Se nøye på ansiktet ditt. Er smilet hjertelig? Når det øynene? Er huden som før, eller er den grå og kanskje dratt? Litt oppblåst, kanskje? Og mimikken? Følger ansiktet med om du blir ivrig og engasjert? Eller du blir kanskje ikke det lenger?

Ansiktet mitt ble som en maske - tømt for liv og gnist selv om stemmen og faktene ellers kunne være som før. Jeg skremte vannet av moren min, vi sees bare en gang i året.

Jeg synes bare jeg så eldre ut, men i ettertid (=etter Armour) ser jeg et merkelig fjes - det _kjentes_ rart ut. Dødt.

Og sjarmen jeg til en viss grad har benyttet meg litt av bestandig ble borte - helt borte. Dønn borte. Jeg ble bare kjedelig, rett og slett. Æsj!