Jeg mener jo at man bør utrede så godt det går før man eventuelt behandler.
Det er en trygghet i å vite, uansett hva skjebnen måtte hete.
Behandler man, eller prøvebehandler som noen vil kalle en innledende behandling, vil denne muligheten i mange tilfeller falle bort.

Så vil jeg si at alt for mange går med klare indikasjoner på lavt stoffskfite uten at det blir tatt initiativ til utredning. Man inntar en vente å se-holdning.
Og hva venter man på ?
Jo, på at blodprøven skal bli tydelig nok - man vurderer ikke pasientens kliniske tilstand ! Det fører til tap av jobb og sosial status, og det er rett og slett ikke brukbart slik man driver nå !

I noen tilfeller kommer man ikke til bunns.
Man har etter lang utredning ikke funnet sterke holdepunkter for hva som er galt og prøvebehandler med godt resulltat - altså hormontilskudd (T4) virker.
Klart det er noe galt da, men man finner ikke årsaken, bare at behandling virker. Ofte skyldes dette at man ikke er villig til å se på saken med noe andre øyne enn det som er opplest og vedtatt som den rette lære. Systemet er etter min mening utrolig stivbeint og selvbestaltet.

Det er gjerne i celleresistente tilfeller man har de aller verste tilfellene, men sentrale forhold er ikke langt bak, og de er mange flere. Jeg mener å ha sett mange tilfeller her på forum.
De er ofte i den kategorien "usikker årsak, behandling virker" - og man har ikke andre metoder enn å tilføre kroppen de hormoner som mangler. Det er egentlig synd, for kroppens produksjonsapparat er iorden.
Hadde man kunne tilføre TSH, ville kroppen beholde sine egenproduserte hormoner.
TSH finnes, men er uforholdsmessig dyrt - sies det.
Jeg antar at de som tar den vurderingen ikke har stoffskifteproblemer ?