Fikk diagnosen lavt stoffskifte i februar 2008

[Trude]

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke eller mene om denne sykdommen, eller om jeg har den eller hva.

Dette er vel egentlig typisk meg også og veldig gjentagene i min "historie". Vel som noen vet var jeg jo hos lege her i egypt og legen der mente jeg ikke var så syk og at jeg burde minske dosen av medisin som kun er på 50. Hun mente jo det bare var å ta seg sammen og komme seg ut og trene ute i stedenfor inne. Da jeg fortalte at jeg trente 50 min på elopsemaskin 6 dager i uken mente hun det var mye (trener ikke nå for jeg har ikke klart å motivere meg og de siste gangene jeg trente hadde jeg så vondt i kroppen i et par dager etterpå, noe jeg ikke hadde for bare 1,5 mnd siden.

Jeg tok jo prøvene om kvelden og ikke fastende og de kom jo ut med ganske normale verdier. Legen sa før hun så blodprøvene at 50 var altfor lite medisin og at jeg burde gå opp til i hvertfall 100 fordi jeg hadde lav puls. Blodtrykket var på 110/70 og det har det vel liggi på i mange år. Sist jeg fikk målt pulsen var den på 60 i minuttet. Skal også sies at jeg er syklig overvektig (såpass at jeg har rett på operasjon).

Vel, før jeg var hos legen var jeg veldig langt nede og syntes jeg hadde vondt overalt og var deprimert, sov lite og hadde ikke lyst til noe.

Etter at mannen min om hit på ferie så begynte det å bli litt bedre i hvertfall på humøretog jeg begynte etter et par uker å få sove litt bedre. Kroppen gjorde fortsatt vondt, og så dro jeg jo til legen og fikk ingen forståelse i det hele tatt i tillegg til at mannen min fikk sin bekreftelse på at det kun er psykisk.
Etter fire uker her reiste mannen min igjen, og jeg klarte å få sove. Som sagt var humøret bedre og jeg var ved got mot, og da han var her fikk jeg gått litt ut for jeg sa til han at han må ta meg med ut selv om jeg er vanskelig å få med, jeg kjenner selv at jeg blir bedre av å være litt ute men må få et spark bak.
Hadde vondt i kroppen hele tiden mens han var her men etter at han dro så har kroppen begynt å bli litt bedre, eller jeg inbiller meg det i hvertfall.

Det har seg nemlig slik at hver gang jeg er hos en lege og jeg ikke blir trodd så fortrenger jeg alt jeg mener å ha kjent for det må jo være meg det er noe galt med, slik har jeg alltid vært og det er derfor jeg ikke liker å gå til leger ol.

Humøret mitt er bedre det kan jeg si med sikkerhet, og innimellom syntes jeg at jeg føler meg bedre ellers også. Men så leser jeg her inne og jeg har omtrent alt av det jeg leser, ikke så ille men i en viss grad. Og da tenker jeg at jeg må jo bare innbille meg det men så føles det så riktig også, jeg sitter liksom ikke å finner på ting bare for å kunne si at jeg er syk, aller helst vil jeg jo være frisk og klare alt det jeg har lyst til å gjøre.

Så nå sitter jeg her da men en følelse av at kanskje har jeg feil, kanskje er jeg bare feit, lat, deprimert og bare har en personlighet som gjør at jeg ikke orker eller gidder noe og jeg bare drømmer om å være en person som jeg ikke kommr til å kunne klare å bli noen gang.

Jeg begynte så fint å trene og syntes det var så deilig men som vanlig begynte jeg sikkert for hart og etter en stund ble det bare et ork igjen, og slik har det vært i de siste 20 årene mer eller mindre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjør og hvor jeg skal gå fra her annet enn å prøve å ta en dag av gangen. Dette er dog ikke veldig tilfredstillende for jeg blir gansk frustrert av å gå sånn og tro at jeg kanskje inbiller meg alt sammen og at det må jo være alle andre som har rett og jeg som har feil. Så er det den lille stemmen da som sier at nei, jeg har ikke feil og jeg vil ikke gi opp, Gaaaahhhhhhhh


Sorry dette ble et langt og klagete innlegg, jeg bare måtte

[Hansen]

Vi har en liten treningstråd et annet sted på forumet - der jeg vel hevder at man ikke orker å trene hvis stoffskiftet er for lavt. Iallfall hvis man vil lytte til kroppens signaler etter en gangs forsøk.
Og sånn virker det på deg også ?
Trening virker best når den er lystbetont.

Syk eller ikke ?
Lavt stoffskifte går ut over cellene i kroppen. De fungerer ikke som de skal, og det skaper en eller annen form for sykdom, ett eller annet sted i kroppen.
En eller flere av kroppens funksjoner melder om feil ved å gi symptomer.
Lavt stoffskifte er en cellesykdom.

Et annet spørsmål er : Hva kan skape denne sykdommen ?
Jo - legene oppdager det de hevder er de fleste tilfellene ved å analysere blodprøver, og det er særlig autoimmune antistoffer som ødelegger kjertlens mulighet til å produsere stoffskiftehormoner som er lettest å oppdage med dagens teknikk, og syn på denne.
Og jeg vil påstå at legene ikke søker videre enn dette !
Hvis de skal det, blir de nødt til å tro pasientens forklaringer og på de symptomer de forklarer at de har.
De blir også nødt til å feilsøke på en annen måte enn de har lært for å finne medhold i pasientens klager.
Og det er vanskelig å nå gjennom med det.

Prøv å skriv på en lapp endel blodprøver som viser hvilken stoffskiftesituasjon kroppen din lever under - søk her på sekundære blodprøver .
Hvis flere av disse skulle helle mot lavt stoffskifte, kan du få medhold.

