Jeg er altså kris, og er aktiv med samme nick på en rekke nettfora. Jeg er 43 år, og bor i Bergen sammen med min lille sønn på tre år og tre skjønne kattepuser. Har skrevet litt rundt omkring om hypothyreosen min, men siden jeg nå fant dette forumet tenkte jeg det kunne være lurt å samle alt på ett sted! Denne loggboken er ment som en dagbok/notisblokk for meg selv, og jeg kommer sikkert til å skrive langt, omstendelig og kun for spesielt interesserte (først og fremst meg selv...). Men jeg setter selvfølgelig veldig pris på om andre orker å lese gjennom skribleriene og gi meg noen innspill underveis!

Så da begynner jeg med begynnelsen...:

Arvelig belastet...
Da jeg var 18-20 år, fikk min mor diagnosen hypothyreose. Dette var altså sent 70-/tidlig 80-tall, og den gang var det veldig mye man ikke visste om stoffskiftesykdommer. Filosofien for å behandle hypothyreose var å øke dosene raskt til man fikk overdoseringssymptomer, og så gå sakte ned... Pillene fantes bare i 100 mikrogram-størrelse, så vidt jeg husker. Siden hun hadde høyere TSH-nivåer enn noen av legene på sykehuset noengang hadde sett, satte de henne rett på store doser med Thyroxin. Jeg husker godt hvor plagsomme bivirkninger moren min fikk ganske raskt, og hvordan hun strevde med å dele opp små piller da hun skulle redusere...

Min mormor hadde også for lavt stoffskifte, og min tante (mors søster) fikk diagnosen for noen få år siden. Jeg er altså svært så arvelig belastet, og fra jeg rundet 30 har jeg stadig bedt legen min sjekke stoffskifteverdiene mine - sånn for sikkerhets skyld.

Tidlige tegn?
For noen år siden (sent 90-tall) oppdaget fastlegen min plutselig at jeg hadde veldig lave verdier av B12 - og i noen år fikk jeg månedlige B12-sprøyter. Etter hvert har jeg også forstått at en del andre symptomer jeg har hatt fra midten av 90-tallet kan relateres til stoffskiftet; bl.a. tinnitus (øresus) og stadige bihulebetennelser. Så ble jeg gravid i 2001, og på grunnlag av alle blodprøver man tar i starten av et svangerskap ble det konstatert at jeg hadde skyhøye B12-nivåer og dermed kunne slutte med sprøyter, og samtidig ble det oppdaget at jeg hadde svært lavt jernlager og måtte spise jerntabletter i stedet.

Svangerskap og fødsel
Jeg var ekstremt kvalm de første 4-5 månedene av svangerskapet, men la likevel på meg ganske mye - og det økte på da kvalmen avtok... Jeg endte opp med en vektøkning på ca. 30 kg, til tross for at jeg hadde et sunt og balansert kosthold med overvekt av frukt og grønt. Etter fødselen slet jeg for å prøve å komme ned i normalvekt igjen - men uansett hvor hardt jeg forsøkte ble jeg liggende og pendle ca. 10 kg over min tidligere normalvekt.

Mot slutten av svangerskapet fikk jeg en heftig bekkenløsning, og i tiden etter fødsel ble den bare verre og verre - det vil si; jeg fikk ledd- og muskelsmerter i større og større deler av kroppen. Hele det første året var jeg i større eller mindre grad invalid, og det var bare takket være iherdig innsats fra både kiropraktor og klassisk massør at jeg klarte å holde meg på beina (og siden jeg det meste av tiden var helt alene om ansvaret for en liten baby var jeg jo bare pukka nødt til det!). Jeg var også ekstremt sliten og trøtt, men det 'skal' man jo være som nybakt mamma... Jeg skrev det meste på ammetåkekontoen den gang.

Andre grunner?
Etterhvert ble det vanskeligere å bruke ammetåke som forklaringsmodell. Babyen ble en liten gutt, ammingen tok slutt, og jeg var like sliten. Det som kom mer og mer i fokus for meg, var at jeg aldri fikk nok søvn... Jeg lider nemlig av en søvnforstyrrelse som heter 'forsinket søvnfasesyndrom', og det har jeg gjort så langt tilbake jeg kan huske - helt fra jeg var veldig liten. Det innebærer at min kropps indre ur ligger flere timer 'etter' sola - hvis kroppen min får styre når jeg sover, vil jeg legge meg i 5-6-tiden om morgenen og stå opp i 2-3-tiden om ettermiddagen. Dette har naturlig nok alltid vært problematisk i forhold til å komme seg på skole og jobb... Men det meste av mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet i vaktordninger og fått sove når jeg vil ganske ofte - og ellers har jeg jo i hvert fall hatt helgene til å sove ut på.

Men det ble umulig da jeg fikk en liten sjef i hus, gitt. Sønnen min våknet jo tidlig hver eneste dag, han, hverdag som helg. Resultatet var at jeg fikk et enormt søvnunderskudd, siden jeg aldri klarte å sovne før langt ut på morgensiden og ble vekket bare noen få timer etterpå... Jeg kom meg til behandling på et søvnsenter, og fikk litt bedre styring på søvnen - heldigvis! Men jeg klarte aldri å få helt kontroll over sovingen - og fortsatt var jeg enormt sliten og trøtt...

"Kor gale kan det bli?"
I februar 2004 ble jeg akutt syk - blindtarmbetennelse, og en dramatisk tur til legevakten sent på natten, med sønnen min fortumlet og nyvåknet i barnevogn... (Da ambulansen hentet meg fra legevakten, måtte han bli igjen hos en sykepleier til noen venner av meg kunne komme og hente ham...) Jeg hadde lenge gått og vært litt bekymret for immunforsvaret mitt, syntes jeg gikk omtrent konstant med en eller annen infeksjon i kroppen. Men forklarte det for meg selv med at jeg nok fortsatt sov litt mindre enn jeg burde, og at det var normalt å være mye syk med barnehagebarn i huset.

Utover høsten i fjor begynte det imidlertid å blinke fler og fler alarmer for meg. Jeg var tiltakende trøtt, energiløs og sliten. Vekten var stabil, til tross for at jeg nesten ikke hadde matlyst. Jeg var irritabel og gretten (stakkars sønnen min, som har fått merke det mye mer enn han har fortjent...). :( Jeg merket tydeligere og tydeligere at jeg hadde problemer med å konsentrere meg og huske ting. Jeg var kort sagt så dårlig at jeg ikke lenger kunne forklare det bare med søvnproblemene og alenemammatilværelsen. Jeg begynte å bli redd for at det kanskje var tidlige symptomer på kreft... Så jeg gikk til legen og ba om å få henvisning til mammografi, og samtidig å få sjekket stoffskiftet, B12 og andre 'trøtthets'-prøver.

(Forts. følger...) ;)