Hyggelig å høre at det går så bra.

Den innstillingen du beskriver ligner den jeg har hatt lenge. Men jeg opplevde også at en slik innstilling var bortimot umulig når formen var på det verste.

Først når jeg ante håp om bedring etter hvert som ting gikk litt bedre klarte jeg å koble ut bekymringen og tankekverna og la ting gå sin gang.

Nå går alt så greit at jeg sjelden tenker over ting, og da kan det fort skje at jeg blir over- eller underdosert. Og burde oppdaget det 2-3 uker tidligere enn jeg gjør. Så nå det er mannen min som melder i fra om at jeg burde ta en blodprøve hvis jeg begynner å sovne på sofaen til barne-tv mer enn en dag eller to i strekk. Eller rundvasker hele huset på en dag.