Liten tillit til legers kunnskap om lavt stoffskifte på dette forumet

[Blondie]

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare deg. Ingen på dette forumet har så langt jeg har erfart påberopt seg å være ekspert på noe annet enn egen sykdom. Klarer ikke helt å se det som noe negativt.

Hvis du gang på gang får levert en bukse fra en butikk som har samme feilen. Du leverer den for å få den reparert, men den blir aldri slik den skal være. Det er opplevelsen mange herinne sitter med når de har vært hos legen. Og det ville vært helt greit hvis det var sykdommens natur at man må leve med sine plager. Men i tillegg møter man holdninger som tilsier at det er du som pasient som er problemet. Som om noen ønsker å være syk? I tillegg til det, er oppfatningen tydeligvis at vi skal være fornøyd med det.

Menneskene her inne er de som stiller spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. De setter seg ikke ned i en stol og forventer at legen skal ordne opp. De tar ansvar for sin egen helse. Og det står det respekt av.

Hvis du hadde lest nøye gjennom forummet ville du funnet historier som vil få deg til å gråte. Og sansynligvis rokke ved din tro på at legene skal fikse problemet ditt.

Det gleder meg og varmer mitt hjerte at du tydeligvis ikke har opplevd det jeg snakker om her. Jeg håper du aldri vil kjenne det på kroppen heller.

[smgj]

Faktumet er at en allmenlege har kun begrenset kunnskap om stoffskiftet. Det man da får er en a4-behandling av typen "one size fits all". Har man da en kropp som reagerer utenfor denne normen, eller ikke blir funksjonelt bra under denne behandlingen er det for de fleste av oss vanskelig å få hjelp. De fleste leger er nok velmenende, men fagfeltet er stort, de har liten anledning til å spesialisere seg og dette er heller ingen glamorøs sykdom hvor det står om minutter mellom liv og død - og den rammer mest halvgamle kjerringer. Vi er dermed ikke "spennende" eller eksotiske.
Derfor finner du disse meningene her. Vi er nok en gjeng som er en blanding av "vanskelige pasienter som aldri blir bra" (og som av mange leger oppfattes som hår i suppa, hypokondere, eller rett og slett pasienter som man gruer seg til å møte siden ingen god lege liker å ikke kunne hjelpe) og pasienter som sikter høyere enn "adekvat behandlet".
Er fastlegen oppriktig interessert og nok oppdatert til å gi deg en behandling som gjør deg funksjonelt frisk så er det en lege du må tviholde på. Men blir man ikke funksjonelt frisk så må man våge å bytte lege og oppdatere seg selv - på samme måte som man ikke går tilbake til det samme verkstedet gang på gang om de ikke makter å fikse feilen...

Jeg ga opp min fastlege da han nektet meg å prøve et helt greit alternativt medikament (for min egen lommebok) på grunn at at "han ikke brukte det i sin behandling". Nå går jeg på det medikamentet, føler meg bedre, og det er ikke aktuelt å bytte tilbake - verken lege eller medikament.

Jeg ser forøvrig mer på det som å ta ansvaret for egen helse og behandling. Jeg bruker mer legen som en å rådføre meg med med hensyn til valg av behandling og veien videre. Det er jeg som må bære byrdene av både feil og riktig behandling, så jeg ser ikke noen fordel med å legge hele ansvaret over på noen som ikke kjenner problemet og virkningen av behandlingen på kroppen. Dermed er det naturlig å lete til man finner en samarbeidspartner som man har god samarbeidskjemi med, og som man oppfatter som kunnskapsrik nok på det området som er viktigst.

[Bettie B.]

