Per Egil Hegge "OG SÅ MÅ DU IKKE STILLE SPØRSMÅL!"

[PEH]

Kapittel 7: 1990: DET STORE AUDITORIUM

Men om Mørk ikke visste hva han skulle gjøre, visste en av de innklagede det. Han skrev en artikkel i Aftenposten hvor han i pakt med sin adferd ikke nedlot seg til å nevne noe navn, men antydet at det kanskje var noen som hadde registrert kritikk i massemediene over standarden på den medisinske undervisning og over behandlingen av skjoldbruskkjertellidelser. Slik kritikk var det ikke noe som helst grunnlag for. Tvert i mot ble det nå foretatt langt flere prøver enn før med sikte på å stille den riktige diagnose. Og muligheten for å gjøre det var forbedret på imponerende og betryggende vis. Hva gjaldt de syke som hadde forskjellige diffuse klager og mente de skyldtes svikt i skjoldbruskkjertelen, avslørte prøveresultatene ofte at det slett ikke var det som feilte dem, og det var da ”legens første plikt å skåne disse pasientene for thyroksin”.

Jeg skrev et tilsvar hvor jeg sa at det var jo noen av oss forbrukere av medisinske tjenester som i vår naivitet hadde ment at legens første plikt var å hjelpe folk, men at det var såre greit å bli revet ut av sine villfarelser. En annen lege uttalte seg skråsikkert om ”denne relativt sjeldne sykdom”- hypothyreose. Ham skulle jeg møte bare noen dager senere under andre omstendigheter.

Jeg hadde også levert en kopi av klagen til daværende dekanus ved Det medisinske fakultet, professor Erik Thorsby. Han mottok meg meget vennlig, hørte på meg, og behandlet saken meget raskt: Han henvendte seg til medisinske fakulteter i Sverige og Danmark og spurte om hvordan man der underviste om skjoldbruskkjertelsykdommer. I løpet av kort tid hadde han det svar at det var som i Norge. Og da var jo alt i orden. (Vi kommer tilbake til denne ”orden” i siste kapittel.)

Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo arrangerte nå et orienteringsmøte for å forsikre studentene om at standarden på undervisningen lå på det høyest tenkelige nivå, tross endel Legmannspåstander i pressen. Det fant studentene selvsagt betryggende, men de var nå blitt så pass interessert i problemstillingen at de inviterte meg til debatt. Den ble avviklet 3. oktober 1990 i Rikshospitalets store auditorium. Jeg var kommet til Oslo samme dag fra Washington og tenkte at dette ikke kom til å gå særlig bra – virkningen av tidsforskjellen kan slå hardt etter en bortimot søvnløs natt over Atlanterhavet. Men jeg troppet nå opp, ble vennlig mottatt av arrangørene, og geleidet inn i et auditorium som var så pakkfullt at mange måtte stå. Jeg dro kjensel på en rekke medisinere, mange av dem pensjonister.

Med ansiktet mot forsamlingen satt jeg sammen med seks andre. Fem av dem var leger og/eller professorer i medisin, og så var det en kvinnelig advokat som hadde erstatningssaker for feilbehandling som spesialfelt. Jeg følte meg nokså liten.

Men jeg hadde av ren slump fått en taktisk fordel rett i fanget: Datoen. Og da jeg fikk ordet, innledet jeg slik:

- Når jeg sier jeg er glad over å være her, er det mer enn en frase, for jeg er her som deltager i en diskusjon hvor det er tillatt å stille spørsmål. Det er annen gang jeg er i dette auditoriet. Første gang, for bare fire år siden, fikk jeg komme mot et løfte om at jeg ikke måtte gjøre det. De av dere som mener at jeg ikke har særlig store medisinske kunnskaper, har rett. Det er ikke mitt fagområde. Men jeg har et slags spesialfelt jeg også, jeg har i tredve år syslet med politiske systemer hvor det er, eller rettere sagt var, forbud mot å stille spørsmål, og hvor det var sanksjoner mot dem som spurte. Kommunismen er et slikt system. Og akkurat i dag, 3. oktober 1990, havner en stat hvor det ikke var lov å stille spørsmål, på historiens skraphaug. DDR avvikles og dør, og det er fest i Berlin i kveld. DDR inkarnerte og representerte et system, en tankegang, som forbød spørsmål, ja, bygde en mur mot dem. Ethvert slikt system mister evnen til å utvikle seg, det forstenes og forvitrer og faller i grus. Slik vil det også uavvendelig gå med Medisinsk fakultet her i Oslo hvis dere ikke innfører en helt annen ordning og tillater at det blir stilt spørsmål.

Jeg tok den lengste kunstpausen jeg noen gang har bevilget meg, og regnet med at det ville gå nedover bakke etter dette.

Det gjorde det vel også, men det var nå et par professorer som støttet meg, særlig når det gjaldt mine tanker om behovet for å være åpen for nye teorier og for fremskritt. Så kom det en gavepakke fra en av deltagerne, som gjentok, slik han hadde gjort i et intervju med Aftenposten to uker tidligere, at dette var en sjelden sykdom, og – underforstått – at det ikke var noe å mase med.

Den var jeg forberedt på, så jeg ba om replikk og sa: -Det er faktisk galt. Den er ikke sjelden, og dette er ett av de punkter hvor det i en årrekke er blitt gitt systematisk feilundervisning her på fakultetet. Jeg har forberedt en konvolutt med kopier av et lite dusin fagartikler fra medisinske tidsskrifter som viser at det ikke er slik som doktoren sier, og jeg ber om at denne konvolutten blir sendt til ham med det samme. Det er ikke mer enn hundre sider.

Ikke bare kalenderen, men også bordplasseringen var på min side den kvelden. Jeg satt ytterst til venstre, han satt ytterst til høyre. Den store, hvite konvolutten gikk gjennom seks par hender, langsomt, som i sakte kino, langs det lange kateteret, tvers over auditoriets kortvegg, og hele forsamlingen fulgte den som en uendelig langdryg, men målrettet tennisball. Mottageren rakk å bli godt rød om ørene før den havnet hos ham - og han grep den som om den var noe katten hadde dratt inn fra øsregnet.

Studentene inviterte på et glass øl etterpå, og da ble det virkelig diskusjon. Oslo-oppholdet ble kort, men jeg var strålende fornøyd, også fordi jeg snakket på et par lunsjmøter på sykehus, og jeg følte meg som en sann folkeopplysningsmann.

I desember 1990 var jeg igjen i Oslo, igjen for å snakke på et par sykehus, men mest interessant av alt: Jeg ble bedt om å komme på stiftelsesmøte i Norsk Hypothyreoseforening. Det var en rekke kvinner - og en håndfull menn - som hadde funnet ut at det var et navn på det som feilte dem, de kunne få en diagnose, og de ville slutte seg sammen for å skaffe og spre opplysning. Blant dem som kom, var også professor Egil Haug fra Aker sykehus, en lege jeg ofte har vært uenig med, men som aksepterer at spørsmål kan stilles og problemer diskuteres.

1991

Klagesaken til Legeforeningens etiske råd mot den ene av de tre professorene ble i første instans behandlet på mønstergyldig vis, med tilsvar fra den innklagede og kommentar til tilsvaret igjen i to omganger. Deretter ble jeg innkalt til møte med den innklagede og sluttbehandling i Etisk råd i Legeforeningens hovedkvarter, den gang på Lysaker, 5. mars 1991. Da var det ikke mulig for meg å møte; det var krig mot Saddam Hussein i januar-februar 1991 og følgelig mer enn nok å holde på med for en Washington-korrespondent. Jeg syntes heller ikke jeg kunne trekke større veksler enn jeg allerede hadde gjort på arbeidsgiveren. Så jeg sa at de fikk sluttbehandle saken i mitt fravær. Jeg regnet sjansen for å få medhold som svært liten. Det tok jeg med ro. Hovedpoenget med klagen var at denne professorens adferd overfor enkelte pasienter var så klanderverdig at han burde endre den. Å få en sak i Etisk råd er ubehagelig - og et skudd for baugen. Hvis det alene fikk ham til å oppføre seg litt mer anstendig, ville jeg ha oppnådd det jeg var ute etter. Og fortsatte han som hittil, kunne det umulig gå særlig lang tid før neste klage kom, og den ville bli mer vrien for ham. Jeg ville i siste instans vinne også om jeg skulle tape.

Klagen ble avvist, og han fikk kjennelse for at hans opptreden og adferd var lytefri. Jeg slo meg til ro med det - men oppdaget så at en lege som hadde vært utsatt for et meget grovt utfall fra hans side, ikke var blitt kontaktet av Etisk råd. Denne legen hadde jeg oppgitt som en som kunne utdype klagen. Han var villig til det – ingen selvsagt ting slik kollegialiteten er blant medisinere.

Jeg lot det gå tre-fire år før jeg tok kontakt med rådets formann, en professor i Tromsø. Han husket saken, og jeg forsikret ham om at jeg ikke aktet å anke eller be om ny behandling, og at det også var av den grunn jeg ikke hadde henvendt meg til ham. Men jeg hadde altså undret meg litt over at rådet ikke hadde satt seg i forbindelse med denne legen. -Nei, sa formannen, vi gjorde ikke det, for Etisk råd er jo ikke noe etterforskningsorgan.

Jeg sa at jeg var klar over det, men her var det ikke snakk om å drive etterforskning, bare om å ta en telefon. Men siden nå saken var brakt på bane - var rådets formann interessert i å høre hva denne legen ville ha fortalt rådet?

Det var han, selv så lang tid senere.

Jeg fortalte så at denne legen var blitt oppsøkt av en pasient, en godt voksen dame, som var blitt kastet ut av professoren, med beskjed om at det ikke feilte henne noe annet enn innbilning. Legen, som hadde kjent professoren helt fra studietiden, så med en gang at pasienten var sterkt nedbrutt, både over et stort antall plager og av professorens adferd, og at hun med overveiende sannsynlighet led av en alvorlig hyperthyreose, det motsatte av hypothyreose, med klare ytre symptomer. Prøvene bekreftet diagnosen, og han satte i gang behandling før han overlot henne til en av hennes slektninger, som var nesten ferdig utdannet medisiner. Men han syntes tilfellet var så hårreisende at han ringte professoren for å fortelle ham at dette var en sak som han ikke hadde håndtert særlig bra, hverken
psykologisk eller faglig.

-Og da, fortalte han meg, ble jeg skjelt ut grovere enn noen gang. Jeg synes ikke sånt kan passere, hverken overfor pasienter eller kolleger.

Det kom nå en kort replikk fra formannen i etisk råd:

- Åj! sa han.

- Ja, sa jeg, kanskje bør dere vurdere å ta den telefonen neste gang. Men her har dere foretatt en granskning og en saksbehandling hvor hensikten var å finne ut minst mulig - og det klarte dere også. Det har ført til at jeg har en behersket respekt for Legeforeningens etiske råd, tilføyde jeg.

Formannen sa at han forsto det. Og han ville vurdere en endret saksbehandling.

Den andre delen av klagen, som gjaldt det faglige innholdet i Undervisningen, og som ikke hadde noe med medisinsk etikk å gjøre, fikk en rent parodisk sluttbehandling etter at helsedirektør Mork aldri klarte å finne ut hvor, og av hvem, den skulle behandles. De eneste instanser som vurderte den, var de tre som var innklaget. De kom - sikkert etter grundig og samvittighetsfull vurdering - til det resultat at deres egen undervisning var fullt ut holdbar. Dette var en saksbehandling etter Morks hjerte.

Nå, våren 1991, lot det til at vi omsider var kommet dit den ene av de tre mente vi var allerede i 1986: Causa finita - saken avsluttet.

Men så blandet supermaktene seg inn.

[PEH]

Kapittel 8: 1991: STORPOLITIKKEN MELDER SEG PÅ

Den 4. mai 1991 gikk alarmen i Washington: President George Bush var blitt fløyet i helikopter til militærsykehuset i Bethesda utenfor hovedstaden med hjerteflimmer. Etter noen dager ble det klart at han var utenfor fare, og en diagnose forelå: Hyperthyreose - altså en for aktiv skjoldbruskkjertel og et for høyt stoffskifte, det motsatte av hypothyreose. Alarmen går alltid hvis presidenten blir syk, og den fikk en ekstra styrkegrad fordi tilliten til hans visepresident, Dan Quayle, ikke var synderlig solid. Bush ble behandlet etter forskriftene. Da diagnosen var klar, fikk han en dose radioaktivt jod som setter skjoldbruskkjertelen ut av spill. Pasienten utvikler da hypothyreose og må gå på tyroksin resten av livet. (Hans pressetalsmann, Marlin Fitzwater, skriver i sine memoarer at det tok litt tid, slik det ofte gjør, å finne riktig dosering, og at piffen var ute av Bush under valgkampen i 1992, da han tapte for Bill Clinton i sitt forsøk på å bli gjenvalgt.)

Nå hadde det seg slik at jeg kjente til et tilfelle med en oslomann som også hadde utviklet hyperthyreose. Det mest synlige symptom er utstående øyne, og hos ham var det kommet så langt at han ikke var - og fremdeles ikke er - i stand til å få øyelokket til å lukke seg over øyeeplet, og han må ha ekstraordinært lange brillestenger. Dette er smertefullt, og det kan også medføre alvorlige, langvarige og i verste fall varige synsforstyrrelser. Andre symptomer er høy puls, svette, diare, hjerteflimmer og vekttap. (Bush hadde gått ned syv kilo på noen uker våren 1991, og det vakte legenes mistanke med en gang da de fikk ham inn).

Oslomannen, derimot, ble ikke tatt under forsvarlig behandling. Han havnet hos den professoren jeg hadde innklaget både for feilaktig undervisning og bøllete adferd, og pasienten fikk høre at det han trengte, var mosjon. På en tur i Nordmarka, som var det ”resepten” lød på, kollapset han - og havnet hos en annen lege som ga ham forsvarlig behandling. Men da var det for sent å helbrede hans exophtalmus - de utstående øynene. Denne legen hadde fortalt meg historien, selvsagt uten å navngi pasienten. Hva han ikke visste, og han vet det ikke før han eventuelt leser dette, er at pasientens hustru var i min kones omgangskrets, så jeg hadde hørt historien før. Jeg visste også at han ble brukt som demonstrasjonspasient under forelesningene på fakultetet - men uten opplysning om at han hadde fått litt spesielle medisinske råd, og slett ikke hvem de kom fra. Man er jo kollegial. Dermed hadde jeg to ganske solide kilder for en artikkel som jeg skrev i Aftenposten mot slutten av mai under overskriften ”Bush ble ikke sendt på tur”. Hovedpoenget var at det ville han sannsynligvis ha blitt hvis han hadde vært statsminister i Norge, utviklet de samme symptomer som Bush og fått behandling fra Norges toneangivende spesialist, og at dette kanskje ikke var helt betryggende.

Det hender ofte at leger tar til motmæle når jeg skriver om slike ting, og avisen plikter selvsagt å gi dem spalteplass. Denne gang kom det ikke noe til redaksjonen. Derimot innfant det seg et ganske konsist privat brev fra den ene kilden, som mente at jeg hadde sviktet ham. Han var opprørt. Jeg skrev tilbake at jeg hadde innvendinger mot å bli skjelt ut for å ha drevet legitim journalistisk virksomhet, og enda mindre for å ha klart å berge min kones liv, til tross for laugets innsats i motsatt retning.

Men i Helsedirektoratet gjorde denne historien ikke noe inntrykk. I hvert fall påvirket den ikke saksbehandlingen. Andre steder i det medisinske miljø begynte det imidlertid å summe litt.

