Per Egil Hegge "OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!"

[PEH]

Kapittel 14: HVA GJØR EN SOM RAMMES?

Hva skal så en pasient med mistanke om unormalt stoffskifte foreta seg?

1. Sørg for å få en lege som interesserer seg for din tilstand og ikke mener du bare er ei feit, sytende kjerring som bør sørge for å ta seg sammen og helst begynne å mosjonere.
   ---
2. Be legen ta blodprøve for å få fastslått TSH-nivået, nivået for T4 (fritt tyroksin) og for T3 (trijodtyronin). Be om å få tallene, ikke nøy deg med at legen sier at de er normale. Er de normale, og plagene fortsetter, be om å få målt forekomsten av eventuelle antistoffer (TPO), og insister på å få tatt nye prøver etter f. eks. tre måneder for å se om verdiene har forandret seg.
   ---
3. Sett opp en oversikt over symptomene, og ta med ektefelle eller andre nære familiemedlemmer som har observert din tilstand over tid.
   ---
4. Få fatt i alle de opplysninger du klarer å skaffe om sykdommen. Diskuter dem med legen, og er du for trett eller apatisk til det, få et familiemedlem til å gjøre det for deg.

Symptomene

De vanligste symptomene ved hypothyreose (lavt stoffskifte):

• Tretthet, stort søvnbehov, apati, giddesløshet, manglende initiativ, depresjon, muskel- og leddsmerter. Tørst.
  ---
• Sviktende hukommelse, nedsatt konsentrasjonsevne, manglende initiativ. Tendens til å fryse. Nedsatt appetitt, vektøkning.
  ---
• Lav blodprosent, forstoppelse, hos kvinner kraftig menstruasjon.
  ---
• Pistrete, livløst hår, tørre negler som lett sprekker.
  ---
• Harking, kraftig snorking, heshet, klump i halsen, økt størrelse på tungeroten. Dypere stemme.
  ---
• Endrede ansiktstrekk, manglende mimikk, pløsete, tørr hud, og smale, innsunkne øyne. Hørselsproblemer og øresus kan forekomme etter lengre tids sykdom.
  ---
• Redusert toleranse for alkohol.

De vanligste symptomene ved hyperthyreose (høyt stoffskifte):

• Oppjaget rastløshet (men sterk tretthet kan også forekomme), søvnløshet, sitring i fingre og tær, muskel- og leddsmerter, hjerteflimmer.
  ---
• Søvnløshet.
  ---
• Diare, hos kvinner menstruasjonsforstyrrelser.
  ---
• Press på øynene, utbulende øyeepler, synsforstyrrelser.
  ---
• Muskelsmerter, vekttap, stor appetitt. Tendenser til å svette.

Hvordan det oppleves

Opplevelsen av å ha hypothyreose kan variere, men jeg har valgt å ta med fire beskrivelser av de mentale komplikasjoner, to av dem beretninger fra kvinner som har kontaktet meg for å få hjelp. Den adferd som disse kvinnene skildrer, fører gjerne til oppfordringer fra både nærmiljø og leger om ”å ta seg sammen.”

Den ene forteller om halvhjertede selvmordsplaner, etter at hun hadde fått diagnosen. Den kom altfor sent – hennes lege reagerte ikke på et rikt utvalg av symptomer og en TSH på 11,4.

- Jeg gikk en tur ned til elva og ble sittende. Det var en vakker kveld, og plutselig kom det over meg at jeg var så syk og bidro med så lite at jeg bare var til bry for familien. Alt ville bli mye bedre for mine nærmeste hvis jeg druknet meg og ble borte. Og jeg ville heller ikke tape noe på det, jeg ville tvert i mot løse alle mine problemer. Jeg tenkte lenge på dette, og var ikke fortvilt eller nedtrykt, jeg syntes bare det virket nøkternt, veloverveid og fornuftig. Mens jeg satt der, kom min mann. Han var blitt urolig og fortalte meg senere at han var redd for hva jeg kunne finne på. Han tok meg med hjem. Jeg tror han reddet livet mitt fordi han kom.

