Nedenstående mail ble først sendt til bladet Bedre Helse på vårparten i år, og dernest til Dagbladet forleden dag (med Anisas tillegg) fordi jeg ikke har fått noe svar fra de førstnevnte.


Jeg vil med dette tipse dere om en sak dere kanskje kan skrive noen ord om. Dette gjelder oss som har hypothyreose, altså lavt stoffskifte. Lavt stoffskifte går ut på at vi av forskjellige årsaker enten ikke produserer nok stoffskiftehormoner selv, eller ikke produserer stoffskiftehormoner i det hele tatt (f.eks. etter at skjoldbruskkjertelen er fjernet), og derfor trenger tilskudd av stoffskiftehormoner i tablettform.

Den behandlingen som tilbys oss her i Norge er syntetisk fremstilte hormoner, Levaxin (thyroxin). Dessverre er det slik at ikke alle kan nyttiggjøre seg disse syntetiske hormonene. Mange sliter med plager år ut og år inn, enten i form av symptomer fra sykdommen, eller bivirkninger av medisinen.

Her i landet er det nærmest "opplest og vedtatt" av legene at det kun er syntetiske hormoner som skal tilbys stoffskiftepasientene, ikke noe annet. Norske leger har tydeligvis en klokkertro på at syntetiske hormoner er bedre enn naturlig fremstilte hormoner. Legene regner det også som akseptabelt at ikke alle blir friskere. Mange som har hypothyreose lever på trygd eller må klare seg med redusert arbeidstid og dermed redusert inntekt, fordi de ikke blir friske nok på Levaxin.

Skjoldbruskkjertelen produserer flere stoffskiftehormoner, hvor T4 (thyroxin) er det den produserer mest av. Den produserer også T3, og T1 og T2 er også med i stoffskiftereguleringen. Noe av T4 omdannes også i kroppen til T3, og derfor mener legene at det holder å gi pasientene kun T4 som kunstig tilskudd. Det finnes dog noen som får T3 som syntetisk tilskudd, men de aller fleste av oss får kun T4.

Nå er det slik at disse syntetiske medisinene ikke kom på markedet før på 60-70-tallet. Før disse kom var det naturlig, tørket skjoldbruskkjertel fra enten sau, storfe eller gris som ble brukt, og da fikk man naturlig nok med flere av stoffskiftehormonene, ikke bare T4. Denne behandlingen av lavt stoffskifte var vanlig stort sett fra man oppdaget sykdommen for drøyt 100 år siden og frem til den syntetiske kom.

Denne "gamle" medisintypen eksisterer fremdeles og brukes daglig av millioner av amerikanere og europeere. Det er ikke naturmedisin i betydningen alternativ medisin dette dreier seg om, det er helt vanlig skolemedisin. Men vi får ikke det valget i Norge!
Det vil si, noen ytterst få leger har begynt å få øynene opp for at det finnes alternativer til syntetiske stoffskiftehormoner, mye takket være at pasientene deres har informert dem om dette og kommet med krav om å få dem. Jeg har kontakt med mange som har gått over fra kunstig thyroxin til naturlig thyroxin, og det de rapporterer om er at de plagene de slet med på Levaxin, enten er sterkt redusert, eller helt forsvunnet etter at de begynte med naturlig thyroxin. Mange av disse er folk som tidligere levde på trygd, og som etter medisinbyttet har kommet seg ut av trygd og inn i jobb og et aktivt liv.

Hvorfor skal ikke vi norske stoffskiftepasienter også få tilbud om alternativer når de tross alt finnes? Armour, Nature-throid og Westhroid er alle preparater som er skolemedisin, og fremstilt av tørket skjoldbruskkjertel fra svin. Per idag er Armour mulig å få på registreringsfritak, men det er altså ytterst få leger som er villige til å gi det. Jeg tror mange leger feilaktig har lært at naturlig thyroxin er det samme som alternativ naturmedisin, hvilket det jo ikke er.
Jeg vet enkelte leger ser på kunstig thyroxin som mer dosestabil. Men nå kan jeg også nevne at den amerikanske versjonen av Levaxin, Synthroid, har blitt trukket fra det amerikanske markedet to ganger de siste årene nettopp pga ustabile doser. Mens dette ikke har skjedd med Armour.
Jeg har også blitt fortalt at overgangen man foretok fra naturlig thyroxin og til syntetisk thyroxin da dette kom på markedet, ikke ble underlagt krav om dokumentasjon for å vise om kunstige hormoner var bedre enn naturlige. Det ble visstnok bare stilltiende akseptert at syntetiske hormoner var bedre.

Hvorfor er norske leger så steile når man spør etter disse medikamentene? Enkelte leger blir nærmest rasende om man våger å spørre etter alternativer til Levaxin, for "det finnes da ikke!"
For ikke å nevne reaksjonene man kan risikere å få hos endokrinologene og indremedisinerne.

Hvorfor skal ikke vi norske stoffskiftepasientene også få mulighet til å ha en så god helse som mulig? Ville det ikke vært best om flest mulig av de som nå er avhengig av trygd kunne få komme seg ut i jobb igjen, dersom et medisinbytte kan hjelpe dem?

Hvis dere vil ha litt informasjon om hva vi norske stoffskiftepasientene sliter med når det gjelder steile leger, kan dere lese Per Egil Hegges bok "Og så må du ikke stille spørsmål". Siden boka er utsolgt fra forlaget har jeg fått hans tillatelse til å legge ut manuset til boka på mitt nettsted.
https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=7806

Det kan jo være en ide å kontakte Norsk Thyreoideaforbund, men ha i bakhodet at dette forbundet tidligere ikke har vært særlig positivt innstilt til medisinalternativer.

Jeg håper dette er en sak som en av deres journalister kan tenke seg å grave litt i.
Det er forøvrig ikke bare i Norge det er slik. Også danske stoffskiftepasienter har store vanskeligheter med å få Armour, Westhroid og Nature-throid gjennom sine leger og spesialister. Jeg tillater meg å legge ved et skriv fra en dansk bekjent som forteller om forholdene i Danmark da det ikke er så ulikt tilstanden i Norge.

Med hilsen
Sonja Midtlien

Jeg håper at det nå er noen som kan ta tak i dette og hjelpe oss videre i kampen for å få alternativer å velge i.