Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

[I-D-M]

3. Dag på armour. Tar 25 mcg levaxin og 30 mg armour morgen. 30 mg armour kveld. Merker ingen forskjell. Det eneste er at jeg har en følelse av at armour er sterkere saker. Imidlertid tror jeg at jeg ble overdosert før jeg begynte på armour og at det bare vil fortsette nå. Jeg har ikke sovet noe godt i natt, og jeg føler meg fremdeles dårlig nå 2 timer etter at jeg har stått opp. Man sover delvis med dyne og delvis uten. Hjernen forteller meg at dette er kaldt, dette er varmt om hverandre og det er like forferdelig å ligge under dyne som oppå. Også er det korsryggsmertene. Pleier å merke dem når jeg ligger en sjelden gang. I det siste har de vært der hver dag også når jeg står enkelte ganger. I tillegg renner nesen jevnlig og kroppen "overheater" fort. Det kan være at jeg har vært litt for tøff med fysisk aktivitet, men jeg tror jo ikke det. 25 km på sykkel mandag, 4 timers fjelltur med 400 høydemeter opp i går og ny sykkeltur i dag. Skal ta det rolig noen dager etter det og se om jeg kan hvile meg inn igjen. Jeg tror ikke det da.

Føler meg merkelig. Det er ingen som mener det skal være mulig å komme for høyt i dose på en så lav dose. I tillegg sies det jo at menn generelt trenger høyere dose enn kvinner. De aller fleste kvinner går jo på langt høyere dose enn meg. TSH og FT3 og FT4 har jo ligget ganske normalt nå som jeg har gått på 100 mcg levaxin. Og litt utenfor normalen når jeg gikk på 75. Likevel følte jeg meg bedre på 75. Begynner å tenke tanken at toget begynner å gå. Det vil sikkert komme gode perioder for meg senere, men det finnes ingen lege eller legemiddel som kan hjelpe meg. Jeg skal gi det mer tid, men jeg har mine tvil. Jeg er overlatt til tilfeldighetene nå. Jeg skal prøve å leve et sunt og harmonisk liv i fremtiden, men det er nok ikke så enkelt for å bli bedre av dette. I såfall burde jeg ha blitt bedre for lengst.

Legen mener ellers at jeg kanskje har et liv med litt for mange støyende elementer. Lever alle andre helt uten vansker og utfordringer da? Litt må vi da tåle? Det er nok ikke optimalt å bo med eksen, men huset er til salgs nå. Må da snart være kvitt henne. Føler ingenting for henne uansett. Ellers lever jeg som alle andre tenker jeg. Jeg synes jobb generelt er noe dritt, men nå er jeg jo sykemeldt og blir ikke noe bedre av det. Vanskelig å se hvor skoen skulle trykke. Får nevne det for legen så får vi se om hun tillater at jeg går ned på dose igjen. Det er jo ingen vits i å gå slik som dette. Eventuelt gå motsatt vei for eksperimtentets skyld, men jeg ser ikke frem til å bli enda dårligere om det skulle skje.

[Anisa]

Jeg har nå fått resept på armour. Kjempebra? Eller? Den ligger inne til behandling nå. Jeg er sykemeldt, jeg er midt i flytteprosessen og jeg må dumpe hun dama jeg fortalte om. Hun tror jo at jeg kommer til å falle som en flue for henne bare jeg blir kvitt eksen. Masse tunge oppgaver. Jeg var fullstendig klar for inntil for kort tid siden. Nå har jeg fått tilbake smerter i korsryggen. Jeg sliter med å få sove, jeg svetter unormalt mye, jeg har vann i kroppen, gått opp 4 kilo og jeg går rundt og snufser hele tiden. Ute som inne. Det siste kunne kanskje forklares av allergi, pollen eller noe. Jeg tror nå ikke det da siden det kommer med en forverring av andre ting samtidig. En annen ting er at jeg føler bevissthetsnivået er gått ned. Jeg sliter med å huske ting. Man husker ting på samme måte som om man skulle ha vært på fylla. Det blir klarere for meg hvis folk hjelper til med og si hva jeg sa og hva som skjedde.

