Jeg fikk beskjed om at det var lurt å vente 1 år etter joden, men da jeg ble gravid etter 6 måneder var det ingen dramatikk i det. Jeg fikk hyppigere svangerskontroller, ble henvist til endokrinolog på sykehuset der jeg skulle føde (han kunne ingenting, men det er en annen historie), fikk det inn i journalen som skulle bli med på fødestua sånn bare i tilfelle, og tok hyppige blodprøver (hver 3-4 uke) og dosejusteringer og kunne ringe "min" endokrinolog på Aker når som helst om jeg lurte på noe. Også sjekket de nok prinsessa ekstra nøye.

Mye av dette ble nok gjort mest for å berolige meg, selv om jeg ikke kan huske at jeg var spesielt hysterisk. Det var mer at de tok min uro på alvor, etter runder med radioaktivt jod, Neo-Mercazole og Levaxin. Jeg gikk på Neo-M når jeg oppdaget at jeg var gravid, men var bare 3 uker på vei. Måtte slutte umiddelbart, selvfølgelig, men fikk beskjed om at svangerskapet nå mest sannsynlig ville roe det hele, hvis ikke fantes Prop...(husker ikke navnet), som et tryggere alternativ. Men det trengte jeg ikke bruke, faktisk måtte jeg øke Levaxinen med 50% ganske raskt.

Legene var ikke så veldig bekymret. Og på det tidspunktet hadde jeg gode leger (og har de samme nå, 7 år senere). Og frøkna er smart, vakker og frisk.