Irritasjon, sinne, frustrasjon og humør svingninger

[Stina]

Marianne

Jeg tror at hele samfunnet er blitt veldig kroppsfiksert, og det er egentlig en skam, for det er noen veldig få skjønnheter, resten er mer eller mindre pene. Men uansett, så glemmer vi mer og mer å se på innholdet i en person fordi vi alle blir preget av omverdenen og dermed ser med samfunnets briller. Det er synd. Og de av oss som ikke liker det så godt, må kjempe imot så godt vi kan.

Den sosiale vrien? Hm... Har alltid oppfattet det som om det var noen veldig flinke, flotte og greie holdninger her inne jeg. Men jeg er jo da heller ikke særlig våken. Og jeg er dessverre så hypo at jeg ikke klarer å skille så veldig mellom historiene. Av og til går det bra, men så: Hvem var nå hvem igjen? Men det er ikke så farlig, for jeg liker alle sammen.

Og så regnet jeg slett ikke med at din mor var et dårlig menneske. Bare uvitende eller litt tankeløs (og det er vi jo alle til tider i ulike situasjoner). Og vi foreldre reagerer noen ganger på feil måte. F.eks. kan vi kjefte når vi egentlig er redde for hva barna driver på med, istedenfor å sette oss ned å snakke ut med dem. Ja, det er jo ikke sikkert at barna vil snakke heller. Så da blir det ofte formaninger og bla, bla, bla. Jeg er visst slem til det, i alle fall.

Lykke til videre, vennen. Og også til Anne Ma som er så søt og snill som det går an å få blitt. En varm klem til dere begge

[Stina]

Teknisk feil - innlegget har kommet tre ganger

[Stina]

Teknisk feil - innlegget har kommet tre ganger

[Anne Ma]

Jo da Stina, det har alltid vært sosialt, men mye mer "sak"/"vitenskapelig". Det går kanskje i perioder? Når vi blir ferre kommer vi jo nærmere inn på hverandre liksom. Og så lærer vi hverandre å kjenne etter som tiden går.

[Marianne]

Det ligger nok noe i det du sier der, ja! (Anne Ma)

Og jada Stina, jeg mener helt bestemt at forumet har blitt mer "pludrete" med flere fortellinger fra dagliglivet, mer personlig osv. enn det var da jeg startet her. Men det er jo en utvikling også jeg har vært med på, alle som er her inne og skriver bidrar jo til hvordan vi skal ha det! - Synes vi har et fint demokrati, jeg 8)

Og Stina, kom plutselig på - du skrev et sted lengre opp at du i takt med hypoen har mistet fullstendig din humoristiske sans! DET er jo ikke sannhet overhodet, du har jo servert oss resten av gjengen med en rekke 10-12 vitser på rad i en annen tråd her *le*

[Stina]

Oi, oi, oi - hvorfor har innlegget mitt kommet 3 ganger. Har ikke trykket tre ganger jeg???? Pleier å forhåndsvise, men ikke bomme slik.. Hva har skjedd? Må se om jeg kan få slettet noe av det.

Joda, har visst pittelitt tørr humor tilbake, men det er så lite og den ligger så dypt begravet at den ikke er så lett å hente fram. (Forresten - vitsene er bare kamuflasje, akkurat som jeg bruker sminke når jeg skal ut - må jo forsøke å lure folk så de ikke skal skjønne hvor gal jeg virkelig er )

Ang mer "kos" enn "sakelighet", så kanskje det har "sklidd" litt ekstra ut i sommer? Har bare ikke tenkt så mye over det. Men jeg må si at jeg setter veldig, veldig stor pris på både kos og sakelighet. Har bruk for begge deler jeg ;) Og det er forresten veldig, veldig gøy å bli bedre kjent med en del av dere

[Anne Ma]

Det er bra at det har "sklidd ut"

Er enig at man trenger saklig info her på forumet. Og jeg har jo selv bidratt med en del av det saklige her inne ;) Men jeg synes, at det også er viktig, at vi deler hverdagen med våre opp- og nedturer. Jeg lærer mye av å lese de personlige fortellingene fra alle her inne. Både de positive og de negative historiene/erfaringene. Når det groveste av kunnskapshungeren er stillet kommer jo spørmålene om hvordan folk takler/håndterer hverdagen frem. Om det var en rask forandring eller en sen forandring osv. Og da er det de personlige fortellingene som gir mest og trørre fakta minst ;)

[sivcath]

Snakk om sinne, frustrasjon og irritasjon.
Jeg gikk til min fast lege i dag tidlig for å snakke om å evt få hjelp til beveging etc. Jeg har mye fysiske smerter som jeg godt kunne trenge litt hjelp med.