Jeg har gått på levaxin 100 mcg 5 ganger i uken og 75 meg 2 ganger i uken siden februar. Dette er kanskje den tiden det tar å bli overdosert? I følge legen sier ikke blodprøvene at jeg er overdosert, men det er vel litt individuelt hva som er rett for hver og en person. Jeg ser at jeg er ganske ulik en del her inne når det gjelder sykdomsbildet. De klassiske tipsene virker ikke så lett for meg. For eksempel sies det jo rundt 1, 7 mcg levaxin per kg kroppsvekt. Det skulle bli rundt 175 mcg levaxin det. Jeg tror det er for mye for meg. Det passer så utrolig dårlig å bli dårlig igjen nå som jeg må slå opp med noen og er midt i en flytteprosess. Hadde jeg vært i en stabil situasjon med fast jobb og bolig jeg ikke skal vekk fra ville det vært så mye enklere.

Kan armour hjelpe nå? Kan det være jeg starter på for høy dose der også? Slik jeg forstår det er dosen tilpasset den dosen jeg går på med levaxin i dag. Jeg har så dårlig følelse. Før eller siden blir jeg bedre igjen, men jeg tror dessverre ikke det vil skje nå med den nye medisinen. På den annen side har man vel ingen placeboeffekt på stoffskiftemedisin? Jeg mener det spiller vel ingen rolle om man går inn med innstillingen at disse pillene vil hjelpe meg eller om man går inn med motsatt innstilling.

3. Dag på armour. Tar 25 mcg levaxin og 30 mg armour morgen. 30 mg armour kveld. Merker ingen forskjell. Det eneste er at jeg har en følelse av at armour er sterkere saker. Imidlertid tror jeg at jeg ble overdosert før jeg begynte på armour og at det bare vil fortsette nå. Jeg har ikke sovet noe godt i natt, og jeg føler meg fremdeles dårlig nå 2 timer etter at jeg har stått opp. Man sover delvis med dyne og delvis uten. Hjernen forteller meg at dette er kaldt, dette er varmt om hverandre og det er like forferdelig å ligge under dyne som oppå. Også er det korsryggsmertene. Pleier å merke dem når jeg ligger en sjelden gang. I det siste har de vært der hver dag også når jeg står enkelte ganger. I tillegg renner nesen jevnlig og kroppen "overheater" fort. Det kan være at jeg har vært litt for tøff med fysisk aktivitet, men jeg tror jo ikke det. 25 km på sykkel mandag, 4 timers fjelltur med 400 høydemeter opp i går og ny sykkeltur i dag. Skal ta det rolig noen dager etter det og se om jeg kan hvile meg inn igjen. Jeg tror ikke det da.

Føler meg merkelig. Det er ingen som mener det skal være mulig å komme for høyt i dose på en så lav dose. I tillegg sies det jo at menn generelt trenger høyere dose enn kvinner. De aller fleste kvinner går jo på langt høyere dose enn meg. TSH og FT3 og FT4 har jo ligget ganske normalt nå som jeg har gått på 100 mcg levaxin. Og litt utenfor normalen når jeg gikk på 75. Likevel følte jeg meg bedre på 75. Begynner å tenke tanken at toget begynner å gå. Det vil sikkert komme gode perioder for meg senere, men det finnes ingen lege eller legemiddel som kan hjelpe meg. Jeg skal gi det mer tid, men jeg har mine tvil. Jeg er overlatt til tilfeldighetene nå. Jeg skal prøve å leve et sunt og harmonisk liv i fremtiden, men det er nok ikke så enkelt for å bli bedre av dette. I såfall burde jeg ha blitt bedre for lengst.

Legen mener ellers at jeg kanskje har et liv med litt for mange støyende elementer. Lever alle andre helt uten vansker og utfordringer da? Litt må vi da tåle? Det er nok ikke optimalt å bo med eksen, men huset er til salgs nå. Må da snart være kvitt henne. Føler ingenting for henne uansett. Ellers lever jeg som alle andre tenker jeg. Jeg synes jobb generelt er noe dritt, men nå er jeg jo sykemeldt og blir ikke noe bedre av det. Vanskelig å se hvor skoen skulle trykke. Får nevne det for legen så får vi se om hun tillater at jeg går ned på dose igjen. Det er jo ingen vits i å gå slik som dette. Eventuelt gå motsatt vei for eksperimtentets skyld, men jeg ser ikke frem til å bli enda dårligere om det skulle skje.