[PEH]

Kapittel 9: 1993: VENDEPUNKTET

I august 1992 vendte vi hjem fra Washington, og jeg tiltrådte stillingen som kulturredaktør – igjen en redaktørstilling jeg ikke hadde bedt om. Birgit var ikke fullstendig frisk, men i så pass god forfatning at hun ikke kunne forsøke å strekke sin permisjon fra Barnehagekontoret i Oslo kommune lenger. Og jeg kunne heller ikke forsvare å klore meg fast til den attråverdige korrespondentstillingen i Washington ut over en drøy fire-årsperiode. På etterjulsvinteren 1993 gjorde jeg opp et regnskap som ikke var altfor oppmuntrende, men heller ikke totalt nedslående. Birgit var i live og noenlunde arbeidsfør, og det var det viktigste. Gjennomslag for mine tanker hadde jeg dessverre ikke fått, med noen få unntak hadde norske leger avvist mine synspunkter, til dels med svært uforskammede fotnoter. Jeg konsentrerte meg om å sende de mennesker som ringte meg med symptombeskrivelser som kunne tyde på skjoldbruskkjertelplager, til de mer sympatisk innstilte og nysgjerrige legene for konsultasjon. Det var påfallende at mange av dem var utdannet i utlandet. Jeg hadde ikke vunnet, men som amatørsjakkspiller og middels fotballinteressert visste jeg at heller ikke Garri Kasparov eller Rosenborg vinner alt. På den annen side hadde jeg ikke fullstendig tapt heller. Stadig kom det takkebrev fra kvinner som hadde fått hjelp, av og til også fra deres ektemenn, og til trøst utarbeidet jeg min egen, høyst private vekslingsrate: Ett takkebrev tilsvarer ti medisinske utskjellinger. Også om kursen hadde vært omvendt, ville jeg ha gått med betydelig overskudd.

Nå skjedde to fullstendig uventede ting.

I april 1993 ble jeg med på en konferanse i Arkhangelsk i Russland som journalist sammen med en gruppe fra Universitetet i Tromsø. De skulle diskutere det videre samarbeidet mellom universitetene i de to byene, og det var jo saktens noe å skrive om for en kulturredaktør. Det var dessuten min første reise til Russland siden jeg ble utvist fra Moskva i 1971, og i Arkhangelsk hadde jeg aldri vært. Byen var stengt for utlendinger i Sovjetperioden, det lå både fangeleire og viktige militære havner og verft like i nærheten, blant annet nabobyen Severodvinsk – hvor atomubåten ”Kursk” må ha vært under bygging akkurat da.

Under flyturen kom professor Johan Sundsfjord og satte seg ved siden av meg. Han var den gang overlege ved Regionssykehuset i Tromsø, og hans fagfelt er endokrinologi. -Du har skrevet mye interessant om skjoldbruskkjertelen, sa han. -Tror du du kan komme til Tromsø og forelese for studentene mine om skjoldbruskkjertellidelser? spurte han. Hadde jeg ikke sittet fastspent, ville jeg ha ramlet ut av setet. Han tilføyde at han hadde lest det jeg hadde skrevet, og mente det var interessant å diskutere, og for studentene ville det være lærerikt å høre om mine erfaringer.

Jeg svarte litt forsiktig at jeg kunne vel det, men han måtte kanskje være forberedt på at hans kolleger i Oslo neppe ville synes at en slik innbydelse var noen glimrende ide.

- Å næi, sa han, vi veit jo at du e kontroværsiell. Men du førstår, i Tromsø gjør vi det litt ainnless. Vi finner ut kolessen dæm gjør det dær nede i Kristiania - og så gjør vi det stikk motsatte.

Jeg sa at han i så fall antagelig hadde funnet rette mann.

Medisinstudiet i Tromsø er litt mer fritt - siden er mye av opplegget blitt kopiert i Oslo og Trondheim og etter hvert også i Bergen, med overgang til det som heter problembasert læring der også. Den siste uken før jul er på mange vis ekstra ”problematisk, de pleier å ha en rekke forelesere uten medisinsk bakgrunn, men med spesielle erfaringer og synspunkter i utkanten av både pensum og av vanlig aksepterte oppfatninger. Hensikten er at studentene skal eksponeres for ukonvensjonelle vurderinger og få høre hvordan legfolks møte med den medisinske verden kan arte seg. Og fremfor alt skal de spørre. I Tromsø var det alltid lov å stille spørsmål. En forelesning i vanlig, medisinsk faglig forstand var det altså ikke tale om, rimeligvis bruker man høyt kvalifiserte medisinere til slikt. Sundsfjord benyttet det siste forholdet som forsvarslinje når han, forutsigelig nok, ble bebreidet av sine kolleger i Oslo for at han var så uansvarlig at han slapp en ulært villmann som meg inn i den helligst tenkelige av alle haller - et medisinsk auditorium.

At det ikke bare var lov, men ønskelig at studentene stilte spørsmål, tiltalte meg, og jeg svarte ja med forankring i det trønderske ordtaket ”Konsta stig, sa skreiddar'n - hain fløtta på lofte”.

Neste overraskelse var jeg enda mindre forberedt på.

14 dager etter Arkhangelsk-turen, en maikveld i 1993, kom en mann bort til meg i foyeren i Oslo Konserthus og presenterte seg. Jeg hadde vært klassekamerat med en i hans nære familie, og sett ham som 12-åring ca. 35 år tidligere, så jeg kjente ham ikke igjen. Han var lege ved et sykehus på Østlandet.

- Er du klar over hvilken kjempejobb du har gjort med det du har skrevet om skjoldbruskkjertelen? spurte han.

Jeg tenkte at dette sannelig er de underlige tildragelsers vår, og svarte at jeg ikke akkurat hadde noen følelse av det, bortsett fra at jeg var sikker på at min kone ikke ville ha overlevd hvis jeg ikke hadde grepet inn et par ganger, og at det var stort nok for meg. Men ut over det...

- Det du har gjort, har ført til at det pågår en intens diskusjon om skjoldbruskkjertellidelser i legemiljøer over hele landet, og nå skal du høre hva som skjedde i går på det sykehuset hvor jeg arbeider. Vi skrev ut en kvinne i 60-årene, og hun gikk ut av sykehuset for egen maskin. Da hun kom inn for noen uker siden, var hun i koma, klarte ikke å puste ved egen hjelp, og ble lagt i respirator. Legen ba straks om å få tatt prøve av skjoldbruskkjertelfunksjonen, og fikk beskjed om at TSH-tallet kanskje var litt høyt, men ikke så høyt at det kunne forklare tilstanden. Vi fikk henne ikke av respiratoren, og vi måtte gå inn og tømme tarmen hennes ved operasjon, så forstoppet var hun. Hun ble ikke bedre, og lå i respiratoren i tyve døgn - det koster 30 000 kroner døgnet. Så spurte legen om tallene, og fikk høre at TSH var så høyt som 15. Da skrek han stygt og spurte om de ikke visste at det er livsfarlig, og at normalspektret er 0,2-4,5. Han begynte nå å gi henne tyroksin, og hun kviknet til. Ganske raskt klarte hun å puste ved egen hjelp, og, som sagt, i går kunne vi skrive henne ut. Men før vi gjorde det, hadde vi et møte hvor vi gjennomgikk sykdomsforløpet for å se litt på når vi burde ha klart å stille diagnosen og gi henne den behandlingen hun skulle ha hatt. Det var nokså mange tidspunkter, og vi hadde ikke klart det. Alle visste at vi hadde bommet. Det ble helt stille rundt bordet, og så kom det fra en av mine kolleger: -Herre Gud. Jeg håper at Per Egil Hegge aldri får høre om dette tilfellet. Han smilte.

Jeg følte meg selvsagt beæret og lett rørt over fromheten i hans navnløse kollegas bønn, men saken hadde en annen side. Dette forløpet tydet altså på at i tillegg til at de ikke ville gi tyroksin, nær sagt uansett, så var det lagt så lite vekt på alvoret i og komplikasjonene ved sykdommen at en lege på et sykehus ikke hadde greie på tallverdier som signaliserer en klart, og i realiteten livstruende, patologisk tilstand. Og det signalet står med ildbokstaver når det kommer fra en pasient i koma. Det hører med til historien at kvinnen hadde arbeidet i en ikke-medisinsk stilling på ett annet av våre større sykehus, var begynt å skrante, og hukommelsen var begynt å svikte. Det gjorde det vanskelig for henne å klare den jobben hun hadde, og etter lang tids sykemelding var hun blitt uføretrygdet. Hun var enslig, hadde ikke noe nettverk, og ble til slutt funnet og innlagt i svært forkommen tilstand våren 1993.

Jeg skal ikke henge ut det sykehuset her, for der har mye rettet seg siden. Men det må likevel sies at dersom det er ett arbeidssted i Norge hvor de burde ha fanget henne opp, er det dette.

Og det gjorde de ikke.

