"For - forståsegpåere."

[Jeanette Ws.]

Dette er egentlig en litt egoistisk tråd, men handler kanskje om noe vi alle møter før eller siden..

Egentlig bør jeg gå litt i meg selv, for jeg har blitt meget fordomsfull mot disse for - forståsegpåerne . Og for - forstår selv også... Men prøver å jobbe med det. Så hva er en person som forforstår?

Jo. Dette er et menneske som tolker et annet menneske ut i fra egne fordommer og hvordan han eller hun selv forstår "verden". Og slik psykologisk sett, handler dette om å ikke klare å være seg bevisst egne forforståelser/fordommer, slik at man ubevisst handler ut fra disse. For "disse menneskene" kan ta til seg andre perspektiver på det bevisste plan, det er ikke det. Men de er ikke kjent med sine ubevisste forforståelser, og forforståelsene forblir de samme uavhengig av f.eks. intelligens...
For - forståerne har kanskje ikke gjort så mye for å lære seg selv å kjenne, tror de ikke trenger å lære seg selv å kjenne, eller har ikke evne til å se seg utenifra og inn i det hele tatt. Poenget er at mennesker som har svart belte i for -forståelse, ikke er nysgjerrige på om det finnes andre sannheter i møte med et annet menneske; og da blir det helt feil... Og hvorfor blir det feil? Fordi personen som blir møtt av for -forståeren ikke blir møtt med anerkjennelse.

Over til psykologien igjen; så behøver vi mennesker anerkjennelse fra andre mennesker for å klare å stole på at vi er bra nok som vi er. For å kunne anerkjenne oss selv. For å f.eks stole på at man ikke behøver å være flinkest i klassen for å være bra nok, eller bli sykelig tynn for å bli noe ved å bli ingenting.. (Dette siste har slått meg med anorektikere...) Og; så er det slik at når vi først klarer å anerkjenne oss selv, først da kan man ta tak i det man evt kan/bør forandre med seg selv og sin situasjon og vokse som menneske...(Og bli lykkelig ) Og noe annet godt ved at to personer møtes i dialog med anerkjennelse av hverandre; mellom disse kan nye sannheter vokse fram, som er en mere nyansert sannhet enn den enkeltes. Dette er liksom "det store" når det gjelder relasjonsbygging.

Så mange ganger har jeg tenkt at hadde ikke verden vært et bedre sted om for - forståerne med svart belte i dette, kunne klart bli litt mere bevisst sitt ubevisste jeg.. Er det et dansk uttrykk som heter "at få hodet ud af røven"?? Jeg syns det passer veldig godt, men vet ikke om det betyr det jeg vil det skal bety..

Ja... så til dagens situasjon som fører til såpass stor irritasjon hos meg til at jeg starter en ny tråd.
Et menneske jeg møtte på jobb i dag, lurte på hvordan jeg hadde det. Og jeg forklarte om hvordan jeg som stoffskiftesyk har kavet meg fram i helsevesnet, mye med følelsen av å ikke bli tatt på alvor, spesiellt av fastlegen. Og jeg sa litt om hva slags type tiltak jeg har gjort det siste året..

Det ble etterhvert veldig tydelig at vedkommende heller ikke tok meg på alvor.. Til slutt kom kommentaren; " Alt det der må da ta mye energi! Ikke rart du er sliten!". Men kommentaren betød ikke; stakkars deg, men du er hypokonder og sliter deg ut fordi du er det!

Nå skal det være sagt, at jeg ikke var veldig bevisst meg selv i situasjonen jeg heller. Jeg var sliten og egentlig fortvilet over at situasjonen min er som den er....Fordi jeg savner så sårt det å være frisk.. Så det kan hende jeg var litt lite diplomatisk og nyansert...

Så jeg tenkte at her var det ingen nysgjerrighet å spore.. Ingen interesse for å utvide horisonten littegranne..

[Bettie B.]

Ikke om for-forståelse, men om mer-forståelse:


Om hjelpekunst….

Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham
der hvor han er,
og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
Enhver der ikke kan det,
er selv i innbilning,
når han mener å kunne hjelpe andre.

