Rengjøring - hus/leilighet

[helgemann]

Oi, egen tråd og greier...

Skjønte ingenting hvor innlegget mitt ble av, trudde først at innlegget var slettet, men fant den via søk. *phu* (Admin du må si i fra når du gjør sånt, så jeg slipper å bli redd her!! )

Synes dagens nemi 21. april passet godt til dene tråden:

http://www.dagbladet.no/tegneserie/nemi/

Utrolig rørende å se alle svarene som er kommet! til dere alle!

[Trude]

Det værste med rengjøring og husarbeid er jo alt det aldri tar slutt. Selv bruker jeg flere dager på å tenke at jeg ikke orker å vaske, og så bruker jeg to dager eller mer på å forberede meg selv på at nå skal jeg vaske;-)

Før hadde jeg støv på hjernen, nå har jeg brainfog, hehe, det vil si at standarden her hjemme er ekstremt redusert. Jeg forøker å fortsatt ta helgevasken, og jeg gjør alt jeg kan for å bli ferdig på en dag for da kan jeg slappe av og nyte at det er rent (i en halv dag). Det som er er at jeg blir i et forferdelig humør dersom det ikke er ryddig og rent rundt meg.
Skulle ønske at jeg hadde vaskehjelp og her i Egypt kan jeg i og forseg få det men så er jeg såpass vanskelig at jeg ville sikkert brukt all enerien på å forklare hvordan jeg ville ha det. Standarden her er ikke akkurat som i Norge.

Men etter sommeren skal jeg prøve å få kommet meg på arabiskkurs og da må jeg nok ansette ei som kan komme å gjøre det groveste arbeidet i hvertfall. Bare tanken på å skulle ut blandt mennesker, og konsentrere seg om fag og pugge er nok til å ta motet fra meg. Men når jeg engang har denne muligheten er jeg jo nødt til å bruke den.

[Moxa]

Hos meg ser det ut som et sant mareritt hele tiden. Jeg er syk og har i bunn og grunn ikke spesielt støv på hjernen heller. Men mannen min og barna mine er friske.. MEN... de bare roter og rydder ALDRI opp etter seg.. Så her legges 90% av lasten på meg. Nå er vi midt i huskjøp og jeg har sagt at jeg SKAL HA vaskehjelp når vi kommer i ordning der. Jeg har skrevet om dette i bloggen min her inne tidligere

Men til gjengjeld lager mannen min mat da, og er enormt flink til å ta seg av barna mens jeg sover.

Rydding og vasking blir gjort i en fei på gode dager. Og da gjelder det for meg å ikke stoppe. For så fort jeg setter meg ned sovner jeg og blir helt gåen. Så derfor holder jeg på til leggetid samme hva, når jeg først starter. Da kan jeg være pumpa med god samvittighet etterpå..

[Atina]

Kjære alle sammen!

Godt å høre at det er mange som føler akkurat sånn som meg - rengjøringen utsettes og utsettes til det liksom "må" gjøres....! Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg kort og godt ikke orker. Jobber full tid, og har bare ikke overskudd på hverdagene. Og i helgene må man jo slappe av for å være klar til en ny arbeidsuke....

Nå er vi bare to voksne personer her i huset, ingen barn - og vi er begge "ryddige" av oss, så det er ikke mye rot. Men støv - huffameg, vil ikke tenke på det en gang. Nå har jeg heldigvis en forståelsesfull mann som hjelper mye til, men jeg vil jo liksom prøve å gjøre litt selv også. Hjelper nemlig litt på selvfølelsen...

Og da "psyker jeg meg opp" i flere dager, før jeg kommer igang. Og bare så det er sagt - det blir bare en ting om gangen. Vasker jeg f.eks. badet en dag så må det gå mange dager før jeg kan gjøre noe annet, f.eks. tørke støv (fysj så fort støvet vises når denne vårsola skinner inn vinduene ).

Har jo visst innerst inne at jeg ikke er lat, men selvfølelsen er ikke så veldig god på akkurat det punktet. I tillegg har jeg en mor med ganske dårlig helse, så det er ofte jeg er hos henne og "hjelper til" - og da blir ihvertfall ingenting gjort hos meg selv..... Regner med at det blir mindre av det nå når jeg har fått diagnose på lavt stoffskifte - tidligere hadde jeg dårlig samvittighet hvis jeg ikke hjalp henne fordi jeg selv jo "var frisk og rask" (selv om jeg ikke følte meg sånn), men det blir det mindre av nå. Og det har hun jo full forståelse for, tror nesten hun fikk dårlig samvittighet overfor meg - men hun kunnen jo ikke ane hvordan det egentlig stod til med meg når jeg ikke sa noe til henne - og faktisk heller ikke visste det selv...