Jeg begynte å arbeide med Tromsø-forelesningen min, tilskyndet av en annen henvendelse. En sykehuslege som jeg traff ved en tilfeldighet, spurte alvorlig, men ikke uvennlig, om jeg skjønte hvor stor skade jeg hadde tilføyd legenes anseelse med mine skriverier om hypothyreose. Du vet, sa han, dette er ikke noen farlig sykdom. Det gjør ikke noe om en pasient går med disse moderate plagene en ti års tid mens man ser på hvordan det eventuelt utvikler seg, og så gir man medisin når man er sikker på diagnosen og har fastslått at det for eksempel ikke er Bechterews sykdom (en reumatisk lidelse) eller noe annet, og så retter alt seg ganske raskt.

Jeg svarte at det stemmer med det du har lært, men det stemmer ikke med virkeligheten, ikke med faglitteraturen og slett ikke med de fleste pasienters opplevelse av sykdommen. Det er i denne misoppfatningen av sykdommens alvorsgrad problemet ligger, og det er derfor jeg har skrevet, sa jeg. Jeg tilbød ham en dose faglitteratur. Han var bare så måtelig interessert.

Helsedirektør Mork var gått bort høsten i forveien, og etter den tankevekkende og uhyggelige beretningen om et kunnskapsnivå som gjør at et sykehus ikke med det samme ser forbindelsen mellom en pasient i koma og en TSH som er ”i høyeste laget” (og viser seg å være så høy som 15) tenkte jeg at det kunne ha noe for seg å snakke med hans etterfølger, Anne Alvik. Hun var åpen for den mulighet at jeg kanskje ikke hadde skutt over målet med mine påstander om manglende kunnskaper om skjoldbruskkjertelen, ikke minst i lys av tilfellet med kvinnen i respiratoren. Men jeg fikk ikke inntrykk av at hun hadde tenkt å foreta seg noe spesielt.

I Den norske lægeforening ble det også en noe større interesse, og sommeren 1993 ble jeg intervjuet i foreningens tidsskrift. Jeg sparte ikke akkurat på konfekten, syntes ikke jeg hadde noen grunn til det heller, og brukte som argument mot klokkertroen på målingenes pålitelighet og den manglende interesse for hvordan pasientene opplevde situasjonen, et velkjent utsagn: Dersom kartet ikke stemmer med terrenget, så er det forholdsvis sjelden kartet som har rett. Man bør da se litt mer på landskapet.

Siden jeg hadde kritisert enkelte legers arroganse, ble jeg rimelig nok også spurt om pressefolks adferd og oppførsel, og jeg ga uttrykk for noe som hadde opptatt meg lenge: Allerede da var det blitt vanskeligere å komme inn på journalistutdannelsen enn på medisinstudiet, og jeg så som en mulig, og slett ikke ønsket, konsekvens at dette kunne gjøre journalister enda mer arrogante enn leger.

Noen dager senere fikk jeg en telefon fra en gammel venn, USAs tidligere ambassaderåd John Ausland, nå en våken og aktiv pensjonist i Oslo. Han hadde lest intervjuet og spesielt merket seg slutten, og hadde følgende spørsmål:

- Du sier at dere journalister kan bli mer arrogante enn leger. Per Egil, hva i all verden er det som får deg til tro at den tilstanden ikke for lengst er inntrådt?

Jeg hadde ikke noe svar.

[PEH]

Kapittel 10: 1995: OG DESSUTEN HAR VI RETTET PÅ DET NÅ!

Det meste fortsatte å gå sin skjeve gang. Det kom mellom fem og ti henvendelser i måneden fra mennesker som lurte på om jeg kunne finne en lege som kunne hjelpe dem med plager som kunne tyde på stoffskifteproblemer. Etter hvert hadde jeg en håndfull jeg kunne sende dem videre til. Litt godmodig omtalte jeg dem, overfor en bekjent som er lege, som ”mine pasienter”, og enda han ikke er uten humoristisk sans, ble han like sur hver gang. Så pass moro syntes jeg jeg måtte unne meg - jeg hadde faktisk betalt for den, både med penger og innsats. Og han ble jo ikke blidere når jeg spurte ham om han hadde noen forklaring på at de henvendte seg til meg og ikke til ham eller hans kolleger.

En kvinne som i lang tid var blitt behandlet med et medikament mot depresjon, litium, hadde tatt kontakt i 1993. Da hadde hun kommet under vær med at litium, som virker stemningsregulerende, både kan utløse og forverre hypothyreose. Mye tydet på at det var hva hun i utgangspunktet hadde lidd av. Hun anla erstatningssak for feilbehandling. Jeg rådet henne ikke til det; det var ikke vanskelig å forutse at legene ville stille med en del ”eksperter” som igjen ville forsikre retten om at dette hadde de greie på, og at de hadde gjort alle ting vel, og juristene ville ikke kunne mønstre nok fagkunnskap til å gjendrive påstandene. Men da hun insisterte, og spurte om jeg ville være sakkyndig vitne for henne, sa jeg selvsagt ja.

Saken kom opp mot senhøstes 1994. Jeg forklarte meg, og vitneavhøret ble greit avviklet. Motparten, som var representert ved ett av Norges klassiske juridiske etternavn, så med forakt på meg som det udannede og uopplyste krek jeg var, og hadde ingen oppfølgningsspørsmål.

Dommen forelå ved årsskiftet 1994-1995. Den gikk i hennes disfavør, og hun ble også dømt til å betale saksomkostninger. Men begrunnelsen inneholdt en interessant detalj: For en stor del la dommeren til grunn de medisinske sakkyndiges erklæring, hvor det bl.a. het:

”Det har vært hevdet at hun utviklet hypothyreose som følge av litiumbehandlingen. Av journalene fremgår at hun hadde sterkt svingende sinnstilstander. Dette er ikke forenlig med hypothyreose hvor pasienten har jevnt nedstemt humør.”

Ofte, for alt jeg vet oftest, er pasientene apatiske, deprimerte og nedstemte. Men noe av det mest problematiske ved skjoldbruskkjertellidelser er at de kan variere sterkt fra tidsperiode til tidsperiode, og enda mer fra individ til individ. Faglitteraturen nevner spesielt at psykotiske perioder med alvorlige utbrudd og forstyrrelser i virkelighetsoppfatningen kan forekomme, sammen med bolker av apati. En kategorisk påstand om at en pasient med hypothyreose har jevnt nedstemt humør, ville medføre blank stryk ved medisinsk eksamen i USA, Frankrike, England eller Tyskland. I Norge er man med slike oppfatninger kvalifisert til - og brukbart godt betalt for - å være sakkyndig i en rettssak.

Dette er ganske rystende, og det var i overkant av hva selv jeg hadde evne til å forestille meg. Jeg skrev en kommentar i Aftenposten hvor jeg siterte domspremissene og avgjørelsen. Jeg redegjorde for at jeg var part i saken, og at kommentaren derfor var ikke var skrevet av en uhildet person. Men jeg syntes jeg måtte påpeke at det nå ikke bare var pasientenes sikkerhet og helse som var i fare på grunn av medisinernes mangel på kunnskaper og vedvarende feiloppfatninger, men også rettssikkerheten.

Så ringte jeg en av de indremedisinske professorer, med ansvar for utdannelsen i endokrinologi, og spurte om han hadde sett artikkelen. Det hadde han. -Det går kaldt nedover ryggen på meg når sånt kan skje, sa han.

Jeg minnet ham om at det var han som nå hadde ansvar for undervisningen på dette feltet, og at han kanskje burde foreta seg noe. Og jeg hadde et tilbud:

- Du skal få se noe som ingen har sett, sa jeg - et fargekodet eksemplar av den teksten jeg bruker når jeg foreleser for studentene i Tromsø.

- Ja bevares, den Tromsø-forelesningen din, sa han, den har vi vel hørt om.

- Jeg vet at den ikke betraktes som noe rosverdig tiltak her i Oslo. Men det er altså dine kolleger der som ber meg komme, det er ikke jeg som trenger meg på - jeg får tiden til å gå her i Oslo, siden det faktisk er en slags heltidsjobb å være kulturredaktør. Men det er interessant i Tromsø, sa jeg, det er ikke bare at studentene får lov til å spørre; de oppfordres til å gjøre det, og de er så underlig skrudd sammen at de spør ganske mye og inngående. Det er en atmosfære der oppe som dere kanskje burde snuse litt på, tilføyde jeg.