Egentlig ville jeg kommentere på dit sidste indlæg, men så læste jeg hele din tråd igen og... blev opgivende.

For det første: du har aldrig nogensinde været OVERdoseret, og dette uanset hvad du har selv troet og hvorfor du har troet, det du troede. Du har aldrig været overdoseret. Punktum.

For det andet: der er no way in hell, st du overhovedet kan gøre noget som helst håb om bedring på cocktailen "25 mcg Levaxin/30 mg Armour/30 mg Armour". Denne dosering undertrykker TSH og dit rest-stofskifte, og så sker der intet andet.

For det tredje: det er ikke en stofskifte-læge du har brug for lige nu. Du har brug for en adfærds-coach, til at (om)vende dig fra at se på tingene fra "halv-tomme" til "halv-fyldte", fordi din indstilling og din pessimisme er en hindring på din vej, som jeg ikke tror at du kan overvinde ved egne kræfter.

Det kan, i denne forbindelse, være fuldstændig ligegyldigt hvor mange dårlige erfaringer med effekten af behandling du har haft hidtil, fordi denne lange underdose-karriere du har indtil nu, kan ikke andet, end netop kun bestyrke din pessimisme.

Der er ingen tvivl om, at du blev svigtet af læger i begyndelsen af din sygdom. Ingen tvivl som helst. Dette svigt har jaget dig i årevis ud i utallige reflektioner over behandlingen, og på en evig jagt efter at finde "fornuftige" forklaringer på, hvorfor du havde det ad hell til, hvorfor behandlingen ikke virkede, og disse spørgsmål har du konstrueret svar på, der ikke nødvendigvis var de rette. Alligevel har disse, dine egne tanker overtaget enhver bedømmelse af det, som skete for dig i tidens løb, og du fortsætter med at vurdere alting i netop den vinkel, som er gennemsyret af tvivl og håbløshed.

Du trænger til at finde hjælp til at viske tavlen ren, og fylde den igen med "skrift" som er skrevet med anderledes fortegn og indstilling, end du har følt hidtil. Før det sker, bliver der ingen bedring. Barskt men sandt.

Det er ikke noget hokus-pokus. Videnskaberne har længe forsket i gåden om, hvorfor nogle bliver aldrig syge, eller bliver hurtigt friske, mens andre gør ikke, og dette uanset ellers ens parametre i deres alder, køn, fysisk fremtoning, den praktiske tilværelse, økonomi, uddannelse, socialt tilhørsforhold osv.

Denne forskel er dog ikke mejslet i sten. Den kan udlignes ved adfærdsterapi med sigte på at ændre disse menneskers forventninger fra "de værste" til de "normale" eller "bedste" og heller ikke dette er "hokus-pokus". Mistillid og pessimisme drives af cortisol og forstyrrer cortisols døgnrytme. Dette er nok til at ødelægge eller reducere effekten af enhver medikament-behandling, uanset om det gælder hovedpinetabletter, Levaxin eller Armour. Eller recovery fra hjerteanfald, eller overlevelse efter operationer osv.

Det handler altså ikke om at tage lyserøde brille på, for at indbilde sig en kunstig positivisme. Det handler snarere om hellere at kaste de sorte brille væk, og derved at opnå et neutralt udgangspunkt med plads til ægte erfaringer/observationer i det store billede. Ikke kun de øjeblikkelige værste og de som bekræfter tvivlen, fra gang til gang.

Du har brug for en adfærds-coach som er i stand til at indgyde dig respekt for sine evner og indsigt. Din indgroet tvivl og pessimisme gør dig til en hård dommer, så det kan tage tid at finde den rette coach. Og jeg er helt sikker på, at du er voldsomt uenig med mig mens du læser disse ord. Men så vil jeg stille dig et ultimatum på vegne af "dit eget liv": enten løser du dette "tankemønster-problem" som du, af ellers legitime årsager, har udviklet som (selv)forsvar mod skuffelser , eller vil sygdommen stille og roligt udvande både din uddannelse/kvalifikationer, dit job, din sociale situation/status og din økonomi. Så enkelt kan det siges, faktisk.