Denne kvinnen gikk ubehandlet så lenge at hun utviklet øresus og andre hørselsplager, konsekvenser som også er beskrevet i faglitteraturen.

Til Aftonbladet fortalte en svensk kvinne våren 2000 hvordan hun oppdaget at hun var syk. Litt trett hadde hun følt seg, men tenkte det var dobbeltarbeidet som husmor og yrkeskvinne. En dag var hun på kafe og merket plutselig at hun ikke skjønte et ord av hva som ble sagt ved nabobordet. Det satt et par der og snakket svensk, de snakket tydelig, og hun hørte det var svensk, men var ikke i stand til å sette ordene sammen og få noen mening i dem. –Det var som om jeg hadde hodet fullt av bomull.

Hun hadde en del andre plager også, oppsøkte lege, fikk foretatt målinger, og verdiene viste en langt fremskreden hypothyreose.

En tredje forteller at hun ble syk under sitt første svangerskap. -Jeg ble så trett. Jeg var alltid trett. Det hendte jeg satte meg ved siden av stien og sovnet når jeg skulle gå tur. En gang falt jeg i søvn i veikanten etter at jeg hadde satt meg i snøen. Heldigvis ble jeg funnet og vekket før jeg var gjennomkald.

Om hypothyreosen var årsaken til at min mann og jeg ble skilt, vet jeg ikke. Det var vel flere ting. Men fra å være gift med en livlig og morsom jente hadde min mann plutselig ikke noe annet enn et dråg som ikke var til å rikke eller få med på noe, men som bestandig lå på sofaen og sov eller døste. En gang klarte jeg ikke å lage saus, den ble svidd. Jeg var flink til det, og sauser var viktige for min mann. Det ble en fryktelig krangel.

En fjerde kvinne fortalte etter at hun hadde fått diagnosen, om en apati som ga seg et utslag familien lo av: I butikken, når hun handlet, orket hun aldri å telle opp mynter.

- Jeg betalte alltid med sedler, og la myntene i forklelommen og lot dem ligge der. Jeg hadde ikke ork til å ta dem opp og telle dem eller veksle dem i sedler. Det var en altfor stor oppgave. Til slutt røk snoren på forkleet, det deiset i gulvet med alle myntene. Det virker ganske latterlig. Men det var ikke den makt i verden som kunne få meg til å mønstre så mye energi at jeg kunne ta myntene ut og telle dem.

Hva utløser skjoldbruskkjertellidelser?

Det vet ingen, heller ikke ekspertene. Det er en arvelighetsfaktor til stede, slik at det er grunn til å være oppmerksom på risikoen hvis foreldre, besteforeldre, tanter, onkler eller søsken har hatt plager som kan tyde på skjoldbruskkjertelproblemer.

Store påkjenninger kan tydeligvis bidra til å utløse sykdommen: For hard arbeidsbelastning, vantrivsel, livskriser i form av skilsmisser, samlivsbrudd, arbeidsløshet, dødsfall i nærmeste omgivelser, familiekonflikter. Det er også en del tilfeller hvor hypothyreose har utviklet seg etter uhell som fall, bilkollisjoner, gjerne i tilknytning til hode- eller nakkeskader. Men årsaksforholdet er ikke fastslått, langt mindre er det klarlagt.

Hos kvinner er risikoen åpenbart større i forbindelse med svangerskap, fødsel og overgangsalder. Statistisk sett øker den med alderen.

Hvor hyppige er skjoldbruskkjertellidelser?

Det antas at så mange som ti prosent av alle kvinner over 70 år har tendenser til lavt stoffskifte, tre prosent av alle kvinner over puberteten. Anslaget over menn med hypothyreose varierer fra 10 til 25 prosent av tallet for kvinner. Kvinner er mer utsatt for å få hypothyreose, ofte kortvarig, i forbindelse med svangerskap og fødsel, og dette kan være en årsak til såkalt fødselsdepresjon.

