Åååh, det er egentlig deilig å bare kunne diskutere å snakke om ting, og faktisk føle man blir trodd.

Takk!

Anisa, psykologen min er klar over at jeg har lavt stoffskifte, og har gitt inntrykk av at han ønsker å heller hjelpe meg gjennom det jeg styrer med nå, enn å pirke for mye borti gamle ting. Og siden jeg innimellom styrer rundt med selvskadingstanker, er jeg egentlig veldig glad for at jeg har en fast person å snakke med i perioden mens jeg fikser det fysiske og finner ut av hvor jeg har det optimalt. Blir litt mer mestring av hverdagen, enn noe annet. Jeg kommer og til å fortelle han at det er det jeg ønsker hjelp til nå. Til jeg vet om de psykiske problemene mine er pga stoffskiftet mitt eller ikke. Hvis jeg stadig har problemer psykisk når formen ellers er god, så kan man jo da begynne å tenke på annen behandling.


Jeg kan jo fortelle hva som skjedde i tenårene, mens jeg først er igang;
Min mor døde veldig brått når jeg var 14, av hjerteinfarkt. Min far kom da til meg noen måneder senere, og fortalte meg at han egentlig ikke var min far.
Far ble sammen med ny dame, som hadde 5 barn. Dette skjedde ca et halvår etter at min mor døde, og jeg fikk plutselig 6 nye mennesker å forholde meg til, i en tid jeg alt hadde det litt vanskelig. Her burde jeg jo selvfølgelig hatt noen utenforstående å snakke med, men det skjedde aldri, og jeg ble aldri tilbudt det heller. Noe jeg syns er litt rart, siden jeg strengt tatt var barnevernets ansvar en stund, selv om jeg fikk oppnevnt min far som verge.