Hei

Tenkte jeg skulle fortelle hva som skjedde med meg og skjelvingen.

Jeg ser at jeg ikke har skrevet om det siden jeg ble sykemeldt. Det er jeg fortsatt, mens jeg venter på trygdekontoret og ny omgang rehabilitering. Jeg ramlet dessverre ut av attføringen. Det var en nedtur, er ikke så mye mer å si om det. Hadde så mange håp om hva jeg ville gjøre i fremtiden.

Jeg visste jo at det var en sjanse for at kroppen min ikke ville tåle jobben, men man håper jo på det beste. Og jeg gir alt jeg makter i slike situasjoner. Kanskje ikke det smarteste, for jeg krasjer jo sier all erfaring, men mååå bare forsøke en gang til liksom. Det er nok en bra egenskap i de fleste situasjoner, men ikke når en ikke har energi nok til å leve.

Etter jeg sluttet å skrive her, tok skjelvingen totalt knekken på meg. Energien gikk ned på et absolutt 0 punkt. Ble for anstrengende rett og slett. Ramlet sammen som et korthus. Uansett så ble jeg haste sendt til nevrolog. Det tok et par uker før jeg kom inn dit. Han fant ikke noe utpreget, men sendte meg til CT skanning pga av skjelving og at jeg hadde trykk i hodet.

Etter som dagene gikk ble jeg bare sykere og sykere. Satt i reclineren min, med ullteppe på bena som ei 80 år gammel dame. Det holdt seg slik i ca 3 måneder. Kunne ikke gå ut alene for jeg fikk slike anfall av matthet, kvalme, svimmelhet og enorm sykdomsfølelse. Så det var ensomme måneder kan jeg si. Var å handlet med familiemedlemer 1 gang i uken. Tvang meg igjennom det for å komme meg ut av huset litt. Jeg sa til fastlegen: hvis jeg blir 1 % dårligere nå så får du legge meg inn på sykehjem. Tullet ikke engang. Hadde store problemer med å ta vare på meg selv.

Jeg var tilbake hos nevrologen etter ca 6 uker. Da hadde jeg hatt feber i ca 2 uker i strekk. Da hadde den groveste ristingen avtatt heldigvis. Mens ”anfallene” og den enorme kvalmen plagde meg mye. Han sendte meg på akutten for å ta spinal punksjon. Jeg lærte noe nytt av den spinalpunksjonen; jeg har to typer smerter, og en av dem er uten tvil nervesmerte. Da legen på akutten skulle ta punksjonen kom han bort i nervene, og det er nøyaktig samme type smerte jeg har. Greit å vite ;) Så kan jeg forklare den til behandlere på en mye enklere måte.

Jeg hadde enorme smerter etter punksjonen. Ikke i hodet som de advarte mot, men i ryggen mellom skulderbladene. Skjærende smerter. Det fantes bare en sittestilling for å døyve dem. ;) Det ble heldigvis borte igjen etter noen dager.
De fant ingenting på spinalpunksjonen heller. Så det skal jeg jo være fornøyd med. Da vet jeg i det minste at det ikke er nevrologisk. (så sant det ikke er ME). Men det betydde også at de ikke ville behandle meg mer. Fikk avskjed på grått papir.. Så nå sitter jeg her uten å vite hvorfor jeg har vært sykere enn jeg noensinne har vært, og uten å bli utredet mer enn de tre timene hos nevrolog.

Jeg har fått ”behandlingsvegring” etter det. Jeg har fått så ufattelig nok! Ble så eitrende forbannet!! Det er noe med det når en har blitt behandlet med så lite respekt i helsevesenet over en så lang periode som jeg har. Det minner først og fremst om mobbing sier jeg.
Det er med en visshet om at behandlingsvegringen ikke vil vare jeg skriver dette. Jeg er alt for sta og nysgjerrig til å virkelig gi meg, men for nå så er det slik jeg føler det. NOK...

Jeg er glad for at fastlegen min er ok. Han skjønner mer enn jeg forventer han skal. Han er steil i sine meninger, men det er vel jeg og, så det går veldig bra. Han hører på logikk for å si det slik. Han er totalt overbevist om at det er mer galt med meg enn stoffskiftet, men jeg orker ikke mer piss akkurat nå. Jeg ser ingen grunn til å få en diagnose som for eksempel FM som han heller mot, det hjelper meg jo ikke. Finnes ingen hjelp å få. Som jeg sa til fastlegen det eneste jeg vil er å forsøke Armour og få meg en time hos endo. Alt annet vil jeg ikke høre noe om på en stund. Vil heller komme meg ut av denne situasjonen jeg er i nå, trene meg opp igjen til der jeg var før jeg krasjet. Det vil ta tid ser jeg jo. Men jeg er mye bedre nå, men langt fra der jeg var i høst, og milevis fra noe som kan kalles normalt frisk.

Jeg anser meg i det minste som heldig, for at jeg ikke blir deppa i slike situasjoner. Jeg tar mine slag med en god porsjon galgenhumor ;) Så humøret er godt selv når situasjonen er alvorlig. Tenker med gru på å ha en depresjon på toppen av det.

Hvordan har jeg det nå? Fortsatt så ligger skjelvingen på lur. Jeg rister ikke til vanlig lenger, men med det samme jeg blir for sliten så kommer den tilbake. Kan bare sette spørsmålstegn ved når jeg blir kvitt det igjen.

Siste månedene så har stoffskiftet mitt også blitt veldig lavt. Og det var greit med tanke på nevroen som mente jeg var overdosert med en TSH på 1,6 også på TSH på 2,4. Siste timen kunne han ikke gjemme seg bak "overdosert på Levaxin", så da var det plutselig hvor mye kaffe jeg drikker. Ikke drikker jeg nok til å skjelve, og logisk nok prøvde jeg å slutte og drikke kaffe, for å se om det hjalp. Ikke mye effekt i det nei.. 0 faktisk..

Ikke beste kombinasjonen med høy TSH og utmattelsen. Nå har jeg har økt Levaxinen fra 125 µg til 150µg pr dag. Det hjelper på slik at jeg ikke sover 12-16 timer i døgnet lenger. Bare 10 -12 ;) Og jeg skal ikke klage så alt for mye for det går fremover selv om det går sakte. 5 mnd nå, det er faktisk veldig lenge.. Jeg er bra nok til å være her med dere Det er bra ;) Og resultatet av behandlingen er den jeg forventet - ingenting. Jeg ventet ikke at de ville finne noe, men jeg håpte jo de ville det og at vi kunne fikse på det. men, men.. Sånn er livet ;)

Det var en lang, men kort oppsummering av de siste 5 månedene.