I Norge vil dette tilsi at ca. 60 000 kvinner har hypothyreose på ett eller annet stadium - mange muligens i så liten grad at det ikke er nødvendig å gi medisin. MEN DET ER NØDVENDIG Å FØLGE OPP SYMPTOMENE OG SETTE INN BEHANDLING HVIS PLAGENE TILTAR. Og hvis legen sier, som en del kvinner har fått høre, at hypothyreose ikke er en sykdom, bare en tilstand som kan være litt plagsom, men ufarlig, så skift lege raskest mulig hvis han ikke lar seg overbevise.

Spesielt hvis du gir ham materiale og han sier at det han ser, ikke kan stemme, for da ville han ha hørt om det.

---

[PEH]

EPILOG

Meldingen fra Per Egil Hegge d. 27 oktober 2008:

Jeg har skrevet et tillegg til boken. Du må gjerne legge det ut på den norske og danske hjemmesiden.

Vennlig hilsen
Per Egil Hegge

En kortfattet oppsummering


En kortfattet oppsummering av noe av det som er skjedd siden boken ”Og så må du ikke stille spørsmål” ble publisert i oktober 2000, kan kanskje ha interesse. Det har styrket meg i den oppfatning at det var behov for mer informasjon om stoffskiftesykdommer, da de kan arte seg svært forskjellig fra pasient til pasient.

Den 9. februar 2001 sammenkalte dr. med. Hans Asbjørn Holm til et møte i Den norske legeforening. Holm fikk sykdomsforfall den dagen, og møtet ble ledet av professor dr. med. Per Hjortdal. Jeg var invitert til å være til stede. Det ble enstemmig besluttet at norske leger hadde behov for mer utførlige og bedre ajourførte kunnskaper om stoffskiftesykdommer, og Tidsskrift for Den norske lægeforening ble anmodet om å publisere artikler om emnet. Disse artiklene fulgte i løpet av 2001 og 2002.

En av de sterkeste opplevelser jeg har hatt siden jeg skrev boken, fikk jeg på et skandinavisk legemøte i København 5. april 2005. Jeg var invitert til å takke for maten ved middagen, hvor jeg ble plassert ved siden av professor Hans Wiksell, Karolinska Institutet, Stockholm. Vi kom i prat om mine opplevelser, og til slutt spurte han: ”Mener du i fullt alvor at disse legene ikke visste at man kan ha stoffskiftesykdommer selv om prøvesvarene er innenfor de parametere som er definert som normale?”

Jeg svarte at det var en viktig del av diskusjonen, og at begrunnelsen for at min hustru ikke kunne ha lavt stoffskifte, var at prøvesvarene var normale.

Vilka jävla idioter! utbrøt han, en bemerkning som vakte en viss oppsikt ved et bord hvor det utelukkende – bortsett fra meg – var dannede mennesker til stede. Professor Wiksell har et internasjonalt navn og har i mange år vært med i den gruppe medisinske spesialister som deler ut nobelprisen i medisin.

Neste gjennombrudd – jeg tror det er grunnlag for å kalle det det – kom på grunnlag av den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), som ble foretatt i slutten av 1990-årene. Her ble hele den voksne befolkning i fylket undersøkt, og det omfattende materialet har vært brukt i en rekke vitenskapelige artikler. En viktig delkonklusjon er at stoffskiftesykdommer er betydelig mer utbredt enn man tidligere har antatt. [1]

I april 2008 fikk en forsker ved NTNU i Trondheim, Bjørn Olav Åsvold, godkjent sin avhandling ”Thyroid function and cardiovascular health” for den medisinske doktorgrad. I samarbeid med professor Lars Vatten ved NTNU ble innholdet i avhandlingen publisert i det ansette amerikanske tidsskriftet Archives of Internal Medicine høsten 2008. Åsvolds hovedkonklusjon er at også svak (subklinisk) hypothyreose, som vanligvis ikke forutsetter medisinering, øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. I amerikanske fagmiljøer har dette arbeidet vakt svært stor oppsikt, noe man kan se av reaksjonene på artikkelen.

