Hei igjen Nettverk!

Så trist å høre at du har det sånn! Jeg kjenner meg så til de grader igjen med bekymringer og krisemaksimering. Jeg har nylig hatt det slik og det var helt forferdelig! Nå har jeg det mye bedre og jeg vet ikke helt hva det skyldes, men jeg tror det har noe med medisinen min å gjøre pluss at jeg har lært meg å tenke litt annerledes. Jeg har dosert meg selv opp og ned siste tida - nektet å ta blodprøver og bare kjent på formen. Legen min ga meg (av seg selv - halleluja) ferdigutfylte blodprøveark og sa at jeg fikk styre skuta sjøl for han skjønte at _jeg_ trengte å ha kontrollen. Og det er herlig! Ta kontrollen selv og føle på hva som er riktig for en selv uten at man har leger som sitter der og bestemmer når man er frisk og ikke.

Jeg har også fått det mye bedre etter at jeg startet på Liotyronin (i tillegg til Levaxin) - i alle fall etter at den ble riktig dosert. Mestrer stress litt bedre og er "roligere" enn før. Jeg har veldig tro på at man blir ekstra stresset og krisemaksimerer når kroppen/hjernen ikke har de ressursene den trenger til å mestre hverdagen. Og jeg kjente veldig fort at jeg trengte dette tilskuddet av T3 - noe falt på plass liksom. Jeg tror også at man blir stresset hvis man tar for mye medisin for da går alt på høygir og det er heller ikke en ønskelig situasjon.

Jeg vil ikke gi deg noen råd ang. medisinen din for jeg har ikke hatt samme problem som deg og jeg vet heller ikke hva det er lurt for deg å gjøre i din situasjon. Det eneste jeg vil si er at hvis spesialisten sier at blodprøvene dine er normale nå når du går på 100ug levaxin så synes jeg det er rart at du skal slutte. Men - siden det virker som om du har sterke indikasjoner på at det kan funke å slutte så kan du vel bare prøve? Bare ikke forvent at du blir frisk neste uke eller neste måned. Du må gi kroppen tid til å normalisere seg og det tar tid, noe som mange av oss stoffskiftepasienter smertelig har erfart. Prøv å tenk at nå skal du finne en stoffskiftetilstand som du kan trives med i mange år fremover og da må du gi det tid! Bedre å være sykemeldt en måned eller to eller flere nå enn å gå og hangle i årevis. Og kjære Nettverk - ta vare på deg selv! Prøv å roe deg selv ned når du stresser som verst - si til deg selv at ingenting er så krise at du må stresse deg ihjel over det. Det er først etter at jeg har begynt å roe ned at jeg har blitt bedre - man kan ikke være supermann når man sliter med stoffskiftet.

For meg høres det ut som om du trenger en pause - jeg var også slik da jeg ble sykemeldt. Helt på felgen, overanalyserte alt, gråt hele kvelden etter en dag på jobb, krisemaksimerte de minste ting, grudde meg til alt mulig fordi jeg hadde jo allerede en uke før sett for meg de verst tenkelige utfall av enhver situasjon. Du sier at du ikke skal gå på en smell - jeg tror du allerede er truffet ganske hardt jeg. Jeg tror ikke du er deprimert som i at det er kronisk eller noe, men jeg tror du er utslitt både fysisk og psykisk. Du økte levaxindosen din kjapt ikke sant - kroppen din har hatt mye å slite med de siste månedene. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sterkt vurdert en sykemelding. Ikke fordi du er en svak person eller noe sånt (jeg tenkte sånn nemlig), men fordi du har en kronisk sykdom som for tiden herjer med deg!

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for! Send meg en pm hvis du vil prate på mail eller noe - jeg tror vi har det/har hatt det ganske likt

Hilsen Lilje