Jeg har også hatt det stemplet.
Det startet mange år før de var kar om å hoste opp en diagnose på meg så det går selvfølgelig på proffesjonens tabbekonto.
Og da ble det vel bomm slutt og unnskyld ?
Ã…neida. Ikke noen av delene.

Slik sykdom som dette, som ikke kan ses utenpå og som ikke får noen diagnose i øyeblikket og som heller ikke er forståelig for vanlige folk når den etter mange år kommer, får konsekvenser for andre enn en selv. Ofte er både familie og arbeidsgiver i kontakt med helsevesenet og det lekker jo som en sil.
Jeg synes man er lite proffe når man opplyser andre om konsekvensen av prøver og delresultater i en utredning og trekker utopiske tendenser og konsekvenser av disse.
Det fikk store konsekvenser for meg.

Jeg levde som jeg måtte. Trente når jeg måtte det, og lot være når jeg måtte det. Jeg prøvde å ta vare på jobben og har vel slitt meg på jobb oftere enn de fleste, oftere enn godt var. Men var jo borte i perioder, det var ikke til å unngå.
Når jeg fikk diagnosen og behandlingen startet hadde nok arbeidsgiver fått opplyst at nuh, endelig er alt i orden.........

Det ble jo litt stillere i rekkene etter diagnosen, men når behandlingen ikke virket og jeg fikk større problemer behandlet enn ubehandlet kom jo mistanken tilbake med tilbud om psykiatri og medikamentell behandling for dette.
Selv etter at to uavhengige psykiatrikkere "frikjente" meg var det vanskelig. Jeg merket at man ikke ville ha noe med meg å gjøre.
Da jeg prøvde å skifte lege (før fastlegens tid) hadde man ikke ledig time, sykehuset hadde ikke mulighet til å se på meg igjen, man hadde jo gjort det og det faktum at jeg hadde fått en diagnose i mellomtia var ikke av betydning.
Jeg møtte på sykehuset med akutt vedvarende leggkrampe og ble bare sendt hjem uten undersøkelse, uten behandling.

Så for å komme meg ut av dette flyttet jeg fra Elverum.
Og her jeg bor nå blir jeg godt tatt vare på, her blir man tatt på alvor og de klarer seg uten å mistenke pasientene sine.