Jeg er ny her inne i dag...Har ikke helt skjønt hvordan dette fungerer enda men det kommer seg vel...
Jeg er ei dame på 34 år,har 2 barn på 16 og 11 år...
For ca 4 år siden skjedde det stor forandringer med mitt liv..både privat og meg selv...følte meg deprimer,fikk ikke sove,svettet konsentrasjonen sviktet.det gjorde hukommelsen også.Trodde dette kom av min situasjon...Jeg tok da hjelpepleierutdanningen og det ble fryktlig vansklig å "henge" med...jeg gikk drastisk ned i vekt.noe som ble lagt godt merke til av venner og andre rundt meg...Jeg "hang" jo ikke med og så ikke forandringene..jeg eksiterte bare virket det som...Jeg satt på skolen en dag å fikk beskjed av læreren å gå øyeblikklig til lege..jeg så syk ut..gjorde som hun sa og der ble det tatt endel prøver..noe som viste et høyt stoffskifte..Endelig fikk jeg vite hvorfor jeg var så uduglig..jeg ble medisinert med neo-mer,og inderal og sovemedisin..var godt å kjenne at jeg var på bedringen og at jeg var på vei inn i min egen kropp igjen.Dette var en hard vei å gå.det er nå 2 år siden jeg sluttet på medisiner,og alle prøver viser nå normale verdier,men jeg føler ikke at sykdommen er over..Kjenner hjertebanken,hetetoktene,skjelvingene.Hukommelsen og konsentrasjonen bekymrer meg...er nesten så jeg tenker at min sykdom har laget en permanent skade i hukommelsessentret mitt.
Hjelper så lite at legen og blodprøver sier jeg er frisk når jeg kjenner at kroppen fortsatt sliter...
Er det flere der ute som er "erklært" frisk som føler det samme som meg...? ...