Alt det rare vi klarer å gjøre

[Trude]

Det med å si andre ord på ting man skal si erfarer også jeg hele tiden, hehe. Jeg klarer å le av det heldigvis og mine nærmeste venninner vet om hvorfor jeg rører så færlt.

He he og i det siste så rører jeg bare så færlt når jeg skal snakke for ofte midt i steningen så glemmer jeg hva jeg prater om;-) Da blir det gjerne en tenkepause før jeg husker det jeg skulle si;-)

Som andre her har jeg også lyst til å komme med morsomme historier men så er jeg helt blank når jeg skal skrive dem ned, hehe

[Pebles]

Det er så deilig å føle at man er i godt selskap,
alle ting man kjenner seg igjen i,
her i huset har vi også fått oss mang en god latter over rare ting jeg klarer og gjøre og si,
isenest i går når jeg skulle hente min mann og skulle bruke hans bil fordi den sto ytterst,
puttet nøklene i veska og satt en hel evighet å lette etter start knappen som selvsagt ikke finnes i hans bil,
eller når jeg glemmer å klutsje, er vel begrenset snart hvor mye jeg får bruke den bilen.

Barnebarna våres har også veldig moro med at jeg noenganger putter puppa i suppa som dem sier,
med vektøkning har jo andre ting øket også og det å f.eks bøye seg over bordet etter noe blir fort morsomt når man glemmer grepet om barmen.

[Persille]

Känner så gott igen mig!!
Jag letar ofta efter ord eller säger fel ord Kan man göra något annat än att skratta!!!!

Min bästa historia var när jag var i bilen på väg mellan två jobb. Mobilen var borta. Svänger in på en parkeringsplats och letar överallt. Åker tillbaka till kontoret och letar, in till cheften och ber henne ringa mobilen. Gissa var det börja ringa....i BH.n Är det möjligt!!!!

[akas]

[Trude]

Kom på en ting, husker ikke hva det var men faglederen kom inn til meg for å få svar på et spørsmål og måtte ha svar med en gang, husker jeg var passe stresset i tillegg. Det var et spørsmål som krevde et ja/nei svar hvorpå jeg ble stående og svare ja, nei, ja, nei, ja, nei før jeg høyt og tydelig sa vent litt ble stående å tenke for så å gi rett svar på spørsmålet, hehe. Faglederen så noe rart på meg men lo med da jeg selv begynte å le, hehe, kan jo bare se for meg selv der jeg står og ikke klarer å bestemme meg for om det skal være ja eller nei.

[I-D-M]

Jeg husker i 2006 en gang. Jeg var nok dårligere medisinert enn jeg er nå. Oppgaven var å sette en båt inn i en garasje. Min bror skulle hjelpe meg, men han trakk seg pga min slappe holdning til deadliner. To ganger møtte jeg han ca. 15 minutter for sent. Han ble så sint at jeg lurte på om han skulle bryte all kontakt med meg. Det må da finnes en grense for hvor sint man kan bli for en slik ting? Selv blir jeg ikke sint i det hele tatt om jeg må vente på folk eller om de ikke kommer i det hele tatt. Jeg spør jo selvsagt hvorfor men jeg gidder ikke kaste vekk energi på slikt.

Poenget er. Jeg måtte få båten inn i garasjen alene. Båten var for lang til å passe så jeg måtte flytte bommen fremst. Vinsjen var rustet fast eller noe. Fikk ikke rikket een. Da fikk jeg den lure ideen å kjøre opp en bakke for å løsne den litt. Jeg kjørte for langt. I steden for å la bilen stå i bakken og bare såvidt hengeren ha litt helling så lot jeg bil og henger stå i kanskje 10 %'s stigning. Båten skled av hengeren og ned på bakken. Det så jo rimelig dumt ut da. Jeg og min bror fikk så mye kjeft som vi aldri har fått av min far. Båten fikk et lite sår, men det fikset vi selv med litt glassfiber.

Om jeg kan skylde dette på stoffskiftet? Jeg husker i hvert fall at jeg ble så stresset av det at jeg måtte finne en løsning. Det var ikke slik før jeg fikk denne sykdommen at jeg lot stresset gå på bekostning av rasjonelle tanker og risikovurdering. Litt ligger det kanskje i min personlighet også. Jeg liker å ta sjanser, men det finnes da grenser? Jeg har gjort flere slike tullete ting, men denne er kanskje den mest alvorlige.