Jeg fikk audiens på hans kontor, og ga ham det fargekodede eksemplaret. Der hadde jeg merket med rød tusjpenn sitater fra hans kollega professor D., med grønn tusjpenn sitater fra hans kollega professor E., og med gul tusjpenn sitater fra hans kollega professor F., uttalelser jeg brukte som eksempler for Tromsø-studentene på hvor mye galt som ble sagt under undervisningen i Oslo. Han satte seg til å lese og kom til det røde avsnittet:

- Sier professor D. dette her i forelesninger her på fakultetet? spurte han forbløffet.

- Ja, sa jeg.

- Ja men det er jo forferdelig, sa han.

Jeg erklærte meg fullt ut enig i det. Han leste videre og kom til det grønne avsnittet.

- Sier min kollega professor E. dette her?

- Ja, sa jeg.

- Hvordan vet du det? Du går jo ikke på forelesningene?

- Nei, sa jeg. Men det hender at studentene ringer meg og lurer på om dette er riktig. Og jeg sier jo ikke at dette er hårreisende galt, og at fyren burde sendes på kurs før han slippes inn i forelesningssalen igjen, hva jeg godt kunne forsvare å hevde. Så jeg sier at vel, det også finnes andre oppfatninger av dette, og gir dem referansene til undersøkelser, bøker og artikler, og sier at de der nok vil finne et mer utbredt og akseptert syn enn det som blir forfektet her på fakultetet. Så pass tydelig må jeg kunne uttale meg, fremholdt jeg.

Han leste videre. Da han kom til det gule avsnittet, spurte han igjen om hans kollega professor F. underviste med slike påstander. Her fantes den interessante medisinske ”opplysning” at skjoldbruskkjertelproblemer skyldes jodmangel. Punktum. Jodmangel kan skape vanskeligheter for skjoldbruskkjertelen, og mange steder i verden har den gjennom lange tider gjort det. Men hadde det vært den eneste årsak, ville ikke skjoldbruskkjertelsykdommer i det hele tatt ha forekommet i Norge, og i hvert fall ikke langs kysten. På dette punkt hadde studentene protestert. Og siden dette var en foreleser som ikke hadde oppfattet den gjeldende lokale parole, altså forbudet mot å stille spørsmål, hadde han litt beskjemmet lovet å se nærmere på saken.

Vel, sa jeg til den ansvarlige for tilstandene, slik undervises det hos deg. Og den ansvarlige sa at det jeg fortalte ham, var s krekkelig.

Jeg sa ja, det er ikke bare skrekkelig, det er du som er garantist for kvaliteten i denne undervisningen. Dette har pågått også før din tid, og ingen har vært villige til å rydde opp. Du sitter under en berghammer som snart raser ned i hodet på deg hvis du ikke foretar deg noe.

Jeg lot ham beholde det fargekodede eksemplaret av Tromsø-forelesningen.

Og det skal være sikkert at han foretok seg noe.

To uker senere sendte han en kronikk til Aftenposten. Han hadde skrevet den sammen med en nær kollega. Den var formet som en skarp kritikk av meg og mitt vedvarende korstog med mine uansvarlige og uholdbare påstander om at det var noe galt med undervisningen i skjoldbruskkjertelsykdommer ved Det medisinske fakultet i Oslo. Det var det slett ikke - den var fullt på høyde med undervisningen alle andre steder, og faglig var den helt forsvarlig.

Aftenposten trykte kronikken - noe jeg var helt enig i, for ytringsfriheten innbefatter også retten til å forfekte feilaktige påstander. Uten det kan ikke feilaktige påstander imøtegås.

Men generelt sagt er man i et grenseområde for ytringsfriheten hvis man skulle tale mot bedre vitende, og i hvert fall kan det da tas til motmæle. Jeg avtalte med sjefredaktør Einar Hanseid at jeg skulle få komme til orde med et tilsvar - på det tidspunkt var det bestemt at det skulle avisens egne medarbeidere bare gjøre i unntakstilfeller.

Hanseid var enig i at her sto man overfor nettopp det. Han kjenner meg godt nok til at han forbeholdt seg retten til en grundig gjennomlesning før innlegget ble trykt. Heldigvis strøk han ett avsnitt, og det er jeg fremdeles takknemlig for. Det som var tilbake, greide seg lenge.

Jeg gjorde ett trekk til. Jeg rådførte meg med en av Norges mest kjente medisinere, og sa, som opplagt var, at det var rimelig at jeg ble kritisert, og det ganske skarpt. Det måtte jeg tåle, spesielt fordi jeg ikke har for vane å spare på kruttet selv.

- Men når en av dine kolleger sitter og sier på tomannshånd til meg at det som blir dosert av lærerne hans, er ganske skrekkelig, og så skriver en kronikk hvor han overfor offentligheten tvert i mot hevder at alt er i skjønneste orden, da er det noe mer enn en meningsforskjell: Jeg mener faktisk at det ikke er redelig. Risiko for intellektuell uredelighet skal en forsknings- og undervisningsinstitusjon holde seg unna - av hensyn både til konsekvensene og sin egen anseelse, og kanskje også sin etikkundervisning.

Jeg ba om hans råd: Jeg overveide å ta spørsmålet opp med dekanus, og var det fornuftig?

- Det synes jeg du skal gjøre, sa han. Han sa også en god del mer som det kunne være fristende å sitere her. Men det var en privat samtale.

Dekanus, som var professor Per Waglum, var mer enn korrekt, han var vennlig. Men han var litt forundret over at dette fremdeles var et problem, for han hadde inntrykk av at undervisningen nå var ajourført i lys av de siste forskningsresultater, som han sa. (Mye av det jeg hadde forsøkt å spre, forelå i lett tilgjengelig faglitteratur tidlig på 1960-tallet.) Han hadde også inntrykk av at mine bestrebelser hadde båret frukt.

Jeg gjentok at hans kollegas opptreden etter min mening neppe var redelig, og sa at jeg saktens var i stand til å forsvare meg, men at fakultetets renomme kanskje ikke ville ha godt av altfor mange gjentagelser av slike øvelser.

Om Waglum tok det opp med kronikkforfatteren, vet jeg ikke. Men jeg følte det som en liten seier da denne indremedisineren, under en diskusjon vi hadde noe senere - for vi var stadig på talefot - utbrøt: -Nå må du gi deg med dette fordømmade maset ditt om at det er noe galt med skjoldbruskkjertelundervisningen her. Det har aldri vært noe galt med den her på fakultetet. Og dessuten har vi rettet på det nå!

Jeg begynte å le og spurte om han hørte hva han sa. Han rødmet lett, og jeg sa flott, da er vi i mål, bortsett fra at et snes årskull som har fått mangelfull undervisning, må oppdateres.

Han visste det ikke, men han var i en solid intellektuell og internasjonal tradisjon: Den tilsvarende tankegangen er innkapslet i et klassisk russisk ordtak som lyder: ”Det er blank løgn - og dessuten er det lenge siden.” Og på engelsk har man varianten ”We didn't do it, and we promise never to do it again.” (Vi gjorde det ikke, og vi lover at vi aldri skal gjøre det mer.)

Men jeg sa at det kanskje var ganske alvorlig. For her forelå den situasjon at en rettssak hadde fått et fullstendig galt utfall på grunn av en medisinsk sakkyndig erklæring som ikke var faglig holdbar, og dommen var blitt stående. Hvis han fremdeles mente at slike dommer og slike sakkyndige erklæringer kunne få det til å gå kaldt nedover ryggen på ham, burde han kanskje foreta seg noe.

Vi ble enige om at tiden var inne for et nytt diskusjonsmøte på Rikshospitalet. Det ble berammet til begynnelsen av høstsemestret - 23. august 1995.

[PEH]

Kapittel 11: 1995: DR. GOEBBELS, FORMODER JEG...

Den datoen er ikke fullt så historisk som 3. oktober, men ikke uten verdenshistorisk innhold, den heller. Auditoriet var fullt - det var jeg blitt vant til - med dekanus, Rikshospitalets direktør, fire professorer, og studenter. To av professorene gikk kraftig løs på meg - den ene var han som hadde forkynt at ”dette kan ikke stemme, for da ville jeg ha hørt om det.” Og han hadde ikke skiftet mening, hverken om saken eller om meg. Han høstet stor applaus fra studentene da han forsikret dem om kvaliteten på undervisningen: Fullt på høyde med andre medisinske fakulteter i den vestlige verden, sa han, og det var ingen grunn til å feste lit til utenforstående kritikere som ikke hadde greie på hva de snakket om, og som hengte seg opp i anekdotiske enkelttilfeller.

