Per Egil Hegge "OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!"

[PEH]

EPILOG

Meldingen fra Per Egil Hegge d. 27 oktober 2008:

Jeg har skrevet et tillegg til boken. Du må gjerne legge det ut på den norske og danske hjemmesiden.

Vennlig hilsen
Per Egil Hegge

En kortfattet oppsummering


En kortfattet oppsummering av noe av det som er skjedd siden boken ”Og så må du ikke stille spørsmål” ble publisert i oktober 2000, kan kanskje ha interesse. Det har styrket meg i den oppfatning at det var behov for mer informasjon om stoffskiftesykdommer, da de kan arte seg svært forskjellig fra pasient til pasient.

Den 9. februar 2001 sammenkalte dr. med. Hans Asbjørn Holm til et møte i Den norske legeforening. Holm fikk sykdomsforfall den dagen, og møtet ble ledet av professor dr. med. Per Hjortdal. Jeg var invitert til å være til stede. Det ble enstemmig besluttet at norske leger hadde behov for mer utførlige og bedre ajourførte kunnskaper om stoffskiftesykdommer, og Tidsskrift for Den norske lægeforening ble anmodet om å publisere artikler om emnet. Disse artiklene fulgte i løpet av 2001 og 2002.

En av de sterkeste opplevelser jeg har hatt siden jeg skrev boken, fikk jeg på et skandinavisk legemøte i København 5. april 2005. Jeg var invitert til å takke for maten ved middagen, hvor jeg ble plassert ved siden av professor Hans Wiksell, Karolinska Institutet, Stockholm. Vi kom i prat om mine opplevelser, og til slutt spurte han: ”Mener du i fullt alvor at disse legene ikke visste at man kan ha stoffskiftesykdommer selv om prøvesvarene er innenfor de parametere som er definert som normale?”

Jeg svarte at det var en viktig del av diskusjonen, og at begrunnelsen for at min hustru ikke kunne ha lavt stoffskifte, var at prøvesvarene var normale.

Vilka jävla idioter! utbrøt han, en bemerkning som vakte en viss oppsikt ved et bord hvor det utelukkende – bortsett fra meg – var dannede mennesker til stede. Professor Wiksell har et internasjonalt navn og har i mange år vært med i den gruppe medisinske spesialister som deler ut nobelprisen i medisin.

Neste gjennombrudd – jeg tror det er grunnlag for å kalle det det – kom på grunnlag av den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som ble foretatt i slutten av 1990-årene. Her ble hele den voksne befolkning i fylket undersøkt, og det omfattende materialet har vært brukt i en rekke vitenskapelige artikler. En viktig delkonklusjon er at stoffskiftesykdommer er betydelig mer utbredt enn man tidligere har antatt. [1]

I april 2008 fikk en forsker ved NTNU i Trondheim, Bjørn Olav Åsvold, godkjent sin avhandling ”Thyroid function and cardiovascular health” for den medisinske doktorgrad. I samarbeid med professor Lars Vatten ved NTNU ble innholdet i avhandlingen publisert i det ansette amerikanske tidsskriftet Archives of Internal Medicine høsten 2008. Åsvolds hovedkonklusjon er at også svak (subklinisk) hypothyreose, som vanligvis ikke forutsetter medisinering, øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. I amerikanske fagmiljøer har dette arbeidet vakt svært stor oppsikt, noe man kan se av reaksjonene på artikkelen.

Dette er stikk i strid med det som var grunnoppfatningen – dessverre ikke utryddet ennå – blant de dominerende norske endokrinologer i 1980-årene og langt ut på 1990-tallet: Lavt stoffskifte forekommer sjelden, er ufarlig, om enn i noen tilfeller litt ”brysom”, og lar seg lett helbrede ved medisinering med thyroxin.

Alle disse tre punktene gjenspeiler feilaktige oppfatninger. Det er etter min mening grunnlag for å hevde at de gjenspeiler grovt feilaktige oppfatninger.

Det bør understrekes at jeg er ute av stand til å skrive dette som uhildet observatør.

Per Egil Hegge

[1] HUNT-undersøkelsen er Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, hvor man foretok en grundig, systematisk undersøkelse av helsetilstanden hos hele den voksne befolkning i fylket. Den ble gjort i slutten av 1990-årene. Den viste at forekomsten av stoffskiftesykdommer og subklinisk hypotyreose er betydelig høyere enn man tidligere hadde antatt at den var.

Det er Lars Vatten og Bjørn Åsvold ved NTNU i Trondheim som ved hjelp av dette materialet har påvist sammenheng mellom hypotyreose og økt risiko for hjertesykdommer. Deres arbeid har vakt svært stor oppsikt i USA – det er ikke hvem som helst som får artikler publisert i Archives of Internal Medicine – og det skulle nå bare være et tidsspørsmål før endokrinologene i Norge, dessverre som noen av de siste i verden, blir oppmerksomme på faremomentene ved en høy TSH og ved subklinisk hypotyreose.

Flere og flere leger regner en grenseverdi av TSH på 4,5 som altfor høy. Noen er tilbøyelige til å medisinere med tyroksin (levaksin) allerede ved en TSH på 2,5. Det gjelder særlig hvis TSH har steget fra for eksempel 1,0 til 2,5 i løpet av forholdsvis kort tid. Den tradisjonelle norske oppfatningen har vært at man er frisk så lenge TSH ikke kryper over 4,5, altså en rent statisk tolkning av prøvesvarene. I de fleste land utenfor Skandinavia vil legen tolke dem dynamisk, og spørre: Har TSH-nivået endret seg i en retning som gjør at vi bør overveie medisinering? Svaret bikker gjerne i retning av et ja dersom pasienten i tillegg har begynt å utvikle symptomer.

