Dette forum har sin egen forhistorie og jeg kan love for, at bølgerne gik højt her i fortiden, hvor der blev kæmpet om hensynet til og respekten for læger, måske mere end for hensynet til patienterne. Jeg husker levende, hvor mange lægetro brugere energisk kritiserede "Armour-brugere" for at fremhæve Armour på bekostning af Levaxin. Samtidigt mente de, at forummet skulle gøre meget mere ud af mestring af sygdommen og af at stå mere for at lære leve med sygdommen, end at formidle information om bedre behandling.
Med fare for å stikke hånda ned i et vepsebol: Av sitatet fra Anisa, over, forstår jeg at forumet har en forhistorie, som jeg ikke kjenner, hvor folk har vært sterkt uenige.

Men er det nødvendigvis en motsetning mellom det å finne den beste behandlingen, og å lære seg å leve med det en ikke får gjort noe med? Kan det ikke la seg gjøre å få til begge deler?

Nå har jeg strevd med lavt stoffskifte i noen år, har lest meg opp på både det ene og det andre, har gradvis trappet opp på medisiner, vært gjennom diverse legebesøk hos fastlege, dyr flink privatlege, og endokrinolog. Har kommet dit at alle forteller meg at prøvene mine er fine, men symptomene mine er fortsatt til stede - er akkurat nå sykmeldt på grunn av lite energi.

Siden jeg fikk diagnosen har jeg brukt mye tid på å lese og lære. Jeg har hatt, og har fortsatt, stor nytte av forumet, som er fylt med nyttig informasjon som du ikke får hos legen. Det har vært mye sykdomsfokus de siste par årene - og så må jeg ta en avgjørelse: Skal jeg fortsette med å ha fokus på sykdom, og hva som kan gjøres med den? Eller skal jeg prøve og forandre fokus, og konsentrere meg mer om det som gjør livet godt, på tross av symptomene? Eller prøve å få plass til begge deler?

Jeg har i hvert fall liten lyst til å ende opp som dem jeg har møtt, som ikke er opptatt av noe annet enn sykdom.

Jeg tror det er viktig å ikke miste av syne at dette er noe jeg sannsynligvis skal leve med i mange år, med opp- og nedturer, gode og dårlige dager - og det må jeg gjøre det beste ut av. Det virker lite realistisk å tro at jeg skal få tilbake det gamle livet mitt, med overskudd nok til både det ene og det andre.
Hvordan skal jeg da innrette meg? Det må jeg prøve og finne ut av i tida som kommer, for det blir ikke som før - om jeg aldri så mye kunne ønske meg et "quick fix" som ga meg energien tilbake.

Hva med en "underavdeling" på forumet om å leve med stoffskiftesykdom? Jeg tror vi trenger å diskutere det også - jeg kan antagelig ha mye å lære av andre i samme situasjon om det og, i tillegg til det rent biokjemiske og medikament-tekniske.