Å være usynlig syk er utrolig vanskelig, spesielt vanskelig synes jeg det har vært da jeg nå etter 13 år som syk enda ikke har funnet min hylle.

Jeg ble syk når jeg var 22 og gravid med førstemann. Bekkenløsning var diagnosen den gangen. Men smertene og muskelsvakheten ble ikke borte etter fødsel. I tillegg forsvant energien.

Diagnosen ble da bechterev og jeg fikk medisiner som fjernet smertene samt behandlingsreiser til sydligere strøk som gjorde meg mye bedre. Noen år senere ble denne også tatt vekk da jeg ikke hadde nok endringer i benstrukturen.

Formen var ok, altså mest smerter og energi nok til å klare det mest nødvendige fram til jeg fikk mitt tredje barn for 3 år siden. Etter jeg begynte å jobbe igjen etter permisjonen sa det bare stopp. Jeg trodde først det var omgangsyken siden jeg var kvalm og svimmel, men det var det ikke. Så trodde legen det var krystallsyke, men det var det heller ikke.

Legen ble da bekymret og ville ha meg inn på sykehus da hun var redd det var hjerneblødning. Dette var det heldigvis ikke. Vi fant heller ikke noe annet som var feil.

Etter lang tid uten bedring ble jeg til slutt henvist til en ME spesialist og fikk rask denne diagnosen. Nå følte jeg meg skikkelig LOST. Hva nå liksom. Beskjeden fra legen var at hvis jeg klarte å ta det nok med ro så ville jeg bli bedre. Men det ble jeg jo ikke. Jeg lå store deler av dagen, tålte ikke støy eller lys, men formen ble bare verre.

Etter en tid får jeg brev fra legen om at jeg mangler dvitamin og at jeg bør begynne å ta dette. Jeg hadde en verdi på 16 (ref. 50-150). Jeg fikk resept og begynte å ta vitaminene. Etter å ha lest på nett fant jeg ut at lav dvitamin kan gi osteoporose og jeg ba legen om scanning for å se om det var problem hos meg. Jeg fikk da henvisning til en indremedisiner som tilfeldigvis kunne mye om dvitamin og har fått hjelp der til å få opp nivået mitt. Benstrukturen min var også redusert, men ikke nok til osteoporose heldigvis.

Etter jeg begynte på dvitaminer og sommeren kom med sol og varme steg formen raskt og jeg øynet håp om å komme ut i jobb igjen. Dessverre så vil jeg for mye for raskt noe som førte til en gigantisk smell igjen.

Når denne smellen kom gikk jeg hos en kognitiv terapeut(psykolog) for å bli kvitt flyskrekk og har etter dette brukt ham som "sparringpartner" for å finne en vei ut av dette.

Psykologen mener at jeg er overbelastet og at symptomene kom fra det, spesielt utmattelsen, glemsomheten, hodepinen osv. Jeg har hatt en frykt om at dette bare er psykisk siden det aldri viser noe på blodprøver og andre prøver, og det har vært godt å ha en kyndig som betrygger meg med at jeg hverken viser tegn på å være deprimert eller hypokonder.

Etter at jeg fant ut at jeg hadde manglet dvitamin i lang tid uten å ha fått beskjed om det fant jeg ut at nå må jeg ta saken i egne hender. Jeg bestilte kopier av blodprøver og begynte å lese meg opp om blodprøvene.

Jeg hadde anti-tpo som var positiv og pth over referanseområdet i tillegg til kalsium som var over referanseområdet. Fosfaten min ligger nedenfor referanseområdet uten at jeg helt har funnet ut hva dette betyr. Den perioden jeg var innlagt på sykehus var også tsh over referanseområdet, men alle prøvene på tsh nå er fine.

Ved å google anti-tpo kom jeg hit. Jeg har lest, nikket gjenkjennende og grått. Jeg prøver å samle nok kunnskap og ikke minst mot til å diskutere dette med legen min. Jeg har også sendt en mail til legen som har http://parathyroid.com for å se om denne operasjonen er noe som kan hjelpe meg.

Kanskje jeg endelig har funnet rett "hylle" og at veien videre vil bli litt lettere...