Jeg begynte å skrive noe som ble noe helt annet enn det jeg hadde tenkt å svare. Faktisk er ikke dette noe svar i det hele tatt, men det bare rant ut og jeg lar det stå som skrevet. Skikkelig usammenhengende warping - bær over med meg, jeg ble litt engasjert.

Så skal jeg bli litt strengere med dere i stedet *ond latter*muhahaha!*
-----------------

Vi må være skeptiske. Og vi må stille spørsmål. Hele tiden.

Jeg er helt overbevist om at minst 80% av alle selverklærte healere er lurendreiere. Resten av gjengen hører vi vanligvis ikke noe til, fordi de ikke gjør så mye vesen av seg.
Og noen kan ingen verdens ting annet enn å lure både seg selv og kundene.

Det er en meget skitten bransje. Lukrativ også, muligens, og da blir det fort lett å hive seg på bølgen i disse åndelige tider.

At man skal ta seg betalt for tiden man bruker til å yte andre en tjeneste er helt på sin plass. At man kan velge å leve av å virke som healer er også greit i mange tilfeller, da får man gjort det man trives med og som forhåpentligvis er til nytte for noen samtidig som man faktisk kan fø på familien. For det må man jo.

Men jeg tror også at veldig, veldig mange er kjempeflinke til å lese kroppspråk og mimikk, og haler litt og litt informasjon ut av folk og klarer å få det til å se ut som om de "ser" og "kjenner" og "fornemmer" og "snakker med guidene". Det blir nesten en slags kunstform.

Selv har jeg siden tenårene vært en skikkelig klok ugle i venneflokken. Alltid et medfølende og lyttende øre, får jeg høre, med en skulder som var tårevåt stadig vekk. Og en god sparringspartner for å klarne forvirrede tanker.
Jeg har alltid vært interessert og nysgjerrig i alt mulig, mye ligger der. Og venner man er glad i forsøker man å hjelpe.

Men: det er triks med dette her, som kan utvikles til fullkommenhet: lytt og observer. Og hold kjeft. Da kan du resonnere. Har du litt velutviklede sosiale antenner da kan du spille ball med det folk sier. Og de tror du er innmari smart og klok. Du gir dem ikke løsningene, men hjelper folk til å finne dem selv. Voila! og man har en sjelesørger.

Jeg håper vennene har rett, men poenget er dette: jeg kan så levende forestille meg at hadde jeg vært litt sleipere av natur kunne jeg blitt en utmerket lurendreier. Og mange er veldig mye sleipere enn meg...

Klarer man å holde kjeft på rett sted og la folk snakke seg tomme har man et arsenal å øse av - som kan brukes til å gi inntrykk av at man får informasjon fra helt andre steder. Så den som er flink til å late som og er en god skuespiller kan gjøre det stort.

Alle har sikkert møtt det mennesket som man har skikkelig dårlige vibber med, men som kan LYTTE. Og viser at de lytter ved å stille spørsmål. De riktige spørsmålene. Og ved en eller annen anledning byr sjansen seg, og person begynner å småprate litt med deg. Kanskje er det bare dere to tilstede, du håper desperat at noen skal komme, men det drøyer og du kan ikke bare gå uten å være uhøflig.
Og *vips* har du lirt av deg det VET du ikke må fortelle til DET mennesket, av alle! For du får den garantert i retur en gang - under beltestedet. Og det nytter ikke å angre, for du visste det jo... Too bad.

I tillegg er mange alternative mennesker er så skrudde i hodet sitt at hele livet sees fra den alternative vinkelen. På et annet forum jeg kikker innom av og til er det sånn at hvis tv-en begynner å gjøre underlige ting spør man først om man har ånder på besøk, ikke om batteriene i fjernkontrollen kanskje er tomme snart...

Og noen øser ut frustrasjoner over at det spåkjerringa sa for tre år siden ikke viser seg å stemme - og sutrer over bortkastede penger og "hun lovte jeg skulle få DEN kule jobben/mørk, høy og kjekk kjæreste/vinne i lotto! *buhu*"

Hallo, liksom, er det noen hjemme?

Noen som vil jeg skal ta frem kortstokken, forresten?

*krampelatter*

Og jeg skal liksom menge meg med sånne? Hæh? Jeg?!? Den fornuftige datanerden med ørten pc-er og motorsykkel og urtehage?

Det er så utrolig dårlig gjort å utnytte folk, ofte desperate mennesker, på den måten at jeg blir skikkelig opprørt. :twisted: