Mageondter pga lavt stoffskifte, autoimmunitet, undersøkelse

[nora]

Jeg holder på og følger en tråd på celiac.com forumet hvor de leter nettopp etter andre ting, hva som kan være galt . (de fant ut det var lymes, forresten og tungmetallforgiftninger, kanskje pga oxalater) men de sa at muskeltestene stemte veldig bra. man kan gå til en helthetsterapeut eller noen som dirver med kinesiologi og de kan gjøre slike tester.
Jeg gikk til en her og hun tok 500 kroner, og det er vesentlig billigere enn en runde til Balderklinikken med medfølgenede tester eller Kilden helse elelr de andre stedene, sånn i første omgang.
Må prøve ut kvantemedisin (set er en slags biofeedback apparat opplegg, ikke ukjent fra homeopatien, homeopatene har brukt lignende lenge)

[Stina]

Skjønner ikke mye - men interessant Nora ;)

Det finnes nok ingen slike som du nevner her i nærheten, bortsett fra homøopat som jeg har vært til og som ikke hjalp noe. Og ja, det ble innledet med en test på et apparat, skulle vel være jordet i beina og så fikk jeg en "krans" på hodet eller noe - og han sa noe om problemer i et-eller-annet med fordøyelsen, tror jeg. Noe jeg egentlig fnyste av, for disse plagene var jo små i forhold til andre - men jeg er altså ikke sikker på om det var det han fant. Det var i alle fall i et annet system enn det jeg hadde forventet.

Ja, det kan bli "artig" å se om jeg noensinne finner ut av ting og tang.

[nora]

kanskje homeopaten var tett ved sannheten, etter hva de andre her har skrevet om kollagen kolitt og andre muligheter og ledd-og rygg-vondter...

[Stina]

Ja, kanskje.... Men jeg kunne ikke gå til ham lengre, for jeg skulle ha akupunktur og jeg frøs meg fordervet - med det resultatet at jeg ble så gal i musklene etterpå. Hjelper ikke hvis noe skal hjelpe for litt, men så går det ut over andre ting - avhengig av hvor stor virkning/bivirkning man får da selvsagt.

Akkurat nå er jeg litt matt av det hele.... Gidder ikke være syk, det er altfor slitsomt ;)

[nora]

Man kan nok bli matt av å studere alle sykdommene......Det stod noe om det i en artikkel om ME i Matoghelse, at de paseintene som går på nettet ikke blir bra, de leser for mye om sykommen og forblir dårlige..... er det det vi her gjør?
En lege sa nylig til meg at jeg kanskje har noen problemer ellere som jeg strir med (har ikke noen positive prøver for cøliaki men symptomer) og vi kom inn på det å somatisere. Jeg vet fra pensum at det ikke er sn sinnsykdom, at det ikke er skam å somatisere og sa at jeg har jo lest om det og vet litt om det, at det er mulig. Men at jeg ikke strir med noe spesielt.

Så dro jeg til Alternativmessen og kom i snakk med en som driver med blant annet kinssiologi, og plumpet ut med dette om cøliaki og somatisere med en gang til henne. Men for ensom driver med kinesiologi, så er det dagligdags, at tankene våre har innflytelse på sykdom. For eksempel så var det en schizofren dame med 12 personligheter, hvorav noen hadde diabetes og noen noe annet og noen noe annet igjen. (sykdommer hvor en trenger helt forskjellige medisiner blant annet....) (og jeg har fulgt litt med lege Eli Bergs prosjekt, hun skrev jo en bok Doktor kan du se meg, om pasienter som man ikke greide å finne ut av og som ble bare sykere, og de ble alle sammen friske etter samtaler med klinisk psykolog unntatt flyktningene med PTSD. HUn var lege i Kongsvinger eller Flisa. Boka fins sikkert på biblioteket. Jeg nevnte ikke den der og da)
Hun sa at jeg var veldig følsom og ikke hadde noen barrierer og at det var nok det som var årsaken til at jeg var syk og at jeg måtte lære hvordan jeg kunne beskytte meg fra alle inntrykkene og tåle dem bedre.
SSSå gikk jeg videre og smakte på det vannet i de karaflene som har et mønster inngravert og gikk rundt i noen timer og så var sviingen i bihuln borte og jeg snakket med henne igjen, og hun mente at det kanskje hadde hjulpet at jeg hadde fått vite at jeg slapp inn alt osv. ..

