siden) la jeg meg etter midnatt og sto opp til samme tid uten det minste problem.
Trening har utgått med høye kneløft. Jeg har ikke trent siden juli. Da trente jeg tre ganger i uken uten problemer.

Jeg er så svimmel at jeg må konsentrere meg om å gå rett i gangen på jobben. Må stadig støtte meg til veggen... Ser jeg til siden og tilbake fremover igjen, må jeg også konsentrere meg om å gå rett.

Konsentrasjonen er som blåst vekk. Jeg har bomull i hodet hele tiden.

Konstant iskald. Normal kroppstemperatur på meg er 36.5 grader, men så lav har den alltid vært.

Neglene mine bare flasser av og håret er livløst og tørt. Håret er veldig tynt fra før av, så jeg tror egentlig ikke jeg har mistet noe hår.

Hjertet slår plutselig kjempetungt på en måte. Sånn at jeg føler det synes gjennom klærne.


Jeg føler jeg nesten leter etter symptomer og er på vei til å bli hypokonder her. Men jeg er "aldri" hos legen. Har ikke vært der på fem år eller noe før disse blodprøvene forrige uke.
Men jeg føler det er noe galt her. Jeg orker ikke gå rundt i en evig svimmel døs uten overskudd mer. Gufnest er jo svimmelheten. Det er bare et tidsspørmål før jeg besvimer ett eller annet sted.
I utgangspunktet tenker jeg lavt stoffskifte. Men hun tok jo prøver på det og alt var normalt. Jeg vet som sagt ikke hvilke prøver hun tok og jeg kommer nok til å be om flere innen akkurat stoffskifte føler jeg. Moren min har lavt stoffskifte også, og er ikke det arvelig? Eller kan være det?

Men hvilke prøver bør legen ha tatt som et utgangspunkt og hvilke skal jeg be om at hun tar?
Noen som ser noe jeg ikke ser her?