For i sannhet å kunne hjelpe en annen,
må jeg forstå mer enn han,
men dog vel først og fremst forstå det,
han forstår.

Når jeg ikke gjør det,
så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.

Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,
så er det fordi
jeg er forfengelig eller stolt,
så jeg i grunnen
i stede for å gagne han,
egentlig vil beundres av han.

Men all sann hjelpekunst
begynner med en ydmykelse.

Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe
og derved forstå,
at det å hjelpe
ikke er å beherske,
men det å tjene
-at det å hjelpe
ikke er å være den herskesykeste,
men den tålmodigste


-at det å hjelpe er villighet til inntil videre

å finne seg i å ha urett og ikke å forstå,
det den andre forstår.

- Søren Kierkegaard

[Jeanette Ws.]

[smgj]

Så jeg tenkte at her var det ingen nysgjerrighet å spore.. Ingen interesse for å utvide horisonten littegranne..

Ei heller noen empati.

[Nielsigne]

ELSKER DENNE TRÅD

Og vender tilbage i morgen og fortæller om et par af grundene

[helgemann]

Bettie B.: Kopier innlegget ditt, og henger den opp på veggen min.

[Jerene]

Det er dessverre noen mennesker som slutter å høre etter om de merker at en er følelsesmessig engasjert. De tror vel at fornuften er et slags kjøleskap.

Andre mangler helt empati, og noen ville helst ikke hatt det.

Og så er det selvfølgelig de som gjør seg opp en mening kjapt, og nekter å la seg rikke.

Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.

men bortsett fra alt det, såh ... er det de som får tårer i øyekroken av mine relativt nøkterne opplysninger, basert på need to know, og betror meg alle sine sorger og sykdommer ... æææsj

Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre.

(Det er vel her jeg skal komme med ironiadvarselen. Kommunikasjon er ikke lett, mente jeg visst. Og noen er bare vrange, da. De skulle hatt advarselsskilt.)

[BeritM]

Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.

Samme her. Jeg liker ikke å snakke om "tilstanden min" blant folk jeg ikke kjenner veldig godt.... Noen ganger så plumper jeg uti og gjør jeg det likevel, men da angrer jeg som regel etterpå. Føler meg bare dum når andre ikke forstår...

[Bettie B.]

Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre.

Hvorfor tenker alle bare på seg - det er bare jeg som tenker på meg!

Jeg er neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å forstå hvordan det er å leve med kranglete stoffskifte, hvis noen hadde prøvd å fortelle meg om det før jeg fikk diagnosen sjøl. Så mange slags diffuse, merkelige symptomer, som i mange tilfeller faller sammen med "lat", "sløv", "uengasjert", "deppa" og andre ting som ikke akkurat er høy status å være belemret med. Da er det fort gjort for tilhøreren å tenke sitt, selv om de er høflige nok til ikke å si det høyt.

Jeg tror at vi er avhengige av å ha noen egne erfaringer før vi kan klare å sette oss inn i hvordan andre folk har det. Har du for eksempel ikke barn sjøl, er det lett å klassifisere andres unger som ufordragelige, og ikke så lett å forstå at noen ganger har du bare lyst til å kaste babyen ut av vinduet. Samme gjelder for stoffskifte- og annen kronisk sykdom. Har du noen egne erfaringer med det, kan det være lettere å forstå hva andre forteller, og sette seg inn i hvordan de har det.

Legg merke til at jeg sier "kan være" lettere å forstå - det finnes unntak. Jeg har for eksempel prøvd å si noe om min stoffskiftesykdom til en bekjent som også har det, og bruker levaxin. Han ble unnvikende og sa at han var vant til å fungere med lite energi, og til å ignorere kroppens signaler. Å lese noe om det, eller sette seg inn i hva det handler om, interesserte han seg ikke for. (På psykologspråk kalles det der for benekting). Mange liker ikke å snakke om sykdom, særlig ikke sin egen. Jeg liker det egentlig ikke heller. Både fordi det er lite sosialt akseptert (sytekjerring), og fordi, som flere beskriver her i denne tråden, at folk ikke skjønner hva jeg snakker om.

Det er derfor forumet er så genialt - jeg kan snakke med folk som skjønner hva jeg sier, og støtter meg, fordi alle er i samme situasjon