Min beste venninnes tenåringsdatter fikk diagnose ME noen år etter at hun hadde hatt kyssesyken. Hun har alvorlig syk, og sengeliggende opptil flere dager pr. uke, og hver minste utflukt måtte planlegges nøye og ofte avlyses.
Hun fikk diagnosen hos en eller anne spesialist på Rikshospitalet, som visstnok er en av de beste på dette.

Mamman tok seg ekstrajobb og dro datteren med til London. De var borte i tre dager, og datteren har vært frisk og full av fart og futt siden og er helt fornøyd med tilværelsen. Det er nå over et år siden de kom hjem, og ingen antydning til tilbakefall.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal tro, for min venninne er en ytterst saklig og fornuftig skapning med sunt vett og forstand og bena godt plantet. Datteren var så dårlig at alt var verdt et forsøk, og jammen hjalp det. Og egentlig er det likegyldig hvorfor. Hun er frisk, og det var målet.