Nærmer meg 29 år, begynner å føle at jeg er så klar som jeg kan bli for å stifte familie. Har hatt samme skjønne kjæreste i åtte og et halvt år, og skulle nok klart å få de aller fleste praktiske tingene til å gå i hop på noenlunde akseptabelt vis.

Men så er det denne sykdommen, da... Akkurat nå har jeg uansett stående ordre fra endokrinolog Sosa på Aker om å vokte meg vel så det ikke skjer, fordi stoffskiftet mitt ligger altfor høyt. Men samtidig kunne hun fortelle meg at når NeoMZ'en bare får kicket inn litt mer og verdiene blir mer forsvarlige, så ville et svangerskap sannsynligvis være god medisin for meg, da stoffskiftet gjerne synker noe/normaliserer seg underveis. En opplysning som ikke akkurat fikk det til å tikke noe mindre...

Men (igjen) - så er det mange tanker som melder seg.

Er det riktig av meg, som antakelig har arvet Gravesen min og som også har en samboer/potensiell barnefar med enda alvorligere autoimmun sykdom, å i det hele tatt få barn når risikoen for at også de blir syke på ett eller annet tidspunkt sannsynligvis er ganske høy?

Vil jeg i det hele tatt kunne bli gravid når vi begge er syke og ikke minst har et apotekbudsjett på størrelse med en gjennomsnittlig bananrepublikks brutto nasjonalprodukt? Vil det være farlig for meg? For barnet?

I det hele tatt -- det er vanskelig. Jeg tar meg i å bli "misunnelig" når jeg leser her om alle som har, eller venter barn. Jeg ønsker meg det så veldig, men ser snart bare begrensninger i stedet for håp og muligheter...

Vel - ikke så mye å svare på her, egentlig, det er bare godt å dele tankene. Inntil videre vil jeg bare prøve å beholde håpet om at jeg en dag vil kunne kjenne livlige spark i magen.