Etter 10 års varierende sykdom, struma med toksiske knuter (heldigvis, for da fikk jeg endelig hjelp), 3 år med radioaktivt jod, neo-mercazole, deretter levaxin som gjorde meg bedre men aldri bra, gikk jeg over på Armour.

Etter et par års prøving og feiling og justeringer opp og ned og til slutt med tilskudd av Levaxin i tillegg har jeg de siste årene betraktet meg selv som frisk.

Vår og høst må jeg justere litt, når jeg har sovnet på sofa_en (skriver det sånn jeg, banne-sensuren er litt overivrig) om ettermiddagen i en uke eller to skjønner jeg (eller gubben) tegninga, og jeg tar blodprøve som hjelper meg å justere riktig (jeg får like symptomer både på for mye og for lite).

Jeg må stadig ta tilskudd av jern og b12 fordi det havner i kjelleren hele tiden uten at noen helt skjønner hvorfor, men det er bagateller og helt udramatisk. Jeg blir trøtt og sliten og mister hår og får rar mage av det når det blir ille, slik som nå for et par uker siden med ferritin på 2, men det er likevel ikke noe, sammenlignet med hele situasjonen slik den var. Så jeg knasker tabletter og bryr meg lite om det. Ha'kke tid til sånt tull, det er kjedelig og jeg nekter å la det styre tilværelsen.

Det med å ikke grave seg ned i hva man finner på nett, ikke tenke i verste fall hele tiden og ta til seg alle de fæle historiene er klokt. Jeg hadde også en periode hvor et anfall av selvinnsikt førte til at jeg trakk meg vekk fra den overveldende informasjonsmengden, slik at jeg fikk anledning til å jobbe litt med hodet mitt. For man blir preget, og man er hypokonder mens det står på som verst, som om sykdommen i seg selv ikke var nok.

Så bestemte jeg meg for å slutte å snakke om det til alle som gadd høre, med mindre jeg fikk direkte spørsmål. Da fortale jeg, men forsøkte å begrense "engasjementet" litt. Og fikk mer aksept for hele situasjonen når jeg klarte å beholde en nøktern tone, fortalte kort om symptomer og plager, og lot det være med det. Så brukte jeg gubben og forumet som ventil i stedet.

Jeg tror også det er viktig at når man til slutt er sånn omtrent riktig dosert skal man slutte å tenke på seg selv som syk.

Ja, man har en sykdom, men så lenge tabletten fungerer, og bare erstatter det kroppen ikke lenger klarer å lage, så ER man ikke syk. Og psykisk kan det å ta litt avstand fra sykdommen hjelpe til med det.

Man ER ikke sykdommen fordi man har en feilfunksjon i kroppen, ikke la det gå symbiose i det, slik at man tenker på seg selv og sykdommen i samme åndedrag.


Så ja, det går an og nå lever jeg som envher annen. Litt sliten fra tid til annen, men hvem er ikke det, med full jobb, mann og to barn, stort hus, deltidshest, motorsykkel, slalomski og pc?