Faktumet er at en allmenlege har kun begrenset kunnskap om stoffskiftet. Det man da får er en a4-behandling av typen "one size fits all". Har man da en kropp som reagerer utenfor denne normen, eller ikke blir funksjonelt bra under denne behandlingen er det for de fleste av oss vanskelig å få hjelp. De fleste leger er nok velmenende, men fagfeltet er stort, de har liten anledning til å spesialisere seg og dette er heller ingen glamorøs sykdom hvor det står om minutter mellom liv og død - og den rammer mest halvgamle kjerringer. Vi er dermed ikke "spennende" eller eksotiske.
Derfor finner du disse meningene her. Vi er nok en gjeng som er en blanding av "vanskelige pasienter som aldri blir bra" (og som av mange leger oppfattes som hår i suppa, hypokondere, eller rett og slett pasienter som man gruer seg til å møte siden ingen god lege liker å ikke kunne hjelpe) og pasienter som sikter høyere enn "adekvat behandlet".
Er fastlegen oppriktig interessert og nok oppdatert til å gi deg en behandling som gjør deg funksjonelt frisk så er det en lege du må tviholde på. Men blir man ikke funksjonelt frisk så må man våge å bytte lege og oppdatere seg selv - på samme måte som man ikke går tilbake til det samme verkstedet gang på gang om de ikke makter å fikse feilen...

Jeg ga opp min fastlege da han nektet meg å prøve et helt greit alternativt medikament (for min egen lommebok) på grunn at at "han ikke brukte det i sin behandling". Nå går jeg på det medikamentet, føler meg bedre, og det er ikke aktuelt å bytte tilbake - verken lege eller medikament.

Jeg ser forøvrig mer på det som å ta ansvaret for egen helse og behandling. Jeg bruker mer legen som en å rådføre meg med med hensyn til valg av behandling og veien videre. Det er jeg som må bære byrdene av både feil og riktig behandling, så jeg ser ikke noen fordel med å legge hele ansvaret over på noen som ikke kjenner problemet og virkningen av behandlingen på kroppen. Dermed er det naturlig å lete til man finner en samarbeidspartner som man har god samarbeidskjemi med, og som man oppfatter som kunnskapsrik nok på det området som er viktigst.

Jeg støtter det smgj skriver. Fastleger skal kunne litt om alt. De har grunnleggende kunnskaper om thyreoideafunksjon og -sykdommer, men hvis du er en av dem som ikke responderer på standardbehandlingen, er det dessverre ikke så mye hjelp å få. Da er alternativene
1) enten å fortsette å være mer eller mindre skral med Levaxin, eller
2) å lese seg opp selv, skaffe mest mulig informasjon om sykdommen og alternative behandlingsmåter.

Jeg gikk først på Levaxin i noen år, men opplevde at formen var svingende, og jeg hadde fortsatt en god del symptomer. Det naturlige var da å henvende seg til fastlegen først. Jeg har hatt samme fastlege i mange år, har likt henne godt, og har i lang tid fått god omsorg og behandling. Men da jeg ikke ble bra nok av levaxinbehandlingen, hadde hun ingen alternativer å tilby. Hun hadde prøvd å gi noen pasienter Liothyronin i tillegg, men disse hadde fått bivirkninger og hjertebank, så hun mente ikke det var noen vits i det. Etter hvert hadde jeg lest om naturlig thyroid på dette forumet. Da jeg spurte om å få prøve det, fikk jeg til svar at det hadde hun ikke noen erfaring med, så det kunne hun ikke skrive ut til meg.

Naturlig konsekvens var da å oppsøke en privat lege som tenker "utenfor boksen" som de norske skolemedisinerne ofte later til å befinne seg i, og få resept på alternativt medikament.

Jeg tror det ofte er en sterk "indre justis" blant fastlegene, som gir seg utslag i at de holder seg til det som er kjent, opplest og vedtatt. Dessverre fører det til at mange blir gående unødvendig med plager, som de kunne fått hjelp med hvis fastlegene hadde vært litt mer åpne for alternativ behandling av pasienter med lavt stoffskifte. Hva dette fører til av lidelser for den enkelte, og kostnader i form av sykemeldinger og uføretrygd, er bare trist å tenke på.

