Jeg drev også å planla veldig mye, for jeg er veldig aktiv av personlighet. Men jeg fant ut etter mange år at jeg planleger bare litt, og lar heller resten følge kroppens tempo, for da klarer jeg å ikke stresse veldig og være glad. Jeg makter ikke å måtte avlyse hele tiden, for det gjør bare at jeg får dårlig samvittighet, og da blir livet så utrolig negativt. Prøver å finne en slags balanse mellom kroppens krav og mine ønsker. Rett og slett fordi jeg vil være glad på tross av.