Det er ikke jeg som er syk, det er samboeren min...

[jorunnhf]

Tror ikke begrunnelsen har vært noen annen enn at jeg har brukt 150 mikrogram-tabeletter i så mange år at det er disse vi varierer rundt. I tillegg hadde nok kun 200 mikrogr-dagen blitt for lite. Kjenner på kroppen at det er ikke mer enn det burde være nå.
TSH er forsatt noe høy - ca 1,5, selv om FT4 ligger over referanseområdet 24 (12<22).

Har de siste årene strevet med å finne den riktige dosen etter å ha vært veldig lett å dosere og regulere i veldig mangen år. Slanket meg over 30 kg og har hele tiden måte øke doseringen. Har de siste 2-3 årene øket med 300mikrogr/uken, litt etterhvert som vekten har gått ned. Stikk i strid med det som er vanlig.

[Hansen]

Ja, i tillegg til å promotere lik dose hver dag, er det vanlig å tenke seg et utgangspunkt for en full dosering på rundt 1,6µg pr. kg. kroppsvekt.
Altså at en på 100kg trenger 160µg - pluss minus.
At en slanker seg vil jo da medføre at en skal senke dosen om en følger "logikken".

Jeg tror at sånne regler noen ganger oppstår med ren teori som bakgrunn - og noen oppstår på bakgrunn av statistikk som ofte er utført på andre grupper enn vår.
Så glemmer man at vi er individer og at vi kan ha vår ønskesituasjon langt fra et statistisk gjennomsnitt.
Noen epler faller ganske langt fra treet......
Og de er like gode

[Vigdis]

Så er det jo noen som trenger T3, Liotyronin. Eller i form av Thyroid, fra grisens kjertler. Kanskje det gjelder deg, Jorunnhf? Har du snakket med legen din om det?

[Gisa]

Hei igjen.
Lenge siden jeg har vært innom her nå.
Samboeren min, som har lavt stoffskifte, har fått satt opp levaxin-dosene kraftig etter å ha vært underdosert i flere år, og etter noen måneder begynte han sakte å ligne seg selv igjen.

En fin periode fulgte, deretter kom neste slag igjen i sommer, da han utviklet nok en autoimmun sykdom. Denne gangen var symptomene såpass merkelige og tydelige for alle at han raskt kom inn til spesialister og fikk diagnose og god hjelp. Sykdommen har visst ikke egentlig noe skikkelig navn enda. Det er en variant av kronisk elveblest, men forholdsvis nylig har man blitt klar over at det er en autoimmun mekanisme bak. Kort fortalt er han allergisk mot "stress-stoffer" som dannes i hans egen kropp dersom han blir fysisk sliten eller huden og musklene utsettes for trykk (som vekten av en tung ryggsekk på skuldrene, eller en bukse som strammer i livet). Resultat: kraftige hevelser, intens kløe og utslett.

Han får nå Dapson, som er en slags gammeldags antibiotika, bl.a.brukt mot spedalskhet, for dette, samt allergimedisin, og det holder sykdommen i sjakk. Men Dapson er ikke ufarlig, det kan visst ødelegge blodcellene, derfor må han ta blodprøver hver uke! Og han må kanskje ta medisin i minst 2 år, evt resten av livet.

Det som bekymrer meg er at han har begynt å blø neseblod helt uten grunn. Blodet bare plutselig renner. Første gang han noensinne har gjort blødd neseblod var faktisk i fjor. Er redd dette kan ha noe med Dapson-tablettene å gjøre, men legene har hittil ikke sett noe galt på blodprøvene, så da kan det vel ikke stemme? Ellers har han også høyt blodtrykk og tar medisin mot dette, men også blodtrykket måles ofte og er stabilt og bra.
Han har selvfølgelig ikke nevnt dette til legen!

Man blør vel ikke lettere neseblod av lavt stoffskifte?

Ellers har han nettopp gått over på gradert sykemelding, er nå 20% sykmeldt. Har vært vanskelig å jobbe som håndtverker uten å anstrenge seg eller påføre huden trykk! Legen anbefalte at han trappet ned litt. Men det kan da ikke være noen varig løsning? Han vil helst jobbe, og når alt av behandling stemmer, så klarer han også det greit nok, selv om jeg tror han vil møte veggen til slutt.

Mener kanskje vi burde sett på realitetene her: Han kan ikke fortsette i denne jobben livet ut, med den sykehistorien han har. Så da er kanskje omskolering tingen? Men må man da først være langstids-sykemeldt? Høres kjedelig ut...

[Vigdis]

En fin periode fulgte, deretter kom neste slag igjen i sommer, da han utviklet nok en autoimmun sykdom. Denne gangen var symptomene såpass merkelige og tydelige for alle at han raskt kom inn til spesialister og fikk diagnose og god hjelp. Sykdommen har visst ikke egentlig noe skikkelig navn enda. Det er en variant av kronisk elveblest, men forholdsvis nylig har man blitt klar over at det er en autoimmun mekanisme bak. Kort fortalt er han allergisk mot "stress-stoffer" som dannes i hans egen kropp dersom han blir fysisk sliten eller huden og musklene utsettes for trykk (som vekten av en tung ryggsekk på skuldrene, eller en bukse som strammer i livet). Resultat: kraftige hevelser, intens kløe og utslett.

Jeg viste dette til min mann, for han var utsatt for noe som liknet veldig på det du beskrev. Han har opplevd det samme i to perioder av livet sitt. Begge gangene var etter avslutning av en periode med antidepressiva. Har din mann brukt antidepressiva nylig? Han sier at han er overbevist om at dette var en etterreaksjon på tablettene. Hudlegen han var hos kunne ikke helt klassifisere det, verken som elveblest eller andre liknende hudreaksjoner.

[gunnda]

Godt høre at han ble medisinert opp til slutt, for husker de innlegga som tydelig "fortalte" om undermedisinering..

Jeg har hatt- og har- perioder der jeg blør neseblod, og ofte også i de periodene blør jeg kraftig fra tannkjøttet.

Jeg opplever at det er perioder med undermedisinering /feil medisiner?--Slimhinnene våre angripes jo ogaå av stoffskiftet.( problemene i mage-tarm også!!)
(HVIS det ikke er en bivirkning av medisinen da!!)