[Mod]

Jeg tror det ofte er en sterk "indre justis" blant fastlegene, som gir seg utslag i at de holder seg til det som er kjent, opplest og vedtatt. Dessverre fører det til at mange blir gående unødvendig med plager, som de kunne fått hjelp med hvis fastlegene hadde vært litt mer åpne for alternativ behandling av pasienter med lavt stoffskifte. Hva dette fører til av lidelser for den enkelte, og kostnader i form av sykemeldinger og uføretrygd, er bare trist å tenke på.

Det är inte "örtmedicin" eller "naturläkemedel" Bettie B. menar när hon skriver "alternativ behandling". Det är om ett annat och bättre läkemedel än vad våra läkare föredrar att behandla hypotyreos med. Du kan få en uppfattning om detta, om du klickar på den här länken: Proteststorm mot Läkemedelsverket: Sköldkörtelpatienter nekas medicinen som gör dem friska: "Här finns barn som vädjar för sina mammor, makar som vädjar för sina respektive, även en före detta man skickar in brev!".

[Vigdis]

Jeg tror at uansett hvilken sykdom du sliter med, så er det et gode å selv ta aktivt del i tilfriskningsprosessen. Mange syke ender i en offerrolle, hvor det er synd på dem etter mange år med kroniske plager, men de er uvillige til å ta i mot råd. De foretrekker å sitte å sutre. Dette er kanskje satt på spissen, men jeg har sett dette mange steder. De vil ikke plages med en mulighet til en endring av livet sitt.

Her opplever jeg at mange er kronisk syke etter mange år med undermedisinering, feilmedisinering eller feil diagnose. De er ikke interessert i å sitte å klage, men leter etter løsninger. Det er en forskjell på å være orientert mot løsninger enn å stå på stedet hvil.

Leger er mennesker. Mennesker kan feile. Dagens medisin er så stor og omfattende at det er vanskelig for en enkelt allmenpraktiker å ha et overblikk. Som mange av de andre skriver i svaret til deg er skjoldkjertelsykdommer ofte mer omfattende og besværlige enn det legene lærte i studiet sitt. En feil i skjoldkjertelen påvirker hver eneste celle i kroppen. Dermed kan vi som underdoserte, ikkedoserte eller feildoserte ende opp med symptomer på mange andre sykdommer. Sykdommer som vi kanskje ikke har, men da får medisin mot, i stedet for å bli adekvat behandlet med det vi trenger.

[smgj]

Jeg var ikke ute etter å kritisere forumet. Jeg ville bare påpeke at jeg, som ny i denne verdenen, blir skremt av å lese at (nesten) alle her har så dårlige erfaringer med leger. At det store flertallet av dem kan så lite. På den annen side forstår jeg hva dere mener, selv om jeg håper jeg ikke må gjøre alle de samme dårlige erfaringene. Her i huset er det fremdeles mange løse tråder, som jeg håper vil samles i en mer håndgripelig knute til uka. Da skal jeg fordype meg i diagnose og mulige behandlinger, og stille forberedt i møte med helsevesenet. Takker for svar, alle sammen :-)

Husk også at vi har alle vært i en prosess over kortere og lengre tid. Ingen av oss våknet brått med tanken om at "vi ikke alltid kan stole på at den behanlingen legen vil gi vil være den beste" - det har vært en prosess. Og for de fleste av oss en prosess som følge av hva vi har kjent på kroppen og hva vi har tilegnet oss av kunnskap underveis. Jo mer kunnskap, jo større evne til å vurdere og velge. Men ingen fikk den over natta. Jeg vil tro at forumet framstår som det det gjør på grunn av at det har blitt en samlingsplass for oss som "vil mer".

De som er fornøyd og føler seg bra på den behandlingen de får av sin lege finnner du rett og slett ikke her, fordi de ikke opplever behovet. Det betyr ikke at de ikke finnes. Men jeg frykter også at det finnes folk som burde ha vært her, men som ikke er her... og de er det synd på - fordi mange kan bli bedre også.

