Ja desperasjonsfølelsen din kjenner jeg også godt igjen Nettverk. Og gråtingen din er sikkert bare hormonene Og det er godt nytt egentlig siden kroppen din vil balanserer seg før eller senere

Jeg trodde jo 100% at jeg ville bli "frisk" da jeg fikk diagnosen og leste om den gode prognosen. Men, slik har det jo ikke gått for meg. Og jeg har som du blitt rimlig desperat til tider, siden det passer meg midt i fletta å sitte passiv. Det rare er vel at etter 2 1/2 år, så har jeg vel på mange måter godtatt at jeg ikke vil bli den jeg var, og funnet en slags fred med det. Det betyr ikke at jeg har gitt opp, men at jeg har sluttet å pese så enormt som jeg har gjort tidligere. Og for meg har det gjort underverker på humør og livskvalitet. Ting tar tid her hos meg ;) Og jeg gir meg ikke, men kan ikke la det som hemmer meg spise opp det lille jeg har igjen.

Som Gunda skriver lenger opp så lærer man å kjenne sin egen kropp med tiden. Det er rart for meg å å se på utslagene av gråting f.eks. for nå vet jeg at det er ubalansen i stoffskiftet som lager slike ting hos meg. Tidligere var jeg vel mer redd for at jeg ville være slik for evig og alltid, men det har gått over heldigvis. Nå kan jeg heller observere hva som skjer med meg når jeg er høy og lav, og der i fra analysere det med en porsjon distanse. Vet jo at det forsvinner når stoffskiftet normaliserer seg. Og da mister det sin virkning også på veldig mange plan.

Håper du klarer å stabilisere deg fort Nettverk, for det er en jævlig periode å leve igjennom..

Stor trøste klem fortjener du!!