"For - forståsegpåere."

[Jeanette Ws.]

Dette er egentlig en litt egoistisk tråd, men handler kanskje om noe vi alle møter før eller siden..

Egentlig bør jeg gå litt i meg selv, for jeg har blitt meget fordomsfull mot disse for - forståsegpåerne . Og for - forstår selv også... Men prøver å jobbe med det. Så hva er en person som forforstår?

Jo. Dette er et menneske som tolker et annet menneske ut i fra egne fordommer og hvordan han eller hun selv forstår "verden". Og slik psykologisk sett, handler dette om å ikke klare å være seg bevisst egne forforståelser/fordommer, slik at man ubevisst handler ut fra disse. For "disse menneskene" kan ta til seg andre perspektiver på det bevisste plan, det er ikke det. Men de er ikke kjent med sine ubevisste forforståelser, og forforståelsene forblir de samme uavhengig av f.eks. intelligens...
For - forståerne har kanskje ikke gjort så mye for å lære seg selv å kjenne, tror de ikke trenger å lære seg selv å kjenne, eller har ikke evne til å se seg utenifra og inn i det hele tatt. Poenget er at mennesker som har svart belte i for -forståelse, ikke er nysgjerrige på om det finnes andre sannheter i møte med et annet menneske; og da blir det helt feil... Og hvorfor blir det feil? Fordi personen som blir møtt av for -forståeren ikke blir møtt med anerkjennelse.

Over til psykologien igjen; så behøver vi mennesker anerkjennelse fra andre mennesker for å klare å stole på at vi er bra nok som vi er. For å kunne anerkjenne oss selv. For å f.eks stole på at man ikke behøver å være flinkest i klassen for å være bra nok, eller bli sykelig tynn for å bli noe ved å bli ingenting.. (Dette siste har slått meg med anorektikere...) Og; så er det slik at når vi først klarer å anerkjenne oss selv, først da kan man ta tak i det man evt kan/bør forandre med seg selv og sin situasjon og vokse som menneske...(Og bli lykkelig ) Og noe annet godt ved at to personer møtes i dialog med anerkjennelse av hverandre; mellom disse kan nye sannheter vokse fram, som er en mere nyansert sannhet enn den enkeltes. Dette er liksom "det store" når det gjelder relasjonsbygging.

Så mange ganger har jeg tenkt at hadde ikke verden vært et bedre sted om for - forståerne med svart belte i dette, kunne klart bli litt mere bevisst sitt ubevisste jeg.. Er det et dansk uttrykk som heter "at få hodet ud af røven"?? Jeg syns det passer veldig godt, men vet ikke om det betyr det jeg vil det skal bety..

Ja... så til dagens situasjon som fører til såpass stor irritasjon hos meg til at jeg starter en ny tråd.
Et menneske jeg møtte på jobb i dag, lurte på hvordan jeg hadde det. Og jeg forklarte om hvordan jeg som stoffskiftesyk har kavet meg fram i helsevesnet, mye med følelsen av å ikke bli tatt på alvor, spesiellt av fastlegen. Og jeg sa litt om hva slags type tiltak jeg har gjort det siste året..

Det ble etterhvert veldig tydelig at vedkommende heller ikke tok meg på alvor.. Til slutt kom kommentaren; " Alt det der må da ta mye energi! Ikke rart du er sliten!". Men kommentaren betød ikke; stakkars deg, men du er hypokonder og sliter deg ut fordi du er det!

Nå skal det være sagt, at jeg ikke var veldig bevisst meg selv i situasjonen jeg heller. Jeg var sliten og egentlig fortvilet over at situasjonen min er som den er....Fordi jeg savner så sårt det å være frisk.. Så det kan hende jeg var litt lite diplomatisk og nyansert...

Så jeg tenkte at her var det ingen nysgjerrighet å spore.. Ingen interesse for å utvide horisonten littegranne..

[Bettie B.]

Ikke om for-forståelse, men om mer-forståelse:


Om hjelpekunst….

Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham
der hvor han er,
og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
Enhver der ikke kan det,
er selv i innbilning,
når han mener å kunne hjelpe andre.

For i sannhet å kunne hjelpe en annen,
må jeg forstå mer enn han,
men dog vel først og fremst forstå det,
han forstår.

Når jeg ikke gjør det,
så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.

Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,
så er det fordi
jeg er forfengelig eller stolt,
så jeg i grunnen
i stede for å gagne han,
egentlig vil beundres av han.

Men all sann hjelpekunst
begynner med en ydmykelse.

Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe
og derved forstå,
at det å hjelpe
ikke er å beherske,
men det å tjene
-at det å hjelpe
ikke er å være den herskesykeste,
men den tålmodigste


-at det å hjelpe er villighet til inntil videre

å finne seg i å ha urett og ikke å forstå,
det den andre forstår.

- Søren Kierkegaard

[Jeanette Ws.]

[smgj]

Så jeg tenkte at her var det ingen nysgjerrighet å spore.. Ingen interesse for å utvide horisonten littegranne..

Ei heller noen empati.

[Nielsigne]

ELSKER DENNE TRÅD

Og vender tilbage i morgen og fortæller om et par af grundene

[helgemann]

Bettie B.: Kopier innlegget ditt, og henger den opp på veggen min.

[Jerene]

Det er dessverre noen mennesker som slutter å høre etter om de merker at en er følelsesmessig engasjert. De tror vel at fornuften er et slags kjøleskap.

Andre mangler helt empati, og noen ville helst ikke hatt det.

Og så er det selvfølgelig de som gjør seg opp en mening kjapt, og nekter å la seg rikke.

Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.

men bortsett fra alt det, såh ... er det de som får tårer i øyekroken av mine relativt nøkterne opplysninger, basert på need to know, og betror meg alle sine sorger og sykdommer ... æææsj

Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre.

(Det er vel her jeg skal komme med ironiadvarselen. Kommunikasjon er ikke lett, mente jeg visst. Og noen er bare vrange, da. De skulle hatt advarselsskilt.)

[BeritM]

Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.

Samme her. Jeg liker ikke å snakke om "tilstanden min" blant folk jeg ikke kjenner veldig godt.... Noen ganger så plumper jeg uti og gjør jeg det likevel, men da angrer jeg som regel etterpå. Føler meg bare dum når andre ikke forstår...

[smgj]

Samme her. Jeg liker ikke å snakke om "tilstanden min" blant folk jeg ikke kjenner veldig godt.... Noen ganger så plumper jeg uti og gjør jeg det likevel, men da angrer jeg som regel etterpå. Føler meg bare dum når andre ikke forstår...

Jeg skjønner dere godt, men jeg mener likevel at strategien er feil og dessverre også ødeleggende. Det opprettholder nemlig forestillingen om at dette ER en "lett" sykdom å behandle.

Dog, jeg skal innrømme at jeg gjør det selv. Spesielt når det er "bekjentskaper". Avhengig av om de kjenner til diagnose/sykefravære etc eller ikke sier jeg som regel "Det har ikke vært lett for dette er en sykdom som viker på alle celler i hele kroppen fram til man får funnet at man har den, funnet riktig medisin og medisinen har fått tid til å virke. Det er mange faktorer å balansere som kroppen har gjort selv før. Så det går opp og ned, akkurat nå ser det bra ut." Om personen ennå ikke har fått glassaktig blikk kan man fortsette foredraget.

Kjenner de ikke til noe somhelst sier jeg bare "jotakk, ikke så verst" - som egentlig betyr "la oss snakke om noe annet som interesserer oss begge".

[Jeanette Ws.]

Jeg må si jeg har respekt for de menneskene som klarer å si noe om at de ikke forstår hva jeg snakker om eller sier i fra at jeg snakker for mye, eller at de ikke har tid i stedet for å ikke høre etter. For det handler om ærlighet, ekthet og redelighet. For jeg forventer ikke at alle skal forstå eller høre etter alltid. Sånn er ikke verden. Men tråden handler om å forforstå, altså, man har sin egen oppfatning, og du er litt stygt sagt fordømt samme hva du gjør i møte med en slik person.


Jeg snakker egentlig om et likeverd; at folk skal behandle hverandre med respekt. Og møter man et annet menneske med anerkjennelse og respekt, så bør du kanskje si at du ikke har anledning (eller ork) til å høre etter den dagen noen legger ut om sykdommen sin i lange baner... Men f.eks at du skjønner at det er vanskelig men at du dessverre ikke har så mye å gi. Kanskje vi kan ta det en annen dag? Eller kanskje det er bedre at du snakker med noen andre om dette?

Og hvis man syns noen snakker for mye... Kan man ikke bare si det på en pen måte da uten å tillegge vedkommende en hel haug av egenskaper som han/hun ikke har??

Jeg mener ikke at jeg er noen ekspert i dette, og det har jeg aldri ment heller. Men jeg er veldig opptatt av å ha fokus på det.. For jeg mener det er viktig å møte hverandre med en anerkjennende oppriktighet og ærlighet. Halleluja og amen..hehe...