Jeg startet med standardbehandlingen og BLE mye bedre på den... såpass mye bedre at jeg ble for kravstor for min fastlege siden jeg ikke ville godta at de bivirknigene jeg hadde på levaxin skulle være en del av resten av livet mitt. Iallfall ikke når det fantes andre ting å prøve også. Jeg har en venninne, som synes (iallfall forreløpig) at bivirkningene er til å leve med og ikke gidder å gjøre noe mer. Det er hennes valg, og ikke noe jeg verken kan eller vil gjøre noe med før hun selv eventuelt bestemmer seg for noe annet. Men hun vet iallfall at det er muligheter - og kommer hun fram til at hun trenger mer kunnskap så vil jeg sende henne hit. Fordi jeg som sagt tror det er viktig å lære seg mest mulig selv.

[tussemaja]

Ja, det er litt dette jeg opplever at er gjengs oppfatning i forumet, og det gjør meg jo skremt. Som sagt har jeg ikke hatt noen særlig negative opplevelser, og det gjør meg kanskje naiv. Jeg syns det er oppriktig trist...og oppsiktsvekkende, at dette er det man sitter igjen med etter flere år i møte med leger. Ingen her altså, som føler de blir tatt på alvor og er blitt hørt? Dèt er jo eventuelt en avissak! Vi bruker forresten xxxxxx sentralsykehus. Er det noen som har erfaring med dem? Så langt handler det om ett besøk og tre telefoner for meg, så jeg kan knapt nok kalles nybegynner engang. De har tatt alle mine spørsmål på en super måte - så langt.

Jeg var også på Sykehuset i xxxxxx........ Krysser fingrene for at du får bedre behandling enn jeg fikk.....
Jeg er superglad for dette forumet, for all hjelp og gode råd jeg har fått her. Og for at jeg fant ut her at det ikke er min skyld at jeg er syk......her har jeg fått hjelp til finne en annen lege, som gav meg medisiner. Hadde det ikke vært for forumet her så hadde jeg nok ligget på sofaen ennå

[Kevlin]

..
Jeg syns det er oppriktig trist...og oppsiktsvekkende, at dette er det man sitter igjen med etter flere år i møte med leger.
Ingen her altså, som føler de blir tatt på alvor og er blitt hørt? Dèt er jo eventuelt en avissak!
..

Vell - vi er jo en "takknemlig" pasientgruppe sånt sett;
for vi er mye slitne og surrete i hodet og oftest så ser vi ikke syke ut.
Tilogmed mine nærmeste venner - som jeg er svært glad i og vice versa -
de forstår ikke egentlig omfanget av hvor dårlig jeg er i perioder.
I de gode periodene/dagene har jeg kontakt med dem -
men når jeg er som dårligst; da ser de meg ikke - for da ligger jeg mesteparten av døgnet.

Man skal være gud vet hvor ressurssterk for å nå fram i media med budskapet om hvor galt det kan dra avsted.
Per Egil Hegge gjorde det utover åtti- og nittitallet og selv han nådde ikke helt frem -
men ingen kan ta ham på at han ikke prøvde.
Først og fremst kom han inn i dette "universet" fordi han ville hjelpe sin kone - som var (viste det seg) blitt stoffskiftesyk.
Per Egil Hegge har endatil latt Sonjas Stoffskifteforum ha boken hans liggende her:

OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!
af Per Egil Hegge

Motto:
"Det hjelper da litt
nokre få forfrosne
at du er varm."
Halldis Moren Vesaas

Innholdsfortegnelse:

1. Teknologiens urokkelige pålitelighet og den menneskelige faktor
2. 1984: En annen person
3. 1986:En utbredt feiloppfatning
4. 1988: Reisen til Amerika
5. 1989: Lå det noe bak?
6. 1990: En uverdig handling
7. 1990: Det store auditorium
8. 1991: Storpolitikken melder seg på
9. 1993: Vendepunktet
10. 1995: Og dessuten har vi rettet på det nå!
11. 1995: Dr. Goebbels, formoder jeg………
12. 1996: Flere politikere melder seg på
13. 2000: Verden går fremover – eller?
14. Hva gjør en som rammes?

