Jeg opplever også at jeg har en fantastisk lege. Jeg har kranglet, skreket, grått og skrevet rasende brev til ham. Og han har lyttet og bedt om unnskyldning når jeg har reagert på ting han har sagt.

Selv om han ikke vil sette seg inn i Armourproblematikken, sier han at det er mitt valg, og ber meg ta det med videre når jeg skal til endo. Og jeg har bedt om at han følger meg opp, og sagt at jeg tar ansvar for mitt valg med Armour.

Men da jeg fikk diagnosen hypo, var jeg hos en annen lege som ga meg thyroxin og null informasjon. Da jeg noen år senere satt og gråt og var deprimert, skrev han ut antidepressiva, uten noe mer informasjon eller hjelp. Da jeg kom tilbake ett år senere, og satt og gråt, så han i journalen, sa, men tok du ikke tablettene jeg ga deg da? Da skjønte jeg at jeg bare måtte bytte lege.

Så da jeg begynte hos ham jeg går hos nå, tenkte jeg at tyve år og nesten like mange leger, endelig har jeg funnet en jeg kan prate med. Og vi kan diskutere. Av og til synes jeg at han sier dumme ting, ting som er feil, og kan si det til ham. Og han lytter. Vi må jo ikke alltid være enige! Jeg opplever at han respekterer meg. Han ser ikke ned på meg. Det er viktig!

Da jeg skulle opereres for Hashimotos, kom jeg til en lege på Bærum. Det første han sa, før han hilste, var: Så stygg du er! Her trengs det plastiske operasjoner! Jeg var helt i sjokk! For å forklare, jeg har hatt kreft på halsen, og har en hals som er bare min egen anatomi, men som jeg har levd med, og lært meg å akseptere at det er slik jeg ser ut.

Så å møte et slikt menneske som han, det glemmer jeg ikke! Jeg var kjempeglad da han fant ut at på grunn av arrvev på halsen var jeg for vanskelig for ham, så han sendte meg videre til Riksen. Jeg tenkte at ham vil jeg ikke la skjære i meg, han er jo ikke til å stole på!

Så noen av standen har ikke folkeskikk! Når jeg møter sånne leger, tenker jeg at de burde heller være patologer, for de har jo ikke kunnskap og evne til å møte levende mennesker!