Vi er nok ikke utsatt for ensartet behandling. Det er jo aller verst for dem som ikke kan vise til tydelige funn i de kriterier behandlerene har instrumentering til.
Noen behandlere er så gadget-tro at de overser pasienten.
Meningen er vel at prøver skal støtte opp under og hjelpe frem det pasienten kan vise til i sykehistorie og symptombilde.
Det blir helt om bakfoten om de pasientnære opplysninger overkjøres av at laben ikke fant noe akkurat der de lette.

Barn kan ha litt høyere TSH enn voksne, og kan ha det til de nærmer seg 20, men endokrinologer er restriktive når det gjelder å igangsette behandling. Når dette er gjort har hun behov for behandling og antistofftester og funksjonsprøver er tatt. Likevel overser de ofte vanlige blodprøver og kontroll av disse etter at behandling har tatt effekt, så det kan man jo passe på.

Din undring er vel ikke til diagnosen, men til selve behandlingsigangsettelsen.
Den metoden er opp til den faglige vurdering som gjøres av behandleren og de har stor grad av frihet il å velge. De har også valg denne metode på et selvstendig fagelig grunnlag - uten innspill fra pasientforeninger.

Jeg kan bare si at jeg startet på samme måte - og det gikk ikke bra.
Det viste seg at jeg er bedre på Armour. Jeg trodde at årsaken til at jeg ikke ble bra var at jeg startet så brått, men det viste seg altså 16år senere at man brukte feil thyroxinkilde.

Dagens behandlere vil aldri innrømme at Levaxin kan være et feil valg.
Det fikk jeg erfare og måtte lure meg ut av systemet, så jeg har ikke så mye å kritisere en brå start med. I noen tilfeller er det helt ok - i andre ikke, og her er det er gjort et valg på et grunnlag jeg ikke har.

Det jeg vil råde pårørende til er å være tolmodig med resultatene, men ikke så tolmodig at man godtar en feilbehandling. Det vet du litt om som har det selv.
Man skal vente resultater etter et år iallfall, ok kommer ikke bedringen eller den ikke er tilstrekkelig så skal man si ifra.