Jeg tror definitivt at vi er avhengige av endorfiner. "Runners High" er jo et kjent fenomen, og jeg har selv opplevd dette utallige ganger under kondisjonstrening. Det gir en veldig god opplevelse av treningen - også lenge etter at denne er over...

Så er det dette faktumet da at treningen har blitt en så stor og betydningsfull del av livet, og det er så vanskelig å gi slipp på noe man (jeg) har slik glede av.

Kan det også være en ubevisst benektelse av sykdommen - at man forsøker å fortsette som før? Jeg vet ikke. Det er sikkert mange forklaringer. Jeg har hatt en joggeveninne i over 20 år. Vi har i alle disse årene sagt til hverandre at vi vil fortsette å trene slik at vi kan gå på fjellet også når vi blir "gamle"...Tanker som er risset inn i hjernen.

Det er ikke så lett dette. Det føles tomt ut å tenke seg et liv uten/mindre av denne følgesvennen som treningen har blitt. Mine tanker.