Så det var en kommetar på at man blir helt matt av alt....det er godt mulig.
(kinesiologi handler blant annet om å lære seg å takle stress, kan gjøre at man blir bra av allergier og matvareintoleranser også. Jeg antar at det er fordi det styrker chi.)
Og, jeg tenkte etter og det er noe som stresser meg.

[Stina]

Hei, hei, snille Nora

Nei, jeg tror ikke at jeg leser for mye om sykdom og forblir dårlig. Jeg var fryktelig dårlig når jeg begynte å søke på nettet for ? 1 3/4 år siden ca. Og jeg er ikke blitt vesentlig dårligere, nok noe i musklene, men det tror jeg skyldes en sykdom i progresjon - hva det nå enn er for en sykdom. I alle fall ikke noe som brenner ut av seg selv, som legen tror. Neida, jeg lever meg ikke så mye inn i det jeg leser - eller dvs til å begynne med så gjør jeg det, synes så mye passer, men så begynner jeg å eliminere for meg selv med at kanskje viktige punkter ikke passer. Så uansett er jeg nå inne i en prosess; hva kan det være som jeg feiler? Og det er mye bedre enn å sitte overlatt og oppgitt og bare tro at sånn skal det være med de diagnosene jeg har. For det kan ikke stemme. Og nå har det da vist seg små beviser på det, f.eks. dårlig lukkemuskel på magesekk og en slags betennelse i tarmen. Dette kan ikke forklare alt, men det beviser at det er ikke ting som skjer "inne i mitt hode". At jeg ikke orker noe særlig, er veldig dumt, og derfor jeg blir matt - for jeg vil så veldig gjerne lese alt hva dere henviser til og forstå og prøve å finne ut av om dette kan gjelde meg - MEN jeg er jo like matt om jeg ikke er her på forumet. Det er som regel når jeg er mattest at jeg er her, når jeg ikke orker noe som helst - for kan jeg orke litt, så gjør jeg jo det kan orke. Blir mye ord dette, håper du klarer å følge meg. Men altså, jeg må bare - og dessuten klarer bare - å lese det jeg klarer. Kan ikke mobilisere meg mer, så når det er tomt, så er det tomt - og det er det dessverre mesteparten av tiden.

Og så gir det stadig håp, om det enn kan være små håp - og noen ting gir jo resultatet - f.eks. så demper magnesium krampene mine (selv om "sykdommen" ser ut til å føre til økte kramper) og progesteronkrem hjelper litt i H-uka. Og det er herlig å få dempet noen ting som har vært veldig ille i veldig mange år.

Om det ikke er skam med somatisering, så er det i alle fall nyttesløst med en forklaring på folks tilstand med noe som ikke passer. Feil "diagnose" hjelper jo ikke.

Jeg er enig i at noen ting kan være somatisiering - det har vi jo alle forsøkt i så mange sammenhenger - f.eks. smerter ved mye stress og lite søvn osv. Men jeg vet at alt det jeg har, ikke er det. Nå stresser jeg jo ikke, så da burde jeg jo vært mye bedre. Jeg vil gjerne være bedre, så da burde jeg vært bedre. Hver gang jeg har forsøkt et av disse forb.... anti-depressivaene, så har jeg vært så dårlig at jeg har virkelig trodd at NÃ…Ã…Ã… hjelper det nok. Neida, bare bivirkninger. Og jeg skulle da blitt bedre med både håp og tro på produktet? Hvorfor virker ikke somatiseringen i så fall den veien, og bare negativ vei? Nei, det tror jeg ikke på - altså at alt dette med meg er somatisering.