Dette er stikk i strid med det som var grunnoppfatningen – dessverre ikke utryddet ennå – blant de dominerende norske endokrinologer i 1980-årene og langt ut på 1990-tallet: Lavt stoffskifte forekommer sjelden, er ufarlig, om enn i noen tilfeller litt ”brysom”, og lar seg lett helbrede ved medisinering med thyroxin.

Alle disse tre punktene gjenspeiler feilaktige oppfatninger. Det er etter min mening grunnlag for å hevde at de gjenspeiler grovt feilaktige oppfatninger.

Det bør understrekes at jeg er ute av stand til å skrive dette som uhildet observatør.

Per Egil Hegge

[1] HUNT-undersøkelsen er Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, hvor man foretok en grundig, systematisk undersøkelse av helsetilstanden hos hele den voksne befolkning i fylket. Den ble gjort i slutten av 1990-årene. Den viste at forekomsten av stoffskiftesykdommer og subklinisk hypotyreose er betydelig høyere enn man tidligere hadde antatt at den var.

Det er Lars Vatten og Bjørn Åsvold ved NTNU i Trondheim som ved hjelp av dette materialet har påvist sammenheng mellom hypotyreose og økt risiko for hjertesykdommer. Deres arbeid har vakt svært stor oppsikt i USA – det er ikke hvem som helst som får artikler publisert i Archives of Internal Medicine – og det skulle nå bare være et tidsspørsmål før endokrinologene i Norge, dessverre som noen av de siste i verden, blir oppmerksomme på faremomentene ved en høy TSH og ved subklinisk hypotyreose.

Flere og flere leger regner en grenseverdi av TSH på 4,5 som altfor høy. Noen er tilbøyelige til å medisinere med tyroksin (levaksin) allerede ved en TSH på 2,5. Det gjelder særlig hvis TSH har steget fra for eksempel 1,0 til 2,5 i løpet av forholdsvis kort tid. Den tradisjonelle norske oppfatningen har vært at man er frisk så lenge TSH ikke kryper over 4,5, altså en rent statisk tolkning av prøvesvarene. I de fleste land utenfor Skandinavia vil legen tolke dem dynamisk, og spørre: Har TSH-nivået endret seg i en retning som gjør at vi bør overveie medisinering? Svaret bikker gjerne i retning av et ja dersom pasienten i tillegg har begynt å utvikle symptomer.

Men i den siste tiden har følgende fenomen virket svært foruroligende på meg: Flere og flere pasienter som medisineres med tyroksin (levaksin), forteller meg at de har fått denne beskjeden fra legen: ”Nå viser prøvesvarene at du er frisk, du har normalt TSH-nivå, så nå kan du holde opp med medisinen.” Jeg skulle gjerne vite hvor dette kommer fra, for det er så galt som det kan få blitt: Det kan sammenlignes med at pasienter som går på psykofarmaka for å holde en sinnslidelse under kontroll, finner ut at de er friske fordi de føler seg friske, og derfor holder opp med å ta medisinen.

Dette er en ny og uventet konsekvens av at legeutdannelsen i Skandinavia i årevis har vært utilstrekkelig hva thyreoidea angår. Det er meget trist. Det er også uansvarlig, og situasjonen er ikke bedre i våre nærmeste naboland. Jeg kjenner tilfeller i Danmark hvor en pasient med sterk hypertyreose (hjerteflimmer, vekttap, diaré og så kraftig exoftalmus (utstående øyne) at hun fikk dobbeltsyn og vanvittige smerter i øynene) fikk høre av legen at ”vi skal nok ordne opp med ditt stoffskifte. Men dine øyeplager har ikke noe med det å gjøre, så du må konferere med en øyelege om det.”

Det er omtrent som å si at ”du har meslinger, og dem skal vi nok kurere. Så har du også utslett, men det må du gå til en hudlege med, for det har ikke noe med meslingene å gjøre.”

