Så er det tid for en presentasjon av meg? Jeg fikk diagnosen ”Kronisk autoimmun atrofisk thyroiditis” høsten 1997. Da var TSH oppe i 70 (0,2-4,2) og fritt T4 7,1 (11,8-24,6). Jeg var da ”gammel” småbarnsmamma (42 år gammel med 3 barn, 4, 6 og 8 år gamle). Jeg kjenner igjen den dårlige samvittigheten mange på forumet føler overfor sine barn. Den hadde jeg også (og har fortsatt). Jeg ble satt på Levaxin, og da jeg flyttet fra Norge til Sverige i 1999, var jeg oppe i 100 mikrogram daglig dose.

I de følgende årene har jeg søkt lege for trøtthet, hodepine, søvn etc ved flere tilfeller. Alle ganger er det tatt nye prøver, men ”Alle prøver er normale. Det kan ikke skyldes hypotyreosen” har vært standardsvar. Så jeg prøvde ”lykkepiller” en kort periode, jeg tok til og med en test for Alzheimer en gang, men ellers har jeg bare kjempet på. Viljen er sterk. Jeg har ved flere tilfeller sagt at det kjennes som ”trøttheten fortsatt sitter i hodet”. Og ”jeg skulle gitt mye for bare en gang våkne og kjenne meg opplagt og utsovet”. Men jeg har stolt på legenes kommentar, og tenkt at jeg skal jo være frisk!

Nå i vinter fikk min eldre søster diagnose, og da fortalte hun meg at ”det er ikke alle som blir hjulpet av bare Levaxin”. Jeg må innrømme at jeg smilte litt av henne først, for det var jo bare å ta sin lille pille hver dag. Men så begynte jeg å tenke. På hvordan jeg egentlig hadde det (uten rangering): trøtthet, uten ork, sovne på sofaen hver ettermiddag etter jobb, dårlig kontakt med venner og familie, redsel for å glemme saker på jobb, vansker med hoderegning visse dager (har studert matematikk på universitetsnivå), isolering, dårlig kjønnsdrift, tørr hud, andpustenhet etc. etc.

Og så begynte jeg å lete og lese på internett. Og kom fram til at mine plager kanskje skyldes sykdommen likevel. Så i mars fikk jeg ny legetime. Ny lege (som vanlig på mitt legesenter) som hørte på meg. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å få Liothyronin. Etter lang diskusjon (og overtalelse) sa hun: ”OK. Jeg tror ikke at det vil hjelpe, men du er et voksent menneske”, og så fikk jeg resept. Jeg hadde ved dette tilfellet TSH 0,04 (0,40-4,0), fritt T4 21 (12-22) og fritt T3 4,2 (3,2-7,0). Jeg måtte også love å komme tilbake i juli og fortelle hvordan det hadde gått, for hun hadde flere pasienter som klaget over symptomer selv om prøvene var normale. De første dagene tok jeg 5 mikrogram Lio to ganger pr dag, men økte snart til det doble. Kjente bedring de første dagene, men lurer på om det var Placebo-effekten. Har tenkt å øke igjen, men vil ta blodprøve først. Har tid i neste uke.

Jeg har også begynt å tenke på binyrene etc., så i dag tar jeg spytteprøver og urinoppsamling som skal analyseres ved Scandlab i Stockholm. Nå skal jeg bli frisk!!!

Som dere forstår, så har jeg begynt kampen. Det føles bra. Men jeg vet også at det kan kreve mye. Her i Sverige er det ikke mange leger som har forståelse for å bruke naturlig hormon, og om jeg har forstått det rett, så går nesten ingen lisenser gjennom på legemiddelsverket for tiden. Min siste lege ville ikke høre tale om naturlig hormon, så der kommer jeg ikke lenger, tror jeg.

Men jeg satser først på Lio + Levaxin, og så har jeg bestemt meg for å kjøpe D3 i morgen etter å ha lest mye på forumet i dag.