Etter å ha hørt på meg så sier han:
Det høres ut som om at problemet ditt er mer psykisk enn fysisk. Jeg tror vi skal forsøke å hjelpe deg med det i stedenfor. Jeg tror du er veldig deprimert...

Tja... vet ikke helt hva jeg skal si jeg! På en måte har han jo rett. Jeg er nok ikke den mest happy personen på denne kloden, men jeg kunne godt tenke meg at han også tar hensyn til at jeg har mye fysisk vondt også.

Så hva gjør han? Han skriver ut resept på seroxat (lykkepille)....
Samt at han sier at jeg må komme om noen dager, så skal jeg få henvisning til dietist for å få hjelp til vekt... (oki da så tar han noe hensyn til fysikken også). Også sa han at han om en liten stund gjerne ville henvise meg til psykiater...

Oki, det er da i alle fall noe... da slipper jeg å tenke på at jeg skal sitte og rotne hos fastlegen med lykkepillene mine.

Jeg er i stor tvil om jeg skal ta dem eller ei.
Får jeg snakke med psykiater så er jo det greit. Har mye å fortelle jeg.

Ved siden av dette så har legen beordret meg til å svømme 2 til 3 dager i uken. Det er jo flott og greit.

Men nå sitter jeg og tenker: fikk jeg egentlig noe ut av besøket?
Jeg ville jo også snakke med han om turene jeg tar til internisten. Han hadde endelig fått brev med diagnoser. Men han var ikke happy med det.

Han vil ikke bare ha diagnosen, men han vil også ha begrunnelsen og etc også. Jeg har jo gitt han blodresultatene, men han sier at han ikke kan se noe grunnlag for min behandling hos internisten i blodbildet, så derfor vil han ha grundig beskrivelse for hvordan han har trukket konklusjoner etc.

Så jeg tenker for meg selv...

Om jeg virkelig er så deprimert etc, hvorfor belaster han meg med sine problemer med min internist? Hvorfor ber han meg om å ordne alt slikt? Kan han ikke for faen ta opp den telefonen og ringe han selv?

Så det er her sinne, frustrasjon og irritasjon kommer frem... han virker så forståelsesfull, men han er egentlig ikke interessert i å høre om hva andre leger har sagt...

[Anne Ma]

FRRRRR!!!! :evil:

Kjenner meg så enormt godt igjen av det du skriver. Og jeg blir så enormt sint! :evil:
Jeg spyttet nesten på legen da han ville gi meg lykkepiller i samme situasjon. Jeg tror de ikke eier sunnfornuft! SELVFØLGELIG er man IKKE verdens lykkeligste person når man har smerter og en sykdom som legen ikke tar alvorlig. Be han ta test på om du er deprimert. Jeg gjorde det og fikk tilbake at på mine absolutt verste dager var jeg mildt deppa, noe som man ikke medisinerer for.

Send han et brev og si at hvis han ikke er fornøyd med det internisten sa, så får han finne ut av det selv. Det er det han får betalt for!

Og krev å få fysioterapi også. Si at det umulig vil kunne gjøre livet ditt mendre positivt.

Hårreisende spør du meg!! Tror jeg ville byttet lege også om det var mulig.

Må le litt av meg selv. Jeg ble så sint at du tror det ikke da jeg leste det

[brits]

[quote=" . Be han ta test på om du er deprimert. Jeg gjorde det og fikk tilbake at på mine absolutt verste dager var jeg mildt deppa, noe som man [/quote]

Hva slags test er dette Anne Ma?