Du bliver nødt til at foretage en nøgtern vurdering af, hvad er dig mere kært: at fastholde din "rationelle" skepsis/pessimisme? Eller en åben dør til fremtiden? Det er enten eller, I-D-M. Håber, du vælger fremtiden.

[I-D-M]

Du har brug for en adfærds-coach som er i stand til at indgyde dig respekt for sine evner og indsigt. Din indgroet tvivl og pessimisme gør dig til en hård dommer, så det kan tage tid at finde den rette coach. Og jeg er helt sikker på, at du er voldsomt uenig med mig mens du læser disse ord. Men så vil jeg stille dig et ultimatum på vegne af "dit eget liv": enten løser du dette "tankemønster-problem" som du, af ellers legitime årsager, har udviklet som (selv)forsvar mod skuffelser , eller vil sygdommen stille og roligt udvande både din uddannelse/kvalifikationer, dit job, din sociale situation/status og din økonomi. Så enkelt kan det siges, faktisk.

Du bliver nødt til at foretage en nøgtern vurdering af, hvad er dig mere kært: at fastholde din "rationelle" skepsis/pessimisme? Eller en åben dør til fremtiden? Det er enten eller, I-D-M. Håber, du vælger fremtiden.

Jeg er ikke voldsomt uenig nei. Jeg er bare litt sår over å bli sett på som utrolig pessimistisk. Når mange nok sier at man ser svart på ting så får man vel tro dem. Jeg pleier å si at flertallet tar feil. Det er vel mest fordi jeg ikke er den folkelige typen som ikke liker det andre liker, men klart flertallet har for det meste har rett. Når det er sagt så greier jeg ikke selv å forstå dette. I nyere tid snakker jeg aldri om å ta livet av meg, worst case scenario eller lignende. Hvorfor skal man tro på at noe vil bli bedre (jeg har sagt at jeg vil bli bedre stoffskiftemessig igjen) når all erfaring tilsier at ingenting hjelper? Skal man slutte å gjøre seg erfaringer? Skal man slutte å ta lærdom av ting og gjøre samme feilen om og om igjen? Tror ikke det er noen som lever slik. Kun dumme mennesker. Skal jeg slutte å tenke over hva som gjorde at ting gikk bra en gang i tiden? I så fall så tar man vekk et av kriteriene for å gjenta en suksess.

Kan ta kritikk for å ha vært for rask til å dømme armour. 3 dager er ikke lang tid i stoffskiftesammenheng. Imidlertid kan jeg da ikke være alene om å tenke at tidligere har jeg vært bedre. Hvorfor var det slik og hva skal til for å nå der igjen? Alternativet er å la være å tenke kanskje. Årene fra 2005-2012 når jeg begynte igjen her var omtrent slik. Jeg har lavt stoffskifte men drit i det var holdningen. Etter det har jeg begynt å jage etter en bedring, og da er det tragisk når man et øyeblikk plutselig føler seg verre igjen. For å omskrive voldsomt. Det er da ingen som fortsetter å ta penicillin om de oppdager at de er allergisk mot det?

Til sist vil jeg si at jeg ikke oppfatter meg som positiv eller negativ. Dessverre litt midt i mellom. Likegyldig. Mange sidestiller det med å være negativ. Vanskelig for meg å forstå. For øvrig så er min lege som en coach for meg allerede. Hva skal til for å bli oppfattet som positiv da? Jeg kan uttale meg positivt om en rekke ting som gjelder fotballagene jeg følger. Eller kanskje menneskene jeg omgås. Er det godt nok? Det handler altså ikke om at tage lyserøde brille på, for at indbilde sig en kunstig positivisme. Det er akkurat det jeg føler du foreslår. Mine svarte briller er ikke svarte. De er vanlig solbrillefarget. Jeg får inn alt mulig av farger.

Du bliver nødt til at foretage en nøgtern vurdering af, hvad er dig mere kært: at fastholde din "rationelle" skepsis/pessimisme? Eller en åben dør til fremtiden? Det er enten eller, I-D-M. Håber, du vælger fremtiden.

