Og jeg antar at dette du skriver Anisa, også kan videreføres til generell pressing av kroppen? Overarbeidet, overstresset. Presse seg litt til. Og litt til, og litt til. For det gjør jo alle i dette samfunnet vi lever i. Jeg er jo i en fase hvor jeg er delvis sykmeldt på grunn av binyrene. Og jeg kjenner så godt at jeg klarer ikke ha for mange ting på agendaen hver dag! Det er umulig! Jeg må bedrive restituering mange ganger gjennom hele dagen. Gi meg selv små røykepauser. Jeg røyker ikke, det er mer billedlig for å understreke suget etter pause, som røykeren kjenner suget etter en blås!

Og hvor lenge den situasjonen jeg er i nå, vil vare, det vet jeg jo ikke! Kanskje vil jeg ha dette behovet for å ile langsomt resten av livet? Trene rolig, jobbe korte og rolige økter med hvilestund etterpå, ikke gå rett fra en aktivitet til en annen. Akkurat nå er livet mitt sånn. Og med en gang jeg går utenfor denne balansen mellom aktivitet og hvile, sier kroppen klart og tydelig fra: jeg får søvnvansker, jeg skjelver og rister, jeg klarer ikke konsentrere meg, skriveleifene går fra noen til å være nesten overalt, kort sagt, jeg er utslitt! Og må betale for det dagen etter.

Det er det med å lese kartet ut fra det landskapet vi ferdes i. Og landskapet har endret seg. Hypokroppen er under et voldsomt press.

Vi må lære å nyte annerledes. Ikke bli lei oss for at vi ikke klarer å trene som før. Jeg må innrømme at jeg blir lei meg av og til for det! Men heller forsøke å glede oss over det som faller på plass og blir gjort, tross alt. Nyte det som er. Glede oss over den vi er nå, om det er mulig. En eller annen,, tror der var miljøkjemperen Damman, snakket om å studere myggen i Norge i stedet for elefanten i Afrika. Det er kanskje noe med det, være der du er. Kanskje det er noe nytt å se, oppleve, føle, tross alt?