Dette blir nok en gedigen syte- og klage-tråd!

Nå er jeg rimelig oppgitt og fortvilet. Jeg kan ikke se at jeg blir det minste bedre av flere år på Levaxin, og nå et halvt års tid på Liothyronin. Kan ikke skjønne hva det i så fall skulle ha hjulpet for. At hjertet ikke har sluttet helt å slå pga langsom puls?

Etter å ha vært gjennom ei helt forferdelig langhelg, etter 5 grufulle måneder (som vanlig på denne tida), og enda ganske ille 3 måneder før det igjen (men da var det nesa og bihulene og panne-hodepinen som var verst, og all tissinga om natta), så vet jeg ikke min arme råd. Kan ikke begripe at jeg har noen som helst effekt av thyroxinen.

Jeg har fått en måneds utsettelse på levering av selvangivelsen, fordi jeg har hørt at man kan trekke fra store utgifter i forbindelse med sykdom, og for en måned siden var jeg totalt ute av stand til å skrive en søknad på slikt. Trodde liksom jeg skulle være litt bedre nå, men egentlig så visste jeg det vel innerst inne, så jeg søkte om 1-2 måneders utsettelse, men fikk altså en. Så nå var det jo siste helga før den forlengede fristen gikk ut. Etter da å ha forsøkt å ta meg sammen til å få gjort dette i to måneder, satt jeg meg til på fredag foran PC'en og forsøkte og forsøkte. Det gikk veldig dårlig....

Satt bare og stirret apatisk ut i lufta. Helt lammet av kulde og "hva-vet-jeg". Kunne ikke samle hodet i det hele tatt. Visste ikke hvor jeg skulle begynne, enda jeg hadde skrevet en løs "huskeliste" over ting jeg skulle ta med i søknaden. Skulle jeg begynne å sortere papirer som ligger i bunker over hele huset for å lete etter kvitteringer på diverse? Orket ikke det heller. Gikk etterhvert ut litt på nettet og rotet litt med andre, ikke fullt så "tungtfordøyelige" ting. Prøvde om igjen og om igjen. Bare dødstrøtt og kjempesulten blir jeg av slikt.

Natt til søndag - da fikk jeg endelig begynt litt på et dokument. Mot all fornuft begynte jeg bare å skrive at dette fikk jeg ikke til, bare skrive om hvordan jeg hadde det, orket ikke finne kvitteringer og bla, bla, bla... Beklaget at jeg ikke kunne gi en god og skjematisk oversikt m.m. Og kom da et stykke på vei, men det hele var ganske kaotisk.

I går forsøkte jeg hele dagen og kvelden og komme litt videre. Men klarte det ikke. Visste at neste skritt var å finne fram kvitteringer, ikke fordi jeg orker å gå ned med dem, men for å vise dem i brevet hvor mye noen av utgiftene beløper seg til, jeg kan jo ikke ta alt på "gefylen". Først etter midnatt lettet lammelsene og tåken i skallen såpass at jeg klarte å begynne. Og ting tar jo selvsagt så mye lengre tid enn man hadde trodd. Fant jo noen kvitteringer på betalte strømregninger m.m., fikk summert dette og skrevet i dokumentet. Kl. 5 om morgenen var jeg "ferdig" - da måtte jeg bare sende det slik som det var og la det stå til.

Fikk jo ikke sove etterpå. Ristet av kulde, selv med to varme vinterdyner, lodder på beina, nattøy og t.o.m. morgenkåpe.

I disse grufulle dagene har jeg sittet med dyner, tepper, varmepute og foran en vifteovn. Jeg frøs og var så stiv på fingrene at jeg nesten ikke kunne skrive på tastaturet. Og jeg ble sulten og sulten hele tiden. Spiste mye "sunt", men det blir jo så mye kaos ut av det. Skrall i oppvasken i et døgn, og slikt holder jeg ikke ut. Ikke mye husarbeid jeg får gjort, men gammel oppvask, det tåler jeg ikke. Nå så jeg at hvis jeg skal få i meg litt sunn mat, så har jeg ikke sjanse til få å ryddet vekk og vasket opp alt etter meg. For et svineri! Dessuten fikk jeg flere oppdagelser mht maten: tomater får jeg halsbrann av, rå gulrøtter blir jeg kvalm og sulten av, stekte grønnsaker får jeg vondt i magen av, stekte grønnsaker, nøtter og ris blir jeg kvalm av. Så det gikk på brød og nugatti til sist på lørdag kveld. Kanskje da hodet lettet såpass at jeg klarte å begynne på brevet? Og søndag kveld, hva endte jeg da opp med? Joda, baguetter med ost og paprika, noe som jeg forøvrig også fikk halsbrann av (i tillegg til at jeg vet at jeg får kviser av osten). Og da klarte jeg jo omsider å "fullføre" brevet. Så jeg tror rett og slett at hjernen min krever karbohydrater selv om det kanskje tetter igjen thyreoideahormonreseptorene mine eller er usunt for meg på andre måter, f.eks. trigger antistoffene. Leste jeg ikke om det i forbindelse med depresjon og seretonin - linker jeg fikk av Lie? At hjernen trengte karbohydrater for å danne visse ting? Og jeg mente jo selv fra før av at sukker er det eneste hjernen bruker. Men Nora sa noe annet, mener jeg, men jeg husker ikke hva.