Men i den siste tiden har følgende fenomen virket svært foruroligende på meg: Flere og flere pasienter som medisineres med tyroksin (levaksin), forteller meg at de har fått denne beskjeden fra legen: ”Nå viser prøvesvarene at du er frisk, du har normalt TSH-nivå, så nå kan du holde opp med medisinen.” Jeg skulle gjerne vite hvor dette kommer fra, for det er så galt som det kan få blitt: Det kan sammenlignes med at pasienter som går på psykofarmaka for å holde en sinnslidelse under kontroll, finner ut at de er friske fordi de føler seg friske, og derfor holder opp med å ta medisinen.

Dette er en ny og uventet konsekvens av at legeutdannelsen i Skandinavia i årevis har vært utilstrekkelig hva thyreoidea angår. Det er meget trist. Det er også uansvarlig, og situasjonen er ikke bedre i våre nærmeste naboland. Jeg kjenner tilfeller i Danmark hvor en pasient med sterk hypertyreose (hjerteflimmer, vekttap, diaré og så kraftig exoftalmus (utstående øyne) at hun fikk dobbeltsyn og vanvittige smerter i øynene) fikk høre av legen at ”vi skal nok ordne opp med ditt stoffskifte. Men dine øyeplager har ikke noe med det å gjøre, så du må konferere med en øyelege om det.”

Det er omtrent som å si at ”du har meslinger, og dem skal vi nok kurere. Så har du også utslett, men det må du gå til en hudlege med, for det har ikke noe med meslingene å gjøre.”

Da jeg skrev den første artikkelen (1986) om mangelfulle kunnskaper og feilaktig utdannelse om skjoldbruskkjertelsykdommer, fikk jeg høre at jeg overdrev, og at skjoldbruskkjertelplager, særlig lavt stoffskifte, forekommer sjeldent, at det er ufarlig, selv om noen av symptomene kan være litt brysomme, og at det lett kan helbredes ved å sette inn medisinering.

Dette er rav ruskende galt. Men dessverre finnes det ennå leger som er overbevist om at det er slik, og om at jeg, som daværende helsedirektør Torbjørn Mork sa i NRK: ”Hegge skyter langt over målet med sin ubegrunnede kritikk.”

Min prognose er at artikkelen i Archives of Internal Medicine kommer med i pensum på de fire medisinske fakulteter i Norge, og det ganske snart. Det er et fremskritt.

Per Egil Hegge

---

Takk Per Egil Hegge

[Mod]

Det eksemplaret som jeg lånte på Biblioteket var nærmest i laser og de får heller ikke bestilt på nytt -
boka kommer nemlig ikke i nye opplag - dette iflg cappelens hjemmeside:

"Og så må du ikke stille spørsmål
Per Egil Hegge utsolgt, kommer ikke igjen
kr 249,- "

Bra at den ligger her, da

[Kevlin]

Idag fant jeg ut noe nytt om Nasjonalbiblioteket:
det går an og lese bøker som de har digitalisert der bl.a Hegges bok:
http://www.nb.no/nbsok/nb/4cc43ee4b2...4f97?index=0#7

Lite utsnitt fra hjemmesida:
"Digitaliseringspolitikk

Føremål
Nasjonalbiblioteket har ein visjon om å fungere som nasjonal hugs ved å tilby eit multimedialt kunnskapssenter med fokus både på bevaring og formidling.
For å oppfylle denne visjonen skal Nasjonalbiblioteket vere eit moderne digitalt nasjonalbibliotek. Dette representerer ein ny måte å vere nasjonalbibliotek på.

Brukarane skal få tilgjenge til eit stort mangfald av digitalt innhald der og når dei måtte ønskje det.
Dette inneber at den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket skal vere synleg både i det digitale nasjonalbiblioteket og i andre populære tenester på Internett.

Samlinga vert digitalisert i samsvar med krava til langtidsbevaring av digitalt innhald,
og Nasjonalbiblioteket etablerer dei naudsynte standardane for dette i samarbeid med internasjonale aktørar.
Ved å leggje til metadata og varige identifikatorar for dei digitale objekta betrar ein høva til bevaring, bruk og ombruk i eit 1000-års-perspektiv.
Nasjonalbiblioteket legg til rette for ein mangfaldig og variert bruk av innhaldet i samlinga. Innhaldet vert gjort tilgjengeleg i attraktive format.

Måla vert nådde ved å:

• systematisk digitalisere heile samlinga til Nasjonalbiblioteket
• digitalisere etterspurt materiale (on-demand)
• inngå avtalar med utgjevarane om å få avlevert mest mogleg i digitale format
• vere eit digitalt arkiv og ein sikker oppbevaringsstad for digitalt materiale som tilhøyrer Nasjonalbiblioteket eller andre kulturinstitusjonar
• samarbeide økonomisk og fagleg med strategiske partnarar
• gje tilgjenge til ein størst mogleg del av den norske kulturarva
• inngå avtalar med rettshavarane om å gje tilgjenge til materiale som ikkje er offentleg eigedom
• vere synleg via søkemotorar og relevante portalar
• tilby ei moderne digital bibliotekteneste på nett

Digitalisering
Nasjonalbiblioteket gjennomfører ei systematisk digitalisering av heile samlinga. I tråd med pliktavleveringslova vert alt publisert materiale (uansett medium) avlevert.
Samstundes blir samlinga utvikla gjennom strategiske kjøp og gåver.
Den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket representerer eit mangfald av innhaldstypar frå mellomalderen fram til i dag.

..."

Som Rasmus Knot (http://no.wikipedia.org/wiki/Tapper_den_pysete_hunden) sier det: "Ikke verst!"