Jeg har hørt tilstrekkelig av applaus ved slike selvgratulasjonsanledninger, så jeg tok det med ro.

Den andre professoren, kronikkforfatteren fra foregående kapittel, kritiserte meg hardt, og med en viss veltalenhet. Men han var egentlig fair, og det var i grunnen ikke mer enn ett punkt hvor jeg syntes jeg måtte ta til motmæle: Han anklaget meg for å ha misbrukt min stilling som journalist til å skrive om en sak jeg selv var involvert i, og hevdet med stor styrke at jeg burde ha tidd stille. Dessuten gjentok han påstandene om min korstogsvirksomhet.

Jeg sa at jeg i det lengste hadde ønsket å unngå publisitet, blant annet fordi jeg forutså at det ville bli vanskelig å holde min kones opplevelser utenfor, selv om jeg inntil da hadde klart det i artiklene. Når jeg snakket til medisinere, som også i slike tilfeller har taushetsplikt, kunne jeg jo bringe inn hennes sykdomshistorie og redegjøre for alle de gangene de norske legene hadde tatt feil og de amerikanske hadde rystet på hodet og hivd seg rundt for å få snudd en farlig sykdomsutvikling. Men det dere egentlig forlanger, sa jeg, det er at jeg skal stå her og be om unnskyldning for at jeg ikke hørte på dere - og ble enkemann. For det ville jeg ha blitt. Den unnskyldningen kommer ikke. Den kommer ikke, uansett hva dere gjør, så bruk tiden til noe fornuftigere enn å skjelle meg ut for at jeg ikke går med på det.

Så ”korstoget”. Jeg antydet at uttrykket røpet en ufullkommen historieforståelse, men sa at jeg hadde et valg da det ble klart at min kone ville overleve og klare seg så noenlunde. Jeg kunne si at nå er jeg ferdig med saken, og så kan disse legene som kommer til kort både når det gjelder kunnskaper og folkeskikk, fortsette å hundse og håne overvektige, enslige og ressurssvake kvinner fra Torshov og Torp, som før, av hjertens lyst. Eller jeg kunne mene at jeg var forpliktet til å fortelle legene og offentligheten hva jeg hadde funnet ut - for å rekke en hjelpende hånd også til dem som kanskje ikke hadde en ektefelle som kunne sette seg på et medisinsk bibliotek i Bethesda. Jeg valgte det siste, og jeg er ikke kommet hit for å be om unnskyldning for det heller. Jeg ville ha begått en alvorlig unnlatelsessynd hvis jeg hadde pakket sammen. Jeg venter ingen takk fra dere for det - takken kommer i fullt monn fra disse kvinnene og deres familier, og det greier seg lenge.

Det var ingen applaus i auditoriet for den. Jeg hadde ikke ventet noen heller. Men jeg hadde heller ikke ventet at to andre professorer tok meg i forsvar, både for min form - og den kunne saktens behøve en forsvarstale eller to - for de diskusjonstemaer jeg hadde tatt opp, og for mine synspunkter.

Oppmuntret av dette ble jeg så overmodig at jeg i iveren begikk en dundrende brøler. I et forsøk på å redegjøre for en del kompliserte biokjemiske ting kom jeg til å blande begrepene ”gen” og ”kromosom”. Det var en ren glipp. Men grovt sagt kan det sammenlignes med å forveksle milliliter og kubikkmeter, og nå hadde motparten noe som kunne brukes til å bevise at jeg hadde gitt meg inn i diskusjon på et fagområde som ikke var mitt, og hvor jeg ikke hadde noe å gjøre. Han - dette er endokrinologen som mente, og stadig mener, at det han ikke har hørt om, ikke kan stemme - slo til med et ganske kirurgisk innlegg. Jeg følte meg oppskåret i ganske små terninger, der det som var igjen av meg, befant seg mutters alene nederst i auditoriet foran et par hundre medisinere. En av studentene tok et bilde av meg akkurat da, og det kom, med betydelig og høyst rosverdig journalistisk teft, på trykk i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Jeg ville ha vært ferdig hvis det nå ikke hadde vært professorens tur til å bli overmodig. Han flesket til med utsagnet om at jeg drev på ”som en annen Goebbels".

Det gikk et gisp gjennom auditoriet. Hans meningsfelle og kollega kronikkforfatteren fikk hakeslepp, studentene så beskjemmet ned, dekanus så ikke altfor begeistret ut, og møtelederen, en kvikk og sympatisk student, forsøkte rådsnart å gi ordet til neste taler så episoden kunne gli over. Jeg hadde ikke mer enn et halvt sekund til å tenke meg om, og det var i minste laget. Men dette var for grovt til at det kunne passere uten påtale, og noe måtte jeg gjøre. Studenter, ikke minst medisinstudenter, skal ved siden av kunnskaper også ha med seg litt folkeskikk ut i livet, og Medisinsk fakultet i Oslo hadde ikke imponert meg hva det angikk.

Samtidig måtte jeg dosere motstøtet riktig. Det hadde ikke vært ufortjent om professoren var blitt håndtert etter den 4H-metode som hans mentor var ekspert på når det kom pasienter han ikke likte: herset med, hundset, hånt og hivd ut. Men det ville være urimelig å kle ham helt naken foran øynene på studenter som måtte bevare en viss respekt for ham. Vi skulle alle leve videre.

Hvor var mellomveien? Jeg vet ikke om jeg fant den, men jeg avbrøt møtelederen og sa: -Ett øyeblikk. Nå skjedde det noe her. Jeg har vært i mange diskusjoner, og jeg er blitt kalt mye. Men dette er første gang jeg har fått høre at jeg kan sammenlignes med Goebbels. Nå kommer enda en ting til å skje for aller første gang: Professor, nå kommer du til å be om unnskyldning.

Så ble jeg stående, og markerte at jeg ikke hadde tenkt å si noe mer, og at det var han som hadde ordet. Det var veldig stille i Rikshospitalets store auditorium da han reiste seg, litt usikkert, og ba om unnskyldning.

- Greit, sa jeg, vi fortsetter.

Da hadde jeg overveiet - og raskt skrinlagt tanken på - å skifte spor til det andre og nesten like nødvendige aspektet av mitt forehavende: folkeskikken. Jeg overveide kort om jeg skulle si at dette er utslag av holdninger som dessverre har hatt tradisjon blant en liten gruppe norske endokrinologer, og at hverken studentene eller lærerne måtte så mye som fantasere om at dette var en innstilling de kunne slepe med seg inn i neste århundre. Men jeg lot være. Jeg regnet med at det ville bli anledning til å komme tilbake til den siden av saken.

Litt overraskende mottok jeg noen dager senere et knapt, men oppriktig beklagende, unnskyldningsbrev fra den av hans kolleger som hadde kritisert meg skarpt, altså kronikkforfatteren, på standens vegne. Episoden hadde tydelig gjort inntrykk på ham. Jeg takket, og skrev 3-4 linjer til dekanus, minnet om vår samtale i mai, antydet at jeg kanskje hadde vært litt for optimistisk i mine formodninger om at folkeskikkproblemet i hans fornemme hjord nå var løst, og at det kanskje ville være fornuftig om han tok en liten prat med professoren og ba ham lese seg litt opp på dr. Goebbels og hans liv og virke før han lekte historiker i auditoriet neste gang.

Det var ikke noe krav fra min side, knapt nok et forslag, og jeg har aldri spurt om han gjorde det. Jeg er ikke sikker på at det var nødvendig. Og siden jeg selv kan ta igjen, er det ikke mitt problem hvis en norsk medisinsk professor har hatt så dårlig etisk veiledning gjennom hele sitt yrkesliv at han opptrer slik i debatter. Men det er et problem for hele yrkesgruppen, ikke bare det lille mindretall som tror de kan slenge rundt seg med slikt, men også for det flertall som ikke griper inn mot denne type adferd og påtaler den. Enda alvorligere er det når den går ut over ressurssvake pasienter. For de færreste av dem som er syke, er sterke nok til å slåss mot autoriteter.