På formiddagen i dag sovnet jeg endelig. Våknet av at noen var på døra kl. 12.30. Ã… fy så uggen jeg var. Og jeg skulle være på MR kl. 13.30. Hive seg i dusjen, svimlende prøve å få på seg noe varmt tøy uten metall i, prøve å få på seg litt øyensverte og leppestift. Inn "full" i bilen og avsted for å lete etter parkeringsplass. Rakk akkurat timen såvidt. Følte meg mer død enn levende. Så inn i maskinen. Måtte ligge på ryggen. Hvordan i alle dager skal dette gå, tenkte jeg, for jeg får så store smerter i korsryggen av å ligge på ryggen - og da lammes beina. Etter 5 minutter var smertene uutholdelige (hun sa det ville ta ca 20 minutter). Tårene begynte å trille av smerte. Og jeg hadde så store pusteproblemer at angsten tok et godt tak i brystet på meg. Deretter lå jeg fra sekund til sekund og kjempet mot å ikke trykke på "nødknappen". Visste da godt at jeg måtte gjennom hele h... en gang til, så jeg måtte for alt i verden forsøke å holde ut. Kanskje hun kommer og henter meg likevel, tenkte jeg, hvis hun ser dette, for da skjønner hun nok hvor rablende sinnsyk jeg er. For hvis hun så tårene i tillegg til all den andre galskapen (jeg fryser jo så vanvittig og spesielt hvis jeg blir sittende/liggende stille at jeg hadde gardert meg - langarmet og høyhalset pologenser, skjorte utenpå det, lange, tykke tights, skjørt utenpå det, vinterjakke og vinterstøvletter. Ville jo ha med meg hele dritten inn jeg, selv om jeg skjønte at jakke og vesk som var fulle av metaller, kunne jeg ikke ha på meg - men støvlettene - sa hun - de må du ta av), ja da var det vel de i hvitt det neste som ventet meg.

Etter ca 15 min var jeg så lammet av smertene og pusteproblemene at jeg "svevet" på en mektig ubehagelig måte. Jeg ble helt fjern, selv om vondtene ikke forsvant. Jeg tror faktisk det ikke kan ha vært så langt i fra at jeg svimte av. Og tårene trillet i strie strømmer. (Når jeg var gravid og hadde utrenskning av røtter på ei betent tann - i flere omganger, holdt jeg på å besvime hver gang jeg la meg bakover. Hadde jo litt lav blodprosent under graviditetene, men jeg lurer på om noe kan trykke på noen nerver eller noe bak i ryggen min.)

Endelig var det over. Men jeg kunne ikke reise meg. Måtte skyve meg over på siden, trekke beina opp og kom meg på et eller annet vis over på den andre siden. Måtte sitte lenge foroverbøyd for å få funksjon i ryggen og beina igjen. Etter ei stund kom jeg meg på et vis ned stigen. Hele tiden med tårene sprutende ut av øynene. Haltet inn på det andre rommet og fikk resten av vintertøyet på meg og sjanglet ut igjen til bilen mens jeg maserte den forferdlig vonde ryggen.

Og nå sitter jeg her: Helt sønderbanket. Ja, det føles som om jeg har fått ei skikkelig omgang meg god gammeldags juling. Og jeg er litt fortvilet ja, FOR DET MÃ… VÆRE NOE STEINHAKKENDEHAMRENDE GALT MED MEG, det er jeg ikke lenger det minste i tvil om. Og det er ikke psykisk, men det blir det. Hver gang jeg går lenger og lenger ned i kjelleren på denne måten. Og jeg synes det er umenneskelig å skulle leve med disse smertene år etter år, og pusteproblemer og angst pga det, og den totale utmattelsen/apatien - som jeg FØR trodde var dyp depresjon. Ja, nå vet vi i alle fall hva som er hva.

Og pga alt dette, er jeg nå ganske sikker på at jeg vil forsøke Armour, for jeg holder ikke ut mer. Også fordi jeg har lest at de tar den fra griser på slakteriet, så da blir det ikke ekstra lidelser for noen og/eller ekstra liv som går tapt. Hadde tenkt å gi Liothyronin en sjanse til. Men hva er vitsen? Kroppstemperaturen har da ikke blitt bedre? Og etter 5 måneder med forferdelige smerter, så hjelper det ikke på psyken heller.