Uansett - hvis man må prioritere mener jeg at samvær med familie kommer før husarbeid! Så får man ta det man klarer når man orker, og ikke være redd for å be om hjelp (selv om jeg vet at det siste kan være litt vanskelig).

Kjempeflott at noen tok opp dette litt "ømtålelige" emnet, og at administrator dermed laget et nytt underforum om temaet.

[helgemann]

Så han n'Finn ikke tør å skrive mer? Nå? *hmm*

Jepp, dobbel byrde å være mann, ja!

Ikke nok med at jeg har stoffskifte og urinsyregikt. Jaggu, har jeg også fått UVI som kommer og går, pluss betennelse i prostata; og ei nyre legene ikke vet hva som er i den...

Så da blir husvasken så-som-så med. Hadde mattilsynet vært her, hadde de stengt kåken med øyeblikkelig virkning, og satt meg og katta på gata!

Jeg er jo også den som må hente masse energi og styrke, før jeg klarer å få fingeren ut, å gjøre noe. Er glad for at jeg kjøpte meg benke oppvaskemaskin, for ei tid tilbake. Ellers hadde det nok gått på papir krus og papp talerkener...

Dere som har partnere, familie og venner som forstår dere, er heldige. I min familie er det forventet at mann skal være mann, og samtidig kunne være svak og ydmyk. Og når de ser rotet mitt, kommer det mange sukk og stønn, om at dette burde jeg jo klare! Og når de i tillegg sammeligner meg med min mors søster, som ikke orker å gjøre noe, og sitter i sin stol, og strikker og syr; da blir jeg skuffet og lei meg. Jeg har vært nødt til å be om hjelp i fra kontakt personen jeg har, hos psykiatriske hjemmetjenesten her. Det er synd det, fordi jeg skulle ønske at jeg kunne brukt familien min, til å få hjelpe og styrke hos. Jeg føler at min mor sliter med å forstå meg, og mine problemer. Og da blir det ekstra slitsomt. Jeg føler at det er unødvendig å søke hjelp hos det offentlig, når familien egentlig skulle ha hjulpet meg... Min søster bor ikke her på plassen, og uansett, så er det lite hjelp å få hos henne. Føler jeg. Hun sitter på sine høye hest, og leker fin og elegant, og driter i resten. Føler jeg.

Så da sitter jeg her, på min lille klode, med et skittent og rotete hjem, og er frustrert og lei...

Oi, ble vist litt mer enn vask og skitt her...

[Sonja Midtlien]

Du har det visst ikke så ulikt meg du, helgemann. Har også foreldre som ikke helt forstår min situasjon og hvor mye jeg sliter med stoffskiftet, gallestein, urinsyregikt og diabetes. Og jeg får også stadige hint om at jeg burde ha vasket og rengjort bedre. Jeg fikk oppvaskmaskin for et par år siden, og den hjalp godt. Nå har jeg bare jobben med å stable inn og ta ut av maskinen. Egentlig skulle jeg ikke hatt oppvaskmaskin her. For da varmtvannstanken i benken røk og vi måtte legge om så det ble varmtvann fra tanken i kjelleren i stedet, ble det et gapende hull i benken der tanken hadde stått. Og der kunne jeg ha tenkt meg å ha en oppvaskmaskin i stedet. Rørleggeren foreslo også dette da han fjernet tanken, men før jeg fikk sukk for meg var min mor surt frempå med at "nei, vi skal ikke ha noen oppvaskmaskin i denne leiligheten, det trengs ikke! Hun kan vaske opp for hånd!"

Det var ikke før jeg fikk tilbud om å overta en gammel oppvaskmaskin fra noen venner av meg, at foreldrene mine skjønte tegninga. Den maskinen var imidlertid for stor, så den gikk ikke. Men det førte i alle fall til at jeg fikk oppvaskmaskin som kombinert jule-og bursdagsgave, en av de minste typene til gulvplassering, og den fungerer som bare det. Holder utmerket godt til katten og meg.

Jeg får også kjeft for at jeg ligger en del til sengs. Men jeg gjør jo ikke det fordi jeg synes det er så morsomt! Jeg gjør det fordi jeg trenger den hvilen. Jeg har så mye smerter rundt om i hele kroppen, har smerter i nesten alle leddene mine, så jeg synes det er godt å kunne slappe av innimellom. Jeg kan jo forstå at de kanskje ikke klarer å skjønne min situasjon, for tross alt så har jeg jo en jobb hvor jeg hopper og spretter rundt. Men det er jo i vann, i varmtvannsbasseng. Og der har ikke jeg de samme problemene og smertene som jeg har på land, så der kan jeg bevege meg mye friere.