Har sitert denne setningen før, men jeg må bare gjøre klart hva jeg snakker om. Jeg velger det siste. Jeg er ikke bakstreversk. Jeg vil ikke være syk. Det er ikke noe mål i seg selv å "ikke tape ansikt". Det er bare det at veien til denne fremtiden er så forbanna uklar. Det er ingen piler eller lys noe sted om hvor jeg skal gå.

En ting til. Jeg kommenterte før jeg skulle begynne på armour at jeg ikke hadde troen. Det var en negativ tanke blant en haug med andre tanker. Imidlertid la jeg til at jeg håpet at det ikke var placebo-effekt på armour. Hvilket betyr at jeg håpet at det ville virke selv om jeg hadde en negativ instilling til akkurat det. Må man ha positiv innstilling til akkurat alt? I såfall så blir ikke jeg meg selv.

[knokkel]

Har du postet blodprøvesvar noe sted? Er det hashimotos du har, altså betennelse i skjoldbruskkjertelen? Du skriver et sted at faren din hadde betennelse på skjoldbruskkjertelen, så jeg antar at det er det du har? I så fall er 25 mcg levaksin og 30 mcg Armour altfor lite! ALTFOR LITE! Og hva får deg til å tro at du er overdosert egentlig? Du skriver at for noen år tilbake følte du deg bra på 75 mcg levaksin. Men husk at denne sykdommen er i utvikling. Kjertelen skrumper mer og mer, så medisindosen må tilpasses deretter. Jeg forstår godt at du er fortvilet og ser svart på ting. Sånn hadde jeg også følt, hvis det er som jeg tror, at du er kraftig underdosert på medisin. Det er helt grusomt, jeg vet det av egen erfaring. Jeg fant heller ingen glede i ting. Det var bare nattsvart. Du MÅ komme opp i riktig dose. Det er det eneste som hjelper. Mitt forslag er at du kaster levaksinen og tar kun Armour. Det er vanskelig å si hvor mye du må ta. Det kommer an på kroppsvekt, opptaket i tarmen osv. Øk sakte og pent. Det er flere tråder på forumet som omhandler dette. Du må påberegne en del ubehag underveis. Hjertebank f.eks.... Det er ikke farlig, det går over. DET GÅR OVER! Jeg gikk også på kombinasjon av levaksin og Armour inntil for noen mnd siden. Nå har jeg kasta levaksinen og bruker kun Armour. Skulle ønske jeg hadde gjort det før. Det var noen uker jeg følte meg skikkelig j...... og var på nippet til å gi opp, men etter en stund når tåka i hjerna begynner å lette og humøret blir bedre, er det verdt det.

Det er veldig viktig at du kutter ut gluten. Gluten er ikke bra for folk med betennelsestilstander i kroppen. Og så foreslår jeg at du kjøper et kosttilskudd. Immunoplex f.eks. Dyrt, men det virker. I tillegg bør du ta 200 mg Selen og ekstra D-vitamin. Jeg ønsker deg god bedring! Håper at du snart får det bedre, man kan ikke ha det slik som du har det nå......

Nå så jeg at du har postet blodprøvesvar.... Ikke antistoffer, altså ikke hashimotos? FT4 11.9 Målt på nytt 14.01 13
TSH 3.40 Målt på nytt 14.01 0.96 Men uansett..... Du ligger alt for lavt i medisindose....

[I-D-M]

Takk for tips knokkel. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Nå er det ting som muligens kan tyde på at min fysiske kapasitet har økt. Var ute og trente for en del dager siden. Klarte meg bra og for første gang på veldig lenge greide jeg å avslutte med en sprint. Også virker jeg kanskje litt mindre forstoppet. Der slutter vel det positive. Det aller meste annet er dårligere. Mye varm og svett. Konsentrasjonen virker dårligere. Jeg sliter med lys og bruker solbriller hele tiden omtrent. Bare det er antydning til litt lyse skyer. Søvnen er mer komalignende, men jeg sliter ikke med å sovne slik jeg gjorde en liten periode. Humøret har vært dårlig i hele sommer, men nå føler jeg bare mengder med press. På toppen av det datt alt av følelser i dass. Kjenner ingenting for hun jeg har vært sammen med. Selvfølgelig skjer det med vanlige folk også, men hun har ikke gjort noe galt og jeg har ikke funnet noen andre.