Møtet ble referert i avisen, og et par dager senere traff jeg en studiekamerat fra 1960-tallet, nå en av samfunnets støtter.

- Åsså Goebbels, da gitt, sa han. Jaja, hvis du ikke har forandret deg siden studiedagene, så kan det vel hende at du fremdeles holder en diskusjon gående litt lenger enn du strengt tatt burde. Men Goebbels var nå i meste laget, da...

Vi syntes egentlig det var litt morsomt. Men også patetisk. Jeg fortalte historien et par år senere til en lege, som sa:

- Men du må jo ha opptrådt provoserende.

Jeg svarte ikke, men tok en tenkepause. Og i mitt stille sinn kom jeg til at jo, jeg hadde jo det.

For jeg hadde - redsel og gru - stilt spørsmål. I det samme auditorium hvor jeg nesten ni år tidligere hadde fått adgang til en gudbenådet forelesning mot løfte om ikke å finne på noe så forkastelig som det. Og jeg tenkte at det er mye som kan bli sittende igjen i veggene. Det som i stedet burde sitte igjen, er et sitat som tillegges helsedirektør Karl Evang. Han ble spurt en gang, mot slutten av sin karriere, om det var noe han angret når han så tilbake på sitt liv, og han svarte:

- Det gikk for lang tid før jeg innså at de som er uenige med meg, ikke nødvendigvis er idioter.

Hvis den setningen bare kunne komme inn i pensum på Medisinsk fakultet i Oslo...

[PEH]

Kapittel 12: 1996: FLERE POLITIKERE MELDER SEG PÅ

George Bush hadde vært en god alliert, selv om hans innsats på det medisinske felt i Norge er ukjent for ham. Han var nå pensjonert, og mye tydet på at etterfølgeren Bill Clintons eventuelle hormonproblemer i hvert fall ikke hadde noe med skjoldbruskkjertelen å gjøre. Men om en president var falt i valgkampen, sto den neste litt vaklende klar til tjeneste i den norske krigen om skjoldbruskkjertelen: Boris Jeltsin.

Russlands president skulle gjenvelges i 1996, og på forsommeren førte han en energisk valgkamp. Om våren var han i Norge, hvor han i storform la armen rundt dronning Sonja og statsminister Gro Harlem Brundtland, siklet og sa de berømte ord ”Malina so slivkami” - bringebær med fløte. De to kvinnene var i henholdsvis rødt og hvitt, og utsagnet er passe, eller upassende, tvetydig.

Mellom første og annen valgomgang, som falt i juli, forsvant han fra det offentlige liv, og viste seg så vidt da han avla embetseden. Han gikk på en uvanlig stiv og stolprende måte, ansiktstrekkene hadde forandret seg, og det var kunngjort at han hadde en hjertelidelse og skulle gjennomgå en operasjon. Mye tydet også på en eller annen form for alkoholproblem; spesielt stor oppmerksomhet fikk hans mellomlanding i Irland på vei hjem fra USA: Han kom ikke ut av flyet fordi han følte seg uvel, som det heter.

Ut på ettersommeren ble den amerikanske hjertespesialisten Michael DeBakey fløyet til Moskva for å undersøke presidenten, og han kunngjorde at man måtte la ham få en bypass-operasjon. Men det var nødvendig å vente litt, for han hadde en blodprosent på bare 50.

Intervjuet med DeBakey gikk på direkten på CNN fra Moskva, og jeg pleier ikke å skrike til TV-skjermen, men da gjorde jeg det:

-Spør ham hvorfor Jeltsin har så lav blodprosent! Jeg tenkte i retning av kreft eller blødninger i tarmsystemet.

Journalisten fulgte ikke opp. Ikke før 1. november ble det kunngjort at hjerteoperasjonen skulle foretas 5. november, og at legene hadde drøyet fordi Jeltsin led av hypothyreose. Det forklarte den lave blodprosenten, det forklarte hans smale øyne, hans langsomme, stive bevegelser og h-a-n-s u-e-n-d-e-l-i-g l-a-n-g-s-o-m-m-e t-a-l-e. Og hvis han hadde utviklet svekket toleranse for alkohol, kunne det også forklares av den
diagnosen.

En uke senere holdt jeg foredrag i Polyteknisk fgorening i Oslo om det amerikanske presidentvalget, som også var avviklet 5. november, og om situasjonen i Russland. Etter foredraget kom professor dr. Alexander Pihl, en av våre mest kjente kreftspesialister, bort til meg og spurte med karakteristisk iver: -Da du så Jeltsin på TV i det han undertegnet dekretet om general Aleksandr Lebeds avskjed, slo det deg at han hadde hypothyreose ?

- Nei, sa jeg.
- Jeg forsto det heller ikke, sa han, og det burde jeg ha skjønt!

Jeg hadde tenkt det samme - i ettertid, og ergret meg. Det var så vidt den russiske presidenten kunne føre pennen, der han sparket sin nære rådgiver Lebed på direkten i russisk TV den 17. oktober. Svært lite ble skrevet om Jeltsins hypothyreose, og svært mye om hans alkoholproblem. Det er bare en teori, men dette misforholdet kan jo skyldes at journalister av en eller annen uforklarlig grunn har bedre greie på det siste enn det første.

Ikke lenge etter ble det kjent at justisminister Anne Holt også led av hypothyreose. Hun er en av dem som har tatt belastningen med å stå frem, og få ting har bidratt mer til å rekruttere medlemmer til Norsk Hypothyreoseforening. Hun hadde ringt meg på sensommeren 1996 for å spørre om enkelte sider ved sykdommen, fortalte litt om hvordan hennes plager artet seg, og da hun ble utnevnt til justisminister i oktober, tenkte jeg i mitt stille sinn at en så krevende jobb kunne bli i meste laget. Men det måtte hun selvsagt vurdere selv, og for meg var det bare å ønske henne lykke til og holde munn.

1997

Etter at Anne Holt var gått ut av regjeringen på grunn av sykdom, skrev jeg en artikkel om Jeltsin og Anne Holt - og i en TV-debatt med professor Stein A. Evensen var vi to mer enige enn vi noen gang hadde vært. Han fikk inn siste stikk ved å si at jeg nok hadde gjort mye bra, men at jeg av og til snakket med litt høy stemme.

Det kunne jeg ikke helt avvise, men noe av problemet var jo at de ikke hørte noe særlig de fire årene hvor jeg bare hvisket.

Den store triumfen kom i februar 1997. En lege, en av dem jeg pleier å sende pasienter til, ringte meg og sa at jeg burde gå på et informasjonsmøte om medisinering av skjoldbruskkjertelsykdommer på et hotell i Oslo. Det var for leger, sa han. Jeg mente at de da neppe ville slippe meg inn.

- Det er et åpent møte. Ingen kommer til å stanse deg. Det som blir sagt der, kommer til å interessere deg, sa han.

Jeg gikk. Samtidig med meg kom en person som jeg ikke kjente, men som åpenbart dro kjensel på meg. Han så surt på meg og spurte om jeg hadde tenkt å fortelle legene noen sannheter igjen. Jeg forsikret ham om at jeg var kommet for å lytte og ikke hadde tenkt å si ett ord.

Det var heller ikke nødvendig. Dr. Thomas Schreiner foreleste om hypothyreose, og hadde fem hovedteser. En av dem var at sykdommen var alvorlig - tenk det! - og at det var galt å vente med medisinering inntil man var sikker. Det andre punktet var at legen måtte være åpen for den mulighet at ”normale” verdier ved måling av TSH, tyroksin og trijodtyronin ikke nødvendigvis var noen garanti for at pasienten ikke led av sykdommen, og at det måtte legges større vekt på symptomene og plagene i en helhetsvurdering. Det var også et par andre momenter, blant annet et nytt syn på betydningen av variasjoner i forekomsten av fritt
tyroksin (T4).

Alt dette var muligheter - ikke fakta, for dem hadde jeg ikke, men muligheter – som jeg hadde forsøkt å nevne for et par av ekspertene i 1986 som interessante, og verd nærmere undersøkelser. Den ene ville at det ikke skulle stilles spørsmål, den andre var sikker på at dette ikke kunne ha noe med virkeligheten å gjøre, for da ville han ha hørt om det. Disse to har dominert det norske endokrinologmiljøet siden 1960-tallet. De har gjort seg fortjent til å bli husket. Det tror jeg de blir.