Forord
Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd at jeg skulle oppleve det jeg skildrer på de neste sidene,
ville jeg ha møtt utsagnet med en blanding av vantro og hån.
Det gjør at også leseren vil ha sine tvil på noen punkter, og jeg har ikke vanskelig for å forstå det.

Jeg har vært i tvil om jeg burde - og kunne - skrive historien. I dens mange fasetter, dens oppturer og nedturer, i svingninger mellom fortvilelse, optimisme, nysgjerrighet og håp, har jeg levd med den siden 1984, og jeg skjønte i det minste at jeg måtte ha en viss avstand til den før jeg ville være i stand til å gi den en brukbar form. Når jeg til slutt har valgt å feste den på papiret, er det av tre hovedgrunner: Jeg tror den utgjør en viktig, om enn liten del av Norges medisinske historie. Dernest tror jeg den kan tjene til å belyse hva som kan skje hvis autoritære, befestede strukturer, hva enten de finnes på det medisinske eller andre fagfelter, får herske og herje som de ønsker - og de ønskene kan være både brunstige og sterke. For det tredje - og det er det viktigste - tror jeg den kan være til stor hjelp for noen av dem som i nåtid og fremtid må slite med den gruppe sykdommer, skjoldbruskkjertellidelser, som er en vesentlig del av beretningens forelegg.

Den vil være til hjelp, håper jeg, både for dem som får sykdommen, deres pårørende, og de leger som skal forsøke å behandle den, og som etter hvert nok tar den litt alvorligere.

Den gjennomgående oppfatning - og dette var en sentral del av undervisningen av norske medisinstudenter helt til slutten av 1990-årene, spesielt ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo - var at det ikke er så farlig om man går med disse plagene noen år, inntil pasienten og legen kan være helt sikre på at det ikke er noe annet. Dette var og er rav ruskende galt. Det er dessuten tvilsomt om det er i samsvar med sentrale legeetiske prinsipper. Følgelig er det ikke morsomt for den lille håndfull av norske professorer som nå sitter i aftensolen og vet at ett av deres bidrag til norsk medisin er at de var med på å gi 15-25 årskull av våre leger en utilstrekkelig oppfatning av en bestemt sykdomsgruppe og dens konsekvenser. Det har altfor ofte resultert i en uforstående holdning fra altfor mange legers side til en gruppe pasienter med alvorlige og sterkt livskvalitetsreduserende plager. Jeg har vært i kontakt med et par av dem, og det skal sies til deres ros at de ikke har det for godt med seg selv.

Dessuten er det en gjennomgående erfaring fra mine førti år som pressemann at maktmennesker som oppkaster seg til eksperter, uansett fagfelt, ofte blir farlige. De blir farlige fordi makt virker på dem som et narkotikum. Jeg kjenner ingen andre avvenningskurer enn innsyn og avsløring. Det eneste forebyggende middel jeg vet om, er mekanismer for maktfordeling på flere instanser, flere organer, flere personer.

En annen gjennomgående erfaring fra mine opplevelser i byer som London, Moskva, Washington og Praha, og i Rikshospitalets korridorer, er at heller ikke eksperter er ufeilbarlige, aller minst de som hevder å være det, og som skånselløst bruker sitt selvbevisste krav på ufeilbarlighet som sitt fremste, mest nådeløse og mest uberettigede maktredskap.

