Jeg tror absolutt svært mange av de samme råd også gjelder Norske pasienter.
Og sikkert særlig til stoffskiftepasienter !
Jeg husker jo selv hvor fortvila jeg var, og blir jo daglig minnet om at det ikke er skjedd noe !

Vi kommer vel ikke sånn plutselig inn til legen med problemet - vi har liksom ikke brekt armen - problemet har utviklet seg over tid, så den gode doktor har forlengst "plassert" oss. Og den dagen vi kommer hvor det har blitt ekstra ille og klager vår nød, tror legen bare at vi er litt ekstra verbale idag......
Man ser misforståelsen når man ser resepten på et lett antidepresiva.
For man VET jo at man ikke er depressiv, men våger ikke helt å stole på seg selv.
Og slik virker jo sykdommen !

Et råd jeg tror ville virke, er å ta med seg en person man stoler på inn til legen !
Kall det gjerne en bisitter.
For det første ser legen at dette er noe uvanlig - og meningen er jo at denne skal tolke det som at, nå er det alvor !
Så underveis kan ikke legen ordlegge seg som denne pleier, og da mener jeg ikke at dette bare ender opp i en språklig utfordring for legen, men at denne faktisk tenker........
Man står også sterkere juridisk, om det skulle bli behov for det.

Og, for sitt eget vedkommende hører to bedre enn en - og en frisk husker bedre enn en stoffskiftepasient.

Dere som sliter vil jeg jo bare ønske at vurdrer dette som en måte å komme videre på.