Ikke formelt slått opp ennå, men det er ingen vei utenom nå. Gårsdagen var et mareritt. Sa kanskje 10 ganger at det er sykdommen og doseøkning som har tatt knekken på følelsene mine. Jeg blir ikke trodd. Sendte også en link her til om en annen som slet med det samme. Jeg er kanskje en ufølsom drittsekk da? En liten del av meg vil fortsette med henne, men det går jo ikke. Får ikke lov til å bli med henne, får ikke lov til å gå. Da tar jeg den enkleste veien ut visstnok. Skal jeg bli må jeg hoste opp at jeg er glad i henne x antall ganger og mene det. Er oppe i slike situasjoner jeg som yngre ikke trodde det var mulig å komme opp i.

Når det gjelder medisin da? Jeg har nå økt (?) Til 30 mg armour, 50 ug levaxin og 30 mg armour på kvelden i 3 dager. 4 dager det samme uten kveldsdosen. Ser knokkel her har rådet å droppe levaxinen, men det er jo legen som mener den skal være med. Kanskje fordi FT3 er bra hos meg og FT4 litt utenfor normalen. D vit tar jeg. 3 stk med 20 ug. Kommer ikke opp noe særlig i verdi der. Sink tar jeg. Tok noe kalt 5 HTP. De har jeg droppet da de ikke gjorde noe. Så har jeg gått 9 dager uten melk. Ingen klare tegn på at det gjør noen forskjell. I august skal jeg prøve uten gluten også. Et lite problem er at suget etter fet mat har gått opp siden jeg gikk på 75 mcg levaxin. Det gjør det vanskeligere å spise såpass sunt som vi skal. Et eksempel fra i går var at jeg spiste baconsurret kylling fremfor kylling med masse grønnsaker. Litt grønnsaker får jeg i meg, men altfor lite. Det var mye bedre før. Da hadde jeg lyst til å lage sunn mat med masse grønnsaker, fisk og sunne ingredienser. B12 er visst nede i 300, men nå har jeg tatt 5 injeksjoner og ikke merket noen forskjell selv om jeg har hatt fine verdier der etter injeksjon.

[I-D-M]

Prosjekt avsluttet. Kommer ikke til å nå toppen med masse medisiner, tilskudd og Balders tips. Jeg hadde det bedre før jeg begynte på hele greia med økede doser, 5 HTP, B12 og så videre. D-vitamin er det eneste jeg tar med videre. Og omega 3 samt sunt kosthold. Det siste er det ingen som har vondt av.

Livet er ikke greit nå. Solgte hus i slutten av august, jeg sluttet i jobb og flyttet 500 kilometer. Holder på å stoppe alle forpliktelser til eksen. Og nå skal jeg søke jobb. Innimellom dette hadde jeg 2 uker på Gran Canaria for å fylle opp lagrene, få sol og øke d-vitamin beholdningen. Det var meningen at turen der nede skulle fylle meg med energi. Jeg så stort frem til den i begynnelsen av juli, men så ble jeg bare dårligere og dårligere jo høyere dosen på armour/levaxin ble. Vanskeligere å glede seg over noe som helst. Hadde det greit der nede da, men så fort jeg var tilbake og jeg merket forpliktelsene nærme seg var det helt ned i kjelleren igjen. Har prøvd å applaudere meg selv for det jeg har fått til så langt (i forbindelse med flyttingen). Mye gikk veldig fint, og jeg fikk gjort like mye som hva et "normalt" menneske ville gjort selv om jeg ofte føler meg redusert, men det er ikke noe å leve på i lengden. Man er aldri bedre enn sin siste prestasjon.