Husker jeg har svart på noen av dine innlegg tidligere, men ikke hvordan dine blodprøver etc. var. Kan du kort rekapitulere ?

Og ja, Trude, det går utover både humør og psyke. Det er et symptom på lavt stoffskifte det........

[Trude]

Jeg har jo ingen blodprøvesvar fra Norge men de skal jeg prøve å få tak i når jeg kommer dit om ca fjorten dager.

Her i Egypt tok hun bare

Total T3- 199.8 ng/d (80-200)
Total T 4- 14.0 ug/dl (5.1-14.1)
TSH 0.52 IU/ml (0.30-4.2)
Free T3 4.55 pg/ml (1.8-4.6)
Fre T4 2.0 (0.93-1.79)

Og dette var som sagt på kvelden uten å være fastende men hun snakket om at jeg absolutt ikke trengte medisin burde ta mindre, og at jeg bare måtte være sunn og frisk selv om un dagen før hadde vært ganske bekymret pga pulsen.
Og hun sa at jeg bare skulle være flink å komme meg ut og det var vanskelig å få henne til å forstå at om jeg faktisk hadde klart å få meg selv til å faktisk gå ut så hadde det jo vært greit.

Vet ikke jeg, er det slik at jeg burde mase og mase? Jeg er en person som virkelig ikke klarer det, har alltid måttet klare meg selv og har vanskelig for å måtte "tvinge" folk til å forstå at jeg ikke later som om jeg ikke føler meg i orden. Men så var det det da at om jeg virkelig trenger medisin så er det jo kanskje dumt å ikke "tvinge" dem til å forstå. Er også en person som helst ikke går til legen.
Har blitt sviktet så mye av "autoriteter" oppigjennom og har veldig vanskelig for å tro at noen av "dem" er ineressert i å hjelpe meg.

[Anisa]

Husker jeg har svart på noen av dine innlegg tidligere...

Tråden er her: https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=9968

[Trude]

Kom akkurat på at legen min i norge sa at jeg lå akkurat på grensen sist jeg tok prøver og at jeg da kunne øke med en halv tabelett to ganger i uken eller noe, tror jeg da lå på 4 eller noe, hun sai hvertfall på grensen uten å fortelle noe mer selvfølgelig for hun fortalte eller forklarte aldri noe til meg.


En annen ting er at hver gang jeg får feber (noe som er meget sjelden) så kjennes det ut som ryggen (rundt nyrene) og korsryggen blir revet av kroppen på meg. Var en gang på legevakten for mange år siden og da legen der tok på ryggen ved nyrene lurte han på om jeg hadde nyrebekkenbetennelse siden han nesten ikke kunne røre meg før det var vondt. Dette går over når feberen gir seg da. Men en annen ting som er ganske rart er at når jeg gikk gravid md sønnen min så kjentes det ut som om jeg hadde en kniv i siden der nyrene er, det var sinnsykt vondtog varte hele svangerskapet.

Da jeg hadde fått datteren min fem år senere og jeg lå på oppvåkning fra narkosen (hadde hstekeisersnitt) så fikk jeg plutselig en så sterk smerte på samme stedet at jeg faktisk ikke klarte å puste. Legene ble livredde og trodde jeg hadde blodpropp på vei til lungene men så viste det seg at det var en muskel, sa de. Jeg fikk på et kjempedigert paracetplaster som dekket hele siden siden morfin ikke tok det) og det hjalp men jeg hadde på meg plasteret i fem dager.

Ellers har jeg også nervene veldig nærme huden om jeg kan si det slik at man kan nesten ikke ta på meg til tider. Til og med fysioterapauten kommenterte det. Ikke sikkert alt dette har noe med stoffskifte å gjøre da men jeg trengte å få det ut;-)

Her inne føler man i hvertfall at det er folk som lytter

[Hansen]

Det jeg synes er viktig å finne ut noe om er : kommer det lave stoffskiftet av at kjertlen ikke produserer nok - eller kommer det av noe utenom kjertlen (euthyreot).
Det enkleste er da å måle om du har noen form for anitstoff mot kjertlen i blodet.
Jeg så hastig etter i tråden (takk Anisa) men fant ikke poster om antistoff ?
Er ikke de målt ?
Og D-vitamin ?
Om det ikke er kjertlen som er syk, er det jo på tide å ta noen genprøver.

[Trude]

Har ikke tatt noen anti prøver regner jeg med for legen i Norge mente jeg ikke trengte mer enn det hun bestemte men dette vil jeg finne ut av da jeg kommer tilbake.

Har ikke tatt D-vitaminprøver men regner med at de er bra siden jeg har gått på D-vitaminer i et par år. Hadde skikkelig mangel da jeg begynte å ta det + C-vit mangel og dårlige jernlagre som jeg har hatt så lenge jeg kan huske).

Anisa, jeg er imponert hvor fort du fant den tråden;-)

[Hansen]

Jeg vil jo bare karakterisere en utredning som ikke innebærer måling av antistoffer som ubrukelig til å bygge noe som helst på.
Antistoffer står helt sentralt i all stoffskiftediagnostikk - en kan ikke ordinere Levaxin uten de prøvene. Det kan føre til at man overser viktige saker og setter igang feilbehandling.

Feks : Hadde du lav D-vitaminstatus på det tidspunktet Levaxinbehandlingen startet, kan dette alene være årsaken til lave stoffskiftehormoner i blodet.
Og det er klart at om du har lite stoffskiftehormoner i blodet, og tar noen ekstra vil man jo føle bedring.
Men det er nå best at kroppen settes istand til å regulere nivået selv.

Syns du burde få tatt en mer helhetlig utredning jeg da Trude.