Men jeg orker ikke å ta husarbeidet så nøye som jeg burde gjort. Jeg burde ha ryddet soverommet og fått ut den gamle senga, og fått på plass NAV-senga der i stedet for i stua. Men jeg har ikke orket å sette i gang. Det at jeg fikk bakterieinfeksjonen og havnet på sykehuset for den tidligere i vinter, har gjort meg enda svakere enn jeg var. Samtidig har diabetesen utviklet seg og gitt meg enda flere smerter enn jeg hadde fra før, så jeg blir så fort sliten.

Den gamle støvsugeren min mangler et støttehjul, så den er et sant helvete å dra rundt på. Men jeg har ikke råd til ny, og reservedeler er ikke å få tak i, så jeg må slite med den en stund til. Bare tanken på å støvsuge gjør at jeg blir matt.
For ikke å snakke om støvtørking... jeg har ikke bare katt som kjæledyr, det er visst noen hybelkaniner her også...

[avath]

jeg bor i kollektiv og jeg har ikke vasket på rommet mitt siden før jul, det henger fortsatt julepynt her. men jeg har bare akseptert at det ikke blir gjort noe med det før jeg flytter i juni..gruer meg til å se hva som har samlet seg under sengen min O_o
hadde det ikke vært for at alle må bidra til å vaske fellesarealene, hadde det nok ikke sett ut i resten av leiligheten heller, når det er min tur til å vaske går jeg å gruer meg i flere dager på forhånd..jeg inviterer aldri folk på besøk, for da måtte jeg ha ryddet først :(

[evigoptimist]

Jeg fikk meg flere aha opplevelser nå - " godt " å høre at det faktisk er flere enn med som sliter med dette!
Jeg har mann og to aktive unger (som roter, som unger flest). Begge ungene trener mye, så det blir ufattelig mengde treningstøy som må vaskes hver uke + klær som slenges rundt der de finner det for godt.... vasken hoper seg opp til jeg samler opp energi og gyver løs på den.
Jeg er et skippertak menneske, men ikke fordi jeg er lat - når jeg først setter igang holder jeg på til jeg er ferdig, men ramler sammen etterpå (og orker ikke gjøre mer på flere dager)... Min mor okker og stønner hver gang hun er på besøk - (selv om jeg da alltid rydder og vasker før hun kommer). Hun sier stadig at hun skal hjelpe meg, men det er sjeldent hun faktisk gjør det. De få gangene er det på en måte bare enda mer slitsomt, fordi jeg da hele tiden får høre hvor fælt det er at jeg ikke klarer å holde alt i orden hele tiden....
Mannen er flink til å handle og til å lage mat - men er jo mye mer som må gjøres i et hus med 4 mennesker..
Håper nå at underet skjer: at jeg får et nytt og "ryddigere" liv på Levaxin

[helgemann]

Evigoptimist: Det er bra at du ser positivt på at du har begynt på medisiner. Men bli ikke skuffet, hvis effekten uteblir, slik som meg. Fikk ikke noe mer energi, selv om jeg begynte på medisin for stoffskiftet. Ble jo bedre psykisk, og mer stabil i den. Men den fysiske effekten har jo uteblitt.

Blir litt rørt og glad inne i meg, når jeg ser at jeg ikke er alene om ha det tungt, når det gjelder de hverdagslige tingene. Det er godt å se, at de fleste av oss, er i en samlet båt. Det gjør det lettere å sette sine mål, for hva en skal klare, og hva en kan klare. Og, så får nå familie og venner si det de mener, selv om det sårer og skuffer oss. Mener nå jeg.

[cirstyn]

Godt å se at det ikke bare er meg :-)

Jeg brukte noen av feriepengene mine ifjor på å kjøpe roboter.
en roomba og en scooba - jeg kjører de et par ganger i uken, og så tar jeg storvask en gang i måneden, dersom jeg ikke er for sliten, det hjalp veldig å få de i hus :-)

Da jeg fikk diagnosen for en del år siden, var det skikkelig rotete hos meg. Jeg leidde inn en dame som hjalp meg å få det skikkelig ryddig, og deretter har jeg prøvd å følge flylady så godt jeg kan - det er veldig amerikansk, men huskelistene hennes funker for meg.

C