Når det gjelder søvnløsheten - så påvirker den meg negativt på veldig mange måter - men jeg vil heller ikke kalle det somatisering, ettersom det først har utgangspunkt i noe fysisk/kjemisk.

Dessuten - så er det jo flere i min familie som har lignende ting som meg, men det ser ut til at jeg kan ha blitt særlig hardt rammet. Og det tror jeg kan ha forbindelse med stress å gjøre - jeg hadde mange, veldig stressende år, og det var vel da jeg ble veldig syk, men fortsatte å stresse, for det var ingen vei utenom. Og dessuten sov jeg veldig dårlig. Likevel, så er ikke dette heller fullgod forklaring, for ITP'en var den første som ble oppdaget - da var jeg ca 19 år første gang. De trodde at det kunne skyldes p-piller, og ingen andre i familien har hatt ITP. Likevel er sammenhengen at det også er en autoimmun sykdom. De andre har vel stort sett forstoppelse ved lavt stoffskifte, men kanskje de ikke har kommet så langt i sykdomsforløpet enda? Men min far har veldig mye diare. Jeg er helt overbevist om at han også har lavt stoffskifte, men han nekter å snakke om sykdom eller gå til lege, så da så. Men jeg vet det likevel pga symptomene. Han har antakeligvis sliten binyrebark også, i alle fall i en viss grad. Både han og jeg er slik at vi ikke får sove, og den lille søvnen vi har, er sterkt preget av mareritt. Mareritt har også den sønnen min som har fått konstantert lavt stoffskifte - det fant jeg først av for 1/2 - 1 år siden. Så ingeting av dette er somatisering. Det måtte i så fall være arvelige personlighetstrekk, og det tror jeg heller ikke noe på, for jeg har f.eks. ikke vokst opp med min far....

Men jeg må nok forsøke å ta forum- og internett-bruken litt med ro, selv om jeg egentlig gjør det. Har gitt opp ME-forumene fordi det ble så mye her inne - foreløpig ;) Dog er jeg nok "periode-dranker" - alt går i puljer med meg. Manisk? Vanskelig å forholde seg til for mange ting på en gang, så holder meg til det jeg er vant til? Sikkert begge deler.

Nora - at du er så følsom, tror du ikke det kan skyldes sliten binyrebark da? Har jeg ikke lest at man blir litt mer "frynsete" og lettere mottakelig for andres sinnstemning m.m. når man har det slik? Jeg merker stor forskjell på dette i ulike perioder av måneden - men er nok hele tiden LITT "frynsete" - eller har blitt? Jo, jeg tror jeg er en merkelig blanding av å være frynsete og å være "tøff".

Men jeg tror da også at personer som er veldig følsomme, da også er mer vare overfor andres tilstand, og kanskje dermed har forutsetning for å bli bedre mennesker, selv om det er veldig plagsomt for dem selv. Når jeg måtte kutte sykepleierhøgskolen sa jeg til legen at det var sikkert like greit, for jeg var synes det var veldig fælt med andres lidelser og sånn. Han mente at jeg ville blitt en veldig god sykepleier. Så det var jo pent sagt av ham da. Men kanskje jeg ville hatt problemer med å distansere meg? Vel, det får vi jo aldri vite, og slett ikke hvordan jeg ville taklet alt hvis jeg ikke var syk. Hm... tror det kunne gått riktig bra da jeg ;)

Og du Nora, må jo forsøke å finne ut av hvordan du selv fungere best - og hva som er best for deg. Det vi sikkert alle kan ha godt av inn i mellom i alle fall, er å forsøke å koble helt ut tankene på sykdom av og til. Og det må jo være de dagene hvor vi har det litt bedre og kan orke å gjøre andre ting.