Sitat Opprinnelig skrevet av Jerene Vis post
Jeg fikk diagnosen i mai 2010.

Tre år tidligere, våren 2007, fikk jeg depresjonsdiagnose. Ingen fysiske prøver ble tatt. Samtaleterapi og antidepressiva hjalp ikke. Mistanken min om feildiagnose bare ble sterkere. Jeg fikk en ny fastlege, som gikk med på å ta prøver for alt som kunne gi depresjonssymptomer, og jeg fikk tabletter for lavt B12. Etter det sluttet jeg å våkne om natta fordi armene dovnet bort. Det var jo fint, men humøret og orken ble ikke bedre.

Samtidig fikk jeg vite av legen at verdiene for "et hormon" lå i grenselandet. I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde undersøkt dette nærmere - for da hadde jeg fort oppdaget at jeg hadde en katalog med symptomer, som tørr og blek hud, hovne øyelokk, håravfall, tørt og grovt hår, bradykardi, lav pustefrekvens, lav kroppstemperatur, og så videre, og så videre ... ting jeg har hatt i alle år, mesteparten av det. Det er rart hva man venner seg til, og det meste fins det jo alternative forklaringer på.

Etter en spesielt stressende periode i vår gikk jeg til legen og ba om sykmelding. Fjorten dager senere kom jeg tilbake for fornyet sykmelding, og da så jeg så ille ut at det ikke var til å overse (myksødem i ansiktet). Jeg hadde sovet i to uker, men så snarere ut som om jeg hadde festet hele tiden. Skal man le eller gråte - men jeg fikk i hvert fall resept på Levaxin. I første omgang var det en på 50 mikrogram. Jeg merket forskjellen etter dager. Mongolfolden forsvant, hengekjakene dro seg opp, og et sted der inne i speilet så jeg ansiktet mitt slik jeg mente det skulle være.

I juni syntes fastlegen prøvene mine så fine ut, for da lå de midt i referanseområdene. Og her må jeg takke dette forumet. Det jeg har lest her har gitt meg mot til å stole på min magefølelse. Jeg la på til 75 uten å spørre om lov. Det hjalp. Nå er jeg på 100. Kanskje skal jeg enda lenger opp.

Nå skal jeg holde fast dose i seks uker før jeg tar nye prøver. Det er mest for å glede indremedisineren, for selv er jeg mest interessert i symptomene.

Anti-TPO er forøvrig <25, med referanseområde <100.
Det er trist å høre at du har måttet slite i tre år (og kanskje også lenger) for å få den behandlingen du trenger.. Og det later til at du har gjort meste av jobben selv. Det er jo dessverre "slik det er" for mange av oss med hypothyreose.. Men oppe i det hele virker det som om du er en sterk dame med et klokt hode som våger å tro på deg selv og lytte til deg selv. Flott!!! Det er den eneste veien og gå, og du har valgt helt riktig sti. Godt å høre at det går bedre!

Det gavner det også sikkert å ta magnesium, selen, d vitamin ( d3) og sink i tillegg for å nevne noe.. Kanskje også høgdose b vitaminer og c vitaminer.. Dette for å støtte en sliten stresset kropp, og for å støtte stoffskifteprossessene og binyrene.. Sikkert også andre "lure ting" å ta også, men jeg klarer ikke å vri nepa ytterligere akkurat nå.. Håper binyrene dine henger med deg på doseøkningene Det virker jo slik så langt?