Et vanskelig problem ved fremstillingen er navnebruken. Jeg har valgt å navngi svært få av deltagerne på ”rollelisten”. Følgelig er heller ikke personer som muligens lar seg identifisere av dem som kjenner miljøet, navngitt, enda de lommekjente nok kan bruke tidsangivelser, titler og stillingsbeskrivelser til å utpeke dem. Da får de ta seg det bryet. Årsaken til at jeg navngir så få, er ikke et ønske om å spare dem. Men noen av dem har familiemedlemmer med samme etternavn, og det er av hensyn til dem at navnebruk i norsk presse er mer restriktiv enn i land utenfor Norden. Andre har støttet meg, mot egne kolleger, på en måte som gjør at de av de mer nidkjære kunne risikere å bli beskyldt for manglende lojalitet mot sin egen stand. Derfor navngir jeg heller ikke dem. Jeg mener at slike beskyldninger er helt grunnløse, men disse personene har ingen garanti for at det vil spare dem for ubehageligheter, slik deler av legemiljøet dessverre fremdeles er. Dette kompliserer fremstillingen litt og gjør det litt vanskeligere for leseren å holde personene fra hverandre.

Imidlertid har ikke bare beretningen, men også personene, tror jeg, så pass stor historisk interesse at jeg til Riksarkivet overleverer et eksemplar av dette manuskriptet med en navneliste som identifiserer de fleste av dem som er omtalt anonymt. Jeg kommer til å be om at den oppbevares i lukket arkiv til 1. oktober 2030, altså med den 30-årsklausul som er vanlig i slike tilfeller. Mange av dem som er omtalt, enten de er navngitt eller kjenner seg igjen, kommer ikke til å like det. Over dem gråter jeg temmelig tørre tårer.

Det er en overraskelse som for meg er større enn den jeg nevner i begynnelsen av dette forordet. Er det noe jeg aldri drømte om, er det at jeg skulle ha noe å bidra med som veileder i folkeskikk. Jeg har et gemytt og en så vidt direkte form at jeg ikke regner det som min fremste ekspertise, for å si det forsiktig. Det ville forbause meg hvis jeg er alene om den oppfatningen. Og det som har gjort inntrykk blant medisinerne, fra professorer og nedover, er når jeg har måttet si: ”Hvis det står slik til blant dere at JEG, av alle, har folkeskikk å lære bort, da er det ikke noe kvalitetsstempel for dere.”

Den har de skjønt. Og de har gjort som den unge mann i Matteus-evangeliets kapittel 19, om hvem det står skrevet at ”han gikk bedrøvet bort”.

Det har også mange av pasientene - og med langt større grunn til bedrøvelse.

Oslo, våren 2000.
Per Egil Hegge

Sist jeg sjekket var ikke boka og få tak i lenger men God Bok her på forumet (les: Anbefales)

[knokkel]

Jeg var så "eplekjekk" når jeg tilmeldte meg dette forumet. Jeg var en av dem som sa: "Er det noe problem da? Vi dauer jo ikke!!"
Nå etter noen år, har jeg innsett alvoret. DA studerte jeg, nå er jeg uføretrygdet. Denne sykdommen tar deg gradvis ned, ikke med en gang.
Dette er sykdomsforløpet mitt, ekstremt grovt:

Før 1990: Stadig vekk melding med hjem: X klarer ikke å konsentrere seg i timene, og glemmer stadig lekser og gymtøy. Kanskje dere hjemme kan hjelpe.

Før 1990: min mor tok meg til legen og ba han sjekke stoffskiftet, hun har hashimotos selv. Hun kjente igjen symptomene fra seg selv.
Legen svarte: prøvene er fine, din datter lider ikke av lavt stoffskifte.

1990-1997: mye som gikk galt, jobbet nå og da, greide omsider å fullføre artium på kveldsskole (vel og merke)
Gikk rundt og var hypokonder ifølge familie. Måtte gå til psykolog. Ingen diagnose. Men lite konsentrert.

1998: Flyttet til utlandet. Tok jobber gjennom arbeidsformidlinger som adecco og sånt. Kom godt overens med arb.giver og arb.kolleger, men hadde ikke utholdenheten til å bli i jobben. Fikk ofte regelrett "sparken" fordi jeg var tregere enn de andre.

