Det var ikke meningen å støte noen. Jeg har ikke noe problem med å endre man til jeg.

Da jeg var på det sykeste, var det ikke noe annet jeg hadde overskudd til å tenke på. I en periode da jeg var på det dårligste, var kroppen min største fiende. Jeg tolket alle symptomene, leste meg gul og blå på nettet - og fryktet at jeg hadde fått den ene nye sykdommen etter den andre. Og det gjorde ikke min helsetilstand bedre.

Det beste rådet jeg da fikk var fra ei dame som har hatt hasimotos i flere år.

- Jeg bruker å tenke at det er bare hasimotosen, hvis det er noe rart som skjer, sa hun.

Da jeg spurte om hun ikke fryktet at det kunne være noe annet, skjønte hun ikke spørsmålet.


Nå er jeg så heldig at jeg har blitt mye bedre, dog ikke frisk. For det blir jeg aldri. Det må jeg leve med, og derfor mener jeg også at mestring av en kronisk sykdom er et viktig tema. Og jeg opplever at min hverdag blir bedre hvis jeg av og til greier å ta ett fugleperspektiv. Jeg har ett bedre liv, hvis jeg klarer å ha et mer avslapped forhold til mine vondter. Og hvis noen blir støtt av det, så beklager jeg. Det betyr ikke at jeg ikke lytter til kroppen min. Det gjør jeg hver dag og hver natt.