Da jeg skrev den første artikkelen (1986) om mangelfulle kunnskaper og feilaktig utdannelse om skjoldbruskkjertelsykdommer, fikk jeg høre at jeg overdrev, og at skjoldbruskkjertelplager, særlig lavt stoffskifte, forekommer sjeldent, at det er ufarlig, selv om noen av symptomene kan være litt brysomme, og at det lett kan helbredes ved å sette inn medisinering.

Dette er rav ruskende galt. Men dessverre finnes det ennå leger som er overbevist om at det er slik, og om at jeg, som daværende helsedirektør Torbjørn Mork sa i NRK: ”Hegge skyter langt over målet med sin ubegrunnede kritikk.”

Min prognose er at artikkelen i Archives of Internal Medicine kommer med i pensum på de fire medisinske fakulteter i Norge, og det ganske snart. Det er et fremskritt.

Per Egil Hegge

---

Takk Per Egil Hegge

[Mod]

Det eksemplaret som jeg lånte på Biblioteket var nærmest i laser og de får heller ikke bestilt på nytt -
boka kommer nemlig ikke i nye opplag - dette iflg cappelens hjemmeside:

"Og så må du ikke stille spørsmål
Per Egil Hegge utsolgt, kommer ikke igjen
kr 249,- "

Bra at den ligger her, da

[Kevlin]

Idag fant jeg ut noe nytt om Nasjonalbiblioteket:
det går an og lese bøker som de har digitalisert der bl.a Hegges bok:
http://www.nb.no/nbsok/nb/4cc43ee4b2...4f97?index=0#7

Lite utsnitt fra hjemmesida:
"Digitaliseringspolitikk

Føremål
Nasjonalbiblioteket har ein visjon om å fungere som nasjonal hugs ved å tilby eit multimedialt kunnskapssenter med fokus både på bevaring og formidling.
For å oppfylle denne visjonen skal Nasjonalbiblioteket vere eit moderne digitalt nasjonalbibliotek. Dette representerer ein ny måte å vere nasjonalbibliotek på.

Brukarane skal få tilgjenge til eit stort mangfald av digitalt innhald der og når dei måtte ønskje det.
Dette inneber at den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket skal vere synleg både i det digitale nasjonalbiblioteket og i andre populære tenester på Internett.

Samlinga vert digitalisert i samsvar med krava til langtidsbevaring av digitalt innhald,
og Nasjonalbiblioteket etablerer dei naudsynte standardane for dette i samarbeid med internasjonale aktørar.
Ved å leggje til metadata og varige identifikatorar for dei digitale objekta betrar ein høva til bevaring, bruk og ombruk i eit 1000-års-perspektiv.
Nasjonalbiblioteket legg til rette for ein mangfaldig og variert bruk av innhaldet i samlinga. Innhaldet vert gjort tilgjengeleg i attraktive format.

Måla vert nådde ved å:

• systematisk digitalisere heile samlinga til Nasjonalbiblioteket
• digitalisere etterspurt materiale (on-demand)
• inngå avtalar med utgjevarane om å få avlevert mest mogleg i digitale format
• vere eit digitalt arkiv og ein sikker oppbevaringsstad for digitalt materiale som tilhøyrer Nasjonalbiblioteket eller andre kulturinstitusjonar
• samarbeide økonomisk og fagleg med strategiske partnarar
• gje tilgjenge til ein størst mogleg del av den norske kulturarva
• inngå avtalar med rettshavarane om å gje tilgjenge til materiale som ikkje er offentleg eigedom
• vere synleg via søkemotorar og relevante portalar
• tilby ei moderne digital bibliotekteneste på nett

Digitalisering
Nasjonalbiblioteket gjennomfører ei systematisk digitalisering av heile samlinga. I tråd med pliktavleveringslova vert alt publisert materiale (uansett medium) avlevert.
Samstundes blir samlinga utvikla gjennom strategiske kjøp og gåver.
Den digitale samlinga til Nasjonalbiblioteket representerer eit mangfald av innhaldstypar frå mellomalderen fram til i dag.

..."

Som Rasmus Knot (http://no.wikipedia.org/wiki/Tapper_den_pysete_hunden) sier det: "Ikke verst!"