Jeg var svært fornøyd med det møtet. Jeg sendte et kort referat, i leserbrevs form, til Legeforeningens tidsskrift. Det ble trykt - og ingen tok til motmæle. Samme år skrev professor Rolf Jorde i Tromsø en artikkel, også i Tidsskrift for Den norske Lægeforening, om diagnostikk av skjoldbruskkjertellidelser. Et stykke på vei forfektet han her et syn som lå svært nær de oppfatninger jeg hadde snakket om. Ingen tok til motmæle mot det heller.

Det kunne se ut som vi var i mål.

[PEH]

Kapittel 13: 2000: VERDEN GÅR FREMOVER, ELLER?

Anne Holts avgang som justisminister førte til ganske mye publisitet omkring sykdommen - og til at Norsk Hypothyreoseforening i sitt tiende år hadde fått 3 200 medlemmer. Nå var det ikke lenger mulig å snakke om noen få enkelttilfeller, og det ble vanskeligere å hevde at sykdommen ikke var alvorlig og ikke trengte behandling.

I februar 1999 kom det også en grundig og meget oppsiktsvekkende artikkel i New England Journal of Medicine om muligheten for å medisinere på en annen måte: Å gi både tyroksin og trijodtyronin. Tre litauiske forskere hadde eksperimentert med dette og fått gode resultater. Artikkelen var plassert som heftets første, og problemet var gjenstand for redaktørens lederkommentar - i slike tidsskrifter en sterk markering av bidragets betydning og faglige tyngde. For meg var det også oppmuntrende at to norske leger som var ukjente for meg, varslet meg om artikkelen. Det tydet på øket årvåkenhet i deler av yrkesgruppen.

I utgangspunktet er dette funnet overraskende, for kroppen skal selv utnytte tyroksinet til å produsere trijodtyronin. Kanskje er det denne prosessen som er gått i stå når pasienten utvikler symptomer tross normale måleverdier?

Denne nyvinningen krever ytterligere utprøving, og det er da også understreket i lederartikkelen. De litauiske forskerne redegjorde videre for de psykiske virkninger av sykdommen; et emne som enkelte ledende norske psykiatere konsekvent, og med betydelig arroganse, gjennom mange år har unnlatt, og til dels nektet, å beskjeftige seg med eller informere studentene om. Men litium har de gitt, enda det er velkjent i faglitteraturen at dette kan forverre hypothyreose. Og hvis depresjonen da skyldes denne sykdommen, gjør man galt verre.

En av de vondeste henvendelsene av svært mange i disse årene kom fra en fortvilt forsker som spurte om jeg hadde noe materiale om de psykiatriske konsekvenser av skjoldbruskkjertellidelser. Jeg forklarte at jeg hadde ca. 30 sider i det 2200 sider store standardverket ”The Thyroid”, og saktens kunne kopiere og sende dem. Jeg fikk så høre en historie om en nokså problematisk adferd som forskerens ektefelle hadde utviklet, sammen med symptomer på hyperthyreose. Jeg sa at dette ikke var uvanlig, og at sammenhengen for lengst var klarlagt.

-Men hvorfor fortalte ikke legen oss om dette? lød det opprørte spørsmålet. -Hadde jeg visst noe på forhånd om hva som muligens var i vente, kunne kanskje ekteskapet vårt ha vært reddet. Nå tror jeg neppe det er mulig, etter alt som er skjedd...

Jeg sa at årsaken til at legen ikke sa noe, sannsynligvis var at han ikke hadde hørt om disse sammenhengene, i hvert fall ikke hvis han/hun var utdannet i Oslo, fordi virkningene av sykdommen ikke har vært ”interessante”, like uinteressante som pasientenes beretninger om hvordan de opplever å ha skjoldbruskkjertelproblemer.

I januar 2000 kom en henvendelse fra en lege som spurte om jeg visste noe om mulighetene for justert eller endret medisinering. Spørsmålet gjaldt legens datter, som var rundt tyve år gammel. Hun hadde hypothyreose og hadde i noen tid gått på tyroksin, men både tilstanden og måleresultatene var litt variable. Mye kunne tyde på at medisineringen ikke lenger virket. Jeg fortalte om det litauiske forsøket. Men jeg driver i et yrke hvor det er lov å stille spørsmål, så jeg spurte om legen var utdannet i Oslo. På bekreftende svar spurte jeg hvor mye undervisning som var gitt i løpet av studiet. Et par timer, fikk jeg høre.

Om kvaliteten på disse to timene hadde jeg jo dannet meg et temmelig kritisk bilde siden 1985. Mindre kritisk ble jeg ikke da en bekjent kom trekkende med dr. Erik Münsters legespalte i ukebladet Allers, nr. 12, 2000. Dr. Münster er dansk, født i 1930, altså samme generasjon som de koryfeene jeg hadde kriget med i Norge, og som har forestått undervisningen ved Medisinsk fakultet i Oslo rundt regnet 1970-1995. Den legen som ringte meg om datteren, var utdannet i dette tidsrommet. Dr. Münster er øre-, nese- halsspesialist, men svarer på alt, og det skal ikke stikkes under stol at han har et betydelig pedagogisk talent. Oppdateringen er det imidlertid så som så med. I bladet gjengis et brev fra en trebarnsmor som klager over at hun stadig er sliten, legger kraftig på seg, fryser lett og har fått livløst hår. Hun lurer på om det kan være noe galt med stoffskiftet hennes.

Dr. Müster bekrefter at noen av disse symptomene forekommer ved lavt stoffskifte, og at hun bør snakke med sin lege om det. Men: ”Det er likevel lite sannsynlig at overvekten din skyldes sykdom, for folk med lavt stoffskifte legger ikke påfallende mye på seg.” Hun bør derfor drive mosjon og satse på mager kost.

Dette er galt. Vektøkning, tross nedsatt appetitt, er kanskje det vanligste symptomet - selv om det i enkelte tilfeller forekommer at vekten ikke øker hos folk som har hypothyreose. Dr. Münsters redegjørelse er omtrent jevngod med å hevde at om man harker og hoster og snørra renner, så er ikke det noe tegn på at man skulle være forkjølet.

Dessverre er dette - i min erfaring - ganske representativt for kunnskapsnivået hos skandinaviske leger av dr. Münsters generasjon. Og det har sin grunn: På forespørsel opplyste Münster at et kompendium om skjoldbruskkjertelen som brukes ved legeutdannelsen i Skandinavia, ikke nevner noe om vektøkning ved hypothyreose. Jeg har ikke klart å få tak i dette kompendiet, men det virker som det kunne være en tanke å få litt oppdatering av studiematerialet. Sommeren 2000 begynte ukebladet Allers å se seg om etter en annen bestyrer av bladets legespalte.

Allergier, tungsinn og brunst

Nyere informasjon har ført til større oppmerksomhet omkring en mulig sammenheng mellom skjoldbruskkjertelsykdommer og allergier. På møter i hypothyreoseforeninger pleier jeg alltid å spørre om hvor mange som har utviklet allergi mot tobakksrøk, og 70-80 prosent av de tilstedeværende rekker opp hånden.

Mye tyder også på at personer med skjoldbruskkjertellidelser kan være mer utsatt for tungsinn og depresjon i den mørke årstiden. En mulig forklaring på at det siste ikke er noen tilfeldighet, kan være å finne i dyreforsøk som er foretatt:

Hvis man fjerner skjoldbruskkjertelen hos søyer, mister de evnen til å gå i brunst til rett tid. De skal være brunstige og parringsinteressert om høsten, slik at lammene fødes om våren og får en sommer å spise seg opp på. Dette reguleres av lengden på dagen. Av innlysende grunner skal man være varsom med å trekke sammenligningen mellom søyer og kvinner for langt - på den annen side skal det ha forekommet at unge gutter har oppført seg som yre geitebukker, så menneskelivet kan ha så mange slags sammenhenger med dyreriket. Det er også påvist at stær som får skjoldbruskkjertelen fjernet, mister evnen til å reagere som de skal på skiftende daglengde.

Så kan man velge: enten vri litt på det gamle ord om at Kjærlighet er lysets kilde, eller omvendt: Lys er kjærlighetens kilde.