2001: Fikk en sønn. Var i jobb under svangerskapet. Men måtte sykmelde meg pga lavt blodtrykk. En lege jeg var hos sa at han neppe ville være i live med det blodtrykket som jeg hadde. En annen skrev ut blodtrykkshevende medikamenter (som jeg ikke tok!!)

Tiden etter at sønnen min ble født er nok den lykkeligste i mitt liv. At skjoldbruskkjertelen min var i full "fyr" visste jeg ikke.
Jeg fikk angst. Mye T3 blir avgitt i en kjertel som er betent.

2,5 år etterpå gikk jeg til legen..... Fikk antidepressiva og ble truet med innleggelse på psykiatrisk. (jeg gråt hele tiden)

3 mnd senere, uten at antideppresiva hadde "virket" gikk jeg til legen og var så dårlig at jeg stadig "datt vekk" og kom ikke til meg selv før på lang tid. DA hadde jeg plutselig lavt stoffskifte og ble satt på 50 mcg levaksin. og fikk beskjed om å komme til kontroll om et år. For å si det sånn så ble allting om mulig verre.

2007: (eller 2006) FANT SONJAS STOFFSKIFTEFORUM! og fikk kjempet meg til thyroid!

Det er jo annerledes nå som vi har internett. Den gang jeg ble syk hadde vi ikke sjansen til å sjekke opp vår egen sykdom. Visste ikke hva som feilte meg engang. Måtte stole på legen den gang!! Og det som er så ille er at de gjør det samme i dag..... Setter pasienten på 50 mcg levaksin og ber dem komme igjen om et år!!

Ja, jeg er bitter. Og ja, jeg tenker av og til hva som kunne ha skjedd hvis legen den gang før 1990 hadde målt f.eks Anti- TPO.

I fjor 2012, bestilte jeg time hos en naturlege. EN time, og jeg vet om hva jeg skal spise, hvordan jeg skal "temme" hashimotos bedre enn 7 leger og 1 endokrinolog til sammen.

JEG MENER AT BEHANDLINGEN SOM STOFFSKIFTESYKE FÅR ER SKANDALØS FREMDELES!!

Det er nok bedre at admin flytter dette innlegget til en annen tråd.

[smgj]

Alle disse svarene bekrefter jo egentlig poenget mitt. Alle har negative erfaringer i møte med helsevesenet. Da lurer jeg på, i all min uvitenhet, om dette er en fellesnevner for alle med sykdommen, eller om dette forumet på en måte har samlet de som er feilmedisinert eller ikke er blitt hørt? Det må vel finnes mange glahistorier der ute? Folk som er blitt "friske"/bedre av Levaxin? Som har gode erfaringer med det legen tilbyr? Men de er kanskje ikke her, eller? For oss som begynte på Levaxin denne uka, og som fremdeles syns alt dette er nytt og skremmende, er vi jo prisgitt at legen vet hva han snakker om og at han vil gjøre sitt beste. Jeg blir bare mer og mer forvirret og bekymret for den lille jenta mi...

Vær trygg på at levaxin vil gjøre henne mye bedre enn ingenting. Det kan jeg iallfall gjenta at den gjorde for meg. Og les, lær og ikke minst snakk sammen og gjør opp deres egen mening. For det er ikke sikkert at levaxin vil være nok til å bli så funksjonsfrisk som man har potensiale til å bli over lang tid (her snakker jeg år). Men en sånn optimaltilstand vil dere uansett ikke oppnå uten selv å lære siden kunnskapen må være tett ved den kroppen som kjenner symptomene for å kunne brukes best. Det gjelder uansett preparatet man bruker i behandlingen. Så bruk det pusterommet dere nå får til å lese og lære.

Men jeg vil si - dere er kun prisgitt legen om dere selv lar han få den makten. Les gjerne Maria Gjerpes blogg - Marias Metode. Hun er ME-syk lege og har mye å si om pasientmakt/pasientavmakt.