Nå sitter jeg her og bare kjenner presset om å måtte få seg jobb. Det er så håpløst formelt alt sammen. Ting skal være pyntet med gull nærmest, vasket helt rent og børstet for støv for å bruke en metafor. Det er så stivt at jeg blir helt dårlig. Greit nok at man skal presentere seg på en bra måte og at arbeidsgiver skal få et godt inntrykk, men vi skal da ikke glemme å være naturlig? For meg er det ikke naturlig å absolutt tvinge inn disse ordene; "jeg viser til" eller "Jeg søker HERVED". Jeg bruker aldri ordet herved. Ikke under noen omstendighet. Ellers sliter jeg med hva jeg skal skrive, jeg har null inspirasjon selv og ser etter andres eksempler som jeg mer eller mindre kan bruke som en solid mal. Jeg har skrevet en CV og føler meg helt tom. Måtte ta mange pauser underveis. Jeg har ordnet et møte med nav i morgen. Sa jeg ønsket bistand i forbindelse med jobbsøkingen. Så spørs det om de vil forstå noe som helst av hva jeg sliter med og om de kan/ønsker å gjøre noe for å hjelpe. Kan vel fortsette innen der jeg var før og slippe unna denne superformelle søkeprosessen, men jeg orker ikke mer av såkalt delt arbeidsdag. Ikke sover man om natten og ikke sover man mellom arbeidsøktene heller.

Er det noen som kjenner seg igjen i at alt som skal skrives og krever litt tankearbeid blir utrolig krevende? Fra tiden jeg var umedisinert har jeg to utdanninger som ikke ledet noensteds hen. Jeg hadde store problemer med å i det hele tatt få levert inn noe som helst på innleveringsoppgaver. Med mindre det var matte eller noe slikt konkret da som enten er rett eller galt. Jeg vet jeg vil bli bedre igjen, men når? Skriver i litt deperasjon nå om hvordan jeg nå skal få dette til. Selv om jeg vet det er ingen her inne som sitter med magiske evner og tipsene for å bli bedre har jeg hørt før. Lurer på om det er sykdommen eller om jeg bare har en rar personlighet med problemer som blir forsterket med denne sykdommen? Jeg hadde nå aldri noe problemer så lenge jeg gikk på 12-årig skole i hvert fall. Det var før jeg fikk dette festlige greiene her.

[I-D-M]

Hvordan er egentlig søvnen til den jevne hyposyke? Jeg har trodd at mange følte det som meg, men jeg begynner å se at slik er det ikke. I mange år har jegkunne tillat meg å sove til litt sent. Gjerne rundt 11-12. Og legge meg rundt 01-02. De siste 2 årene har jeg stått opp rett etter 10 og jeg har ikke sett store problemer med det. Jeg har jobbet skift en god del og begynt noen ganger så tidlig som 0340. Da la jeg meg ikke 02. Greide å tvinge det ned til 23 og så sove på dagen når jeg var ferdig på jobb.

Nå som jeg bor hos foreldre føler jeg meg helt ute av det. De legger seg mellom 22 og 2230. Jeg la meg kanskje på den tiden en sjelden gang når jeg var rundt 15-16 år. Altså før jeg ble syk. Prøver jeg å gjøre det samme nå er jeg lys våken. Jeg får ikke sove før etter 01. Det har jo sammenheng med når man står opp selvfølgelig. Har prøvd å stå opp rundt 0830 med det resultat at jeg føler meg skit elendig. Føler det psykisk mer vanskelig enn hvis jeg står opp etter 10. Psykiske vansker som følge av når man står opp på dagen er det jo ingen som ønsker?

Forsinket søvnfasesyndrom er det sikkert noen som tenker med en gang. Nå er det slik at problemet er ikke mindre eller større om vinteren med lite lys tidlig på morgenen. Jeg har gått i lengre perioder på sommeren med å stå opp mellom 05 og 06 om morgenen. Jeg har fått rikelig med lys, men det er ikke noe behagelig. Jeg har ofte røde blodsprengte øyne, jeg myser mye hvis jeg har stått tidlig opp og pupillene er veldig små. Med andre vil jeg overhodet ikke komme til å like lysbehandling. Jeg sliter noen ganger nok som det er på dagtid med at jeg føler lyset er sterkt (i butikker, kontorer, etc.).

En annen grunn til at jeg ikke vil legge vekt på det med fss er at når hypo har vært bra så normaliseres det av seg selv. Jeg husker perioder tidligere der jeg fint har lagt meg 23 og stått opp 05. Så gikk det gjerne til ca. 10. Da begynte psyken å fungere. Jeg kunne drømme om ting og planlegge ting jeg ønsket å gjøre.

Grovt sett så sover jeg mye bedre på dagtid. Opplever en følelse av å være mye tyngre i kropp og hode enn på nattestid. På natten føler jeg meg ofte varm enkelte deler av kroppen og kald på beina gjerne. Jeg tenker mye mer enn på hvis jeg vil sove på dagtid og det er generelt kjedelig og ikke noe særlig å ligge der. Likevel har jeg levd med denne sykdommen i 17 år. Det var ikke slik før jeg fikk den. Det har vært mange perioder der det har vært annerledes (retter fss seg opp av seg selv for så å bli verre igjen senere?) Og jeg har følt meg tung og i en døs fører jeg sovner på kvelden. I det siste har det vært helt elendig, men det er vel den totale situasjonen pluss et litt forverret stoffskifte. Det er ikke greit å bo hos foreldre som 35-åring.

[Nielsigne]

Hej
Jeg har ikke læst alt, hvad du har skrevet her på forummet men sådan lidt rundt omkring. Jeg tænker på, om du ikke har fået /får for lidt medicin OG at du har det dårligt - selv efter øgning af dose - fordi du i så lang tid har kørt på fælgen og er blevet alt, alt for slidt. Det er vanvittigt hårdt for kroppen at være undermedicineret. Jeg forestiller mig, du kan have stor gavn af råd mod binyretræthed https://www.stofskifteforum.dk/tags....binyretretthet
og sikkert også ren thyroid fremfor kombinationen af den og syntetisk. Jeg kan sige dig, at kombinationen af de to i hvert fald absolut ikke fører noget godt med sig for mit vedkommende!!

Endelig kan det være, du danner revers t3 ? Altså, at en eller anden andel af din t3 "vender forkert" og derfor giver hypo-symptomer. Desværre kan man ikke skelne t3 og revers t3 fra hinanden i en almindeig blodprøve, men man kan faktisk godt måle revers t3, hvis man vil ... Her hvor jeg bor, vil man ikke Men Balder eller nogen ... Heggeli måske ... burde kunne klare det for dig. En masse om revers t3 og gode råd her https://www.stofskifteforum.dk/tags....nine+%28rT3%29

Nielsigne

Ps. Jeg har læst, at for lidt t3 (og derfor også revers t3) kan give dårlig søvn ... men jeg husker ikke, hvor jeg læste det. Nogen som ved, hvor man kan læse om det? Eller som har erfaringer med det?

[smgj]

Jeg tror søøvnrytmeproblemer er vanlig "blant oss"... Jeg har det bedre når rytmen fungerer, og har vanlig jobb som hjelper meg å holde den så noenlunde på plass, men det er veldig lett å skli ut. Dog ikke i samme grad som deg. Jeg bruker demringsklokke og ekstra lys om morgenen i vinterhalvåret for å hjelpe til.

[Lisbeth]

Hvordan er egentlig søvnen til den jevne hyposyke?

Min hyposøvn var god og veeeldig lang. Det var først etter to og et halvt år på Levaxin jeg fikk søvnproblemer. Jeg ser i ettertid at jeg har hatt svake binyrer hele livet, men som sagt - først etter Levaxin i to og et halvt år krasjet de.

Har prøvd å stå opp rundt 0830 med det resultat at jeg føler meg skit elendig.

Prøv å stå opp like etter klokken ni. Det høres ikke mye ut, men det kan gjøre underverker. Den godeste James L. Wilson sier at de som har problemer med binyrer gjerne kan stå opp på det tidspunktet. Jeg vet ikke om du har binyreproblemer, men det er vel ikke helt utenkelig (jfr. neste avsnitt).

Jeg sliter noen ganger nok som det er på dagtid med at jeg føler lyset er sterkt (i butikker, kontorer, etc.).

Det kan jo være andre årsaker selvfølgelig, men binyrene er det jeg tenker på her. Støtter du binyrene dine?

Jeg håper du